To ulike kulturer møtes i praksis

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dronning Mauds Minne høgskole (DMMH) og barnehager i Trondheim har utviklet et prosjekt som kalles LUBA. Det er basert på «Lærerutdanning 2025 – Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid» (2017) som er en nasjonal strategi finansiert av Kunnskaps-departementet for å styrke profesjonsnærheten i lærerutdanningene. Hensikten er å redusere det som ofte omtales som «praksissjokket» hos nyutdannede barnehagelærere, ved å styrke utdanning og praksis på høyskolen. LUBA- prosjektet er også i tråd med signalene fra arbeidet med nye rammeplaner for lærerutdanningene om at partnerskap skal sikre kvalitet i lærerutdanningen – og barnehagene (FRLU, 2025).

Samarbeidet mellom DMMH og to større barnehager i Trondheim kommune har eksistert siden 2021 og har utviklet seg over tid med stadige utvidelser. I dag består prosjektet av felles forsknings- og utviklingsprosjekter, doktorgradsstipend og andre mindre prosjekt som delt undervisning og lederskygging.

I denne kronikken ser vi på hvordan relasjoner og samarbeid har utviklet seg over tid mellom praksisfeltet og høyskolen, der vi tidlig var opptatt av hvordan prosjektet skulle ivareta likeverd mellom partene. Hvordan kan et tilsynelatende asymmetrisk forhold bli mer likeverdig?

Ulike parter – likeverdig partnerskap?

DMMH leder prosjektet og mottar finansieringen, noe som kan skape en eventuell ubalanse i forholdet mellom partene, når hensikten er å styrke den ene parts evne til å utføre sitt samfunnsmandat.

Det er et oppfattet gap mellom akademia og praksis (Lillejord & Børte, 2014; FRLU, 2020). Det handler både om avstanden mellom teoretiske kunnskaper som studentene har fått gjennom utdanningen og de krav til praktisk kunnskap som møter dem i praksisfeltet (St.mld 19, 2023/24). Samt det asymmetriske forholdet mellom akademia og profesjonsfeltet som ofte oppstår i samarbeid mellom disse to feltene, noe som både Kaarbye & Lindboe (2020), og Lillejord & Børte (2014) har omtalt. I forskningskartleggingen «Partnerskap i lærerutdanningen» (Lillejord & Børte, 2014) peker forfatterne på den asymmetrien som ligger i forholdet mellom praksisutøvere og akademikere. «…det nesten kan virke som lærere og akademikere tilhører forskjellige verdener». Universitetet forvalter prosjektmidlene, forskningsmetodene og den institusjonelle legitimiteten som gir definisjonsmakt over prosessen. Barnehagene på sin side forvalter erfaringsbasert kunnskap, situert kompetanse og profesjonell dømmekraft – men kanskje uten samme status i det akademiske systemet. Hva får da barnehagefeltet igjen for et slikt samarbeid?

LUBA administreres av en styringsgruppe med representanter fra både praksisfeltet, DMMH, kommunen og studenter, og fungerer som et felles beslutningsorgan. Vår erfaring i dette samarbeidsprosjektet viser at samarbeid mellom to svært forskjellige verdener kan fungere bra, men at det krever innsats og bevissthet for å sikre et felles eierskap.

Kan aksjonsforskning være en viktig bidragsyter i utviklingen av et mer likeverdig samarbeid?

Hvem fører i dansen?

Artikkelen «Action Research as a Relational Tool: Adressing Power Imbalances in University-Kindergarten Partnerships» (Salvesen et al, 2026, in press) er basert på vår forskning på samarbeidet i LUBA. Den ser på hvordan man kan redusere avstand og ulikhet gjennom prosesser der begge parter deltar aktivt og lærer av hverandre gjennom aksjonsforskning og samskaping som relasjonelle verktøy i møte mellom to ulike kunnskapskulturer.

I oppstarten av LUBA ble det bestemt at utviklingen av tema og innhold skulle ha en forsknings- og utviklingsfaglig ramme, ved at undervisere ved høyskolen skulle utvikle forskning og utviklingsprosjekter, samt doktorgradsarbeid i samarbeid med barnehagefeltet. Denne rammen, eller referanseområdet, kan til dels fremstå ukjent for de profesjonsfaglige i praksisfeltet. Desto større ble behovet for å avklare både roller og hvordan samarbeidet skulle foregå mellom partene også på barnehagenes premisser. Og spørsmålet som vi stilte oss tidlig, var: Hvordan organiserer man da et samarbeid som har som hovedformål å styrke høyskolens tilbud til studentene? Blir det som å by opp til dans, med visshet om at den ene dansepartneren ikke kan trinnene?

Selv om samarbeidet har en intensjon om å styrke utdanningen, er det jo ikke slik at barnehagefeltet kun gir fra seg av sine erfaringer og kunnskap. Barnehagefeltet har behov for nyutdannede studenter som er trygge i faget og som er eslet for de oppgavene som de møter i praksisfeltet. Det gjør jo at motivasjonen for å inngå i samarbeidet var tydelig fra barnehagenes side, og betyr at de er mer klar for pardansen, men kanskje med andre dansetrinn enn den som byr opp. Det lå derfor som fordring i prosjektet å innrette det etter barnehagenes behov – det vil si å involvere barnehagene tidlig i utviklingen av de tema som representanter fra høyskolen og profesjonsfeltet skulle utvikle videre.

Et stort poeng var derfor å få praksisfeltet til å definere utfordringene. Praksisfeltet mottar studentene, både i praksis mens de studerer og som nyutdannede som skal være klare for de utfordringene de møter. Praksisfeltet forvalter en kunnskap som er essensiell, selv om det akademiske «eier» utdanningen – i dette feltet skal det samarbeides og utvikles ny kunnskap.

Hvordan skape sammen?

Vi valgte derfor en modell for FOU-prosjektene og PhD-stipendiatene som innebærer samskaping mellom vitenskapelig ansatte på høyskolen og ansatte i de enkelte barnehagene, der de sammen skulle utvikle og til dels forske på ulike temaer. Temaer som er relevante og essensielle for studentene som skal ut i praksisfeltet.

Røiseland & Lo (2019) beskriver samskaping som prosesser der kunnskap utvikles gjennom kontinuerlig dialog og felles eierskap til både problem og løsning. Det overordnede spørsmålet som ble stilt tidlig i samarbeidet, i workshoper og diskusjoner i styringsgruppa, var hvilke mangler og kunnskapshull er det dagens nyutdannede har når de møter praksisfeltet? Hvilke hull må «tettes», eller i det minste identifiseres? Dette dannet utgangspunktet for mange av de ulike samskapingsbaserte FOU-prosjektene i LUBA.

Likevel er samskaping ingen garanti for likeverd. Hvis maktforholdene ikke adresseres, kan samskaping bli en form for dans der bare den ene fører – der praksisfeltet inviteres inn, men fortsatt må danse etter høyskolens pipe. Hvordan overkommer man, eller i det minste skaper bevissthet om dette skjeve forholdet? Hvordan unngår man at den ene parten blir premissleverandør, og den andre leverandør av praksiserfaringer uten å ha en fot eller to med i dansen?

Samtidig som vi valgte samskaping som modell for utviklingen av tema i samarbeid med barnehagene, baserer partnerskapet seg på en kontinuerlig tilbakemelding fra prosjekter, fra praksisfelt og fra de involverte i prosjektet, gjennom det vi kan kalle en form for aksjonsforskning. Gjennom datainnsamling, dialog i styringsgruppe, flere workshops og generell møtevirksomhet, utviklet vi prosjektet. Aksjonsforskningsprosjekter karakteriseres av at forskerne er sterkt involvert, der forskningen gjennom kritisk dialog og refleksjon av handlinger og handlingsmønster (Glenn et al., 2023) skaper forutsetninger for endringer og justeringer underveis. I LUBA-prosjektet ble aksjonsforskningen brukt både som et styringsverktøy og som et refleksjonsrom:

• Styringsverktøy, fordi den muliggjør kontinuerlig evaluering og justering av prosjektets retning.
• Refleksjonsrom, fordi den gir deltakerne et språk for å diskutere relasjoner, makt og læring.

Aksjonsforskningen representerer derfor mer enn en metode – den uttrykker et syn på kunnskap som relasjonell og situert. Den søker ikke bare å forstå verden, men å forandre den gjennom samarbeid. Hensikten med aksjonsforskningen er å undersøke og etablere en forståelse av hvordan samarbeidet går, at prosjektet fungerer etter hensikten og undersøke hvordan samskapende prosesser kan forme og påvirke forholdet mellom de to samarbeidende partene i vårt prosjekt. Hensikten er å kontinuerlig evaluere og forme prosjektet, slik at det fyller formålet, og å undersøke og eventuelt justere og rette opp det vi finner av ubalanse og ulikevekt mellom de to samarbeidende partene.

Forskningen skjer sammen med praksisfeltet, det er ikke å forstå som forskning på praksisfeltet.

Hva har aksjonsforskningen betydd for prosjektet?

«… det har jo vært preget veldig av at prosjektlederne har ikke kommet med en ferdig formel, men det har vært rom for justering hele tiden» (Koordinator fra barnehagen i fokusgruppeintervju)

Etableringen av en aksjonsforskningsmodell var en måte å møte denne antatte ubalansen vi så tidlig, ved å sørge for at prosjektet er under en viss kontinuerlig evaluering. Ifølge Reason og Bradbury (2008) kjennetegnes aksjonsforskning av samarbeid, refleksivitet og en syklisk bevegelse mellom planlegging, handling, observasjon og refleksjon. Ser vi på metodikken i vårt forskningsprosjekt, ser vi tilsvarende sykluser, der store deler av planleggingen har skjedd i styringsgruppa og deretter satt ut i livet. Tilbakemeldinger fra flere fokusgrupper med ansatte i barnehagene, workshops der barnehagefeltet møter forelesere og studenter fra høyskolen – gir et tilfang av data som har vært gjenstand for diskusjoner og refleksjoner i styringsgruppa.

Tilbakemeldingene i de ulike foraene har ført til konkrete endringer. For eksempel utpekte hver barnehage en koordinator som sørget for å holde i prosjektet fra barnehagenes side, noe som har resultert i en større grad av delt styring mellom utdanningsinstitusjonen og barnehagefeltet. I starten var barnehagene med uten å få kompensert for sin deltakelse, men nå får barnehagene et tilskudd som gir rom for vikarer og tid til prosjektet. Både fokusgruppene og workshopene involverer barnehageansatte bredt. Prosjektets representanter deltar på planleggingsmøter og det arrangeres konferanser der barnehagenes ansatte i samarbeid med forelesere på høyskolen formidler hva de utvikler i prosjektene. Dette er aktiviteter som fører til at prosjektet blir kjent for alle ansatte i barnehagene – noe som skaper engasjement og involvering fra de ansatte, og igjen styrker grunnlaget for en mer likestilt pardans

De ulike utviklingsprosjektene har som formål å styrke undervisning og praksis, men i realiteten styrker de også barnehagene. Barnehagene rapporterer om at deltakerne i de ulike FOU-prosjektene får nytte av det samskapings-prosjektene har som tema, tema som strekker seg fra bevissthet knyttet til foreldresamarbeid, refleksjonsnivå blant personalet, bruk av musikk og religion i barnehagene. Dette er i tråd med det «doble formålet» (St.mld 19, 2023/24) slike lærerutdanningsprosjekter har.

Gjennom bruk av samskaping og en aksjonsforskningsbasert tilnærming mener vi at vi er på vei til en mer likeverdig relasjon i prosjektet. Resultatene fra dialogen med de involverte i workshoper, fokusgrupper og styringsgruppa peker på at samarbeidet har utviklet seg, det har blitt bedre over tid, og at mye av samarbeidet handler om at begge parter går inn i samarbeidet med en åpen holdning. Oppfatningen nå er at barnehagene tar ansvar for å medvirke tydelig og med bevissthet om egen rolle som leverandør av praksis, kunnskap og erfaring. Og høyskolen har på sin side vært opptatt av å se dette som et profesjonsfellesskap - slik at det blir et møte mellom de to kulturene i praksis, på like fot.