Vi sparer oss til fant

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det smerter meg virkelig å se følgene av å ikke sette inn ressurser til forebyggende arbeid. Jeg er ikke i tvil om at den økte forekomsten av vold, økt rusbruk, utenforskap, økende mobbing og flere som ønsker psykologhjelp blant ungdommen i Norge kommer som følge av at vi ikke satser mer på forebyggende arbeid.

Det brukes utallige millioner på sykefravær, psykolog-hjelp, ulike programmer som skal fjerne mobbing, psykiatri etter år med rus eller vold, unge som dropper ut av skole og havner utenfor arbeidslivet og innsatte i norske fengsler. I stedet kunne vi prioritert å ha nok og riktige folk til å jobbe med barn og ungdom, og unngå at det går så galt. Hjelpe mennesker før det går så langt. Ha tid til å oppdage, hjelpe og forebygge senvirkninger.

Prisen for å «reparere» er jeg svært sikker på at både er, og kommer til å fortsette å være, mye høyere enn hva det ville kostet å forebygge.

Når jeg snakker om forebygging tenker jeg på nok lærere i skolen, tilbud til barn og ungdom på fritiden, men først og fremst snakker jeg på vegne av alle mine dyktige kollegaer i barnehage-Norge:

Hvor høyt må det ropes? Hvor alvorlig skal det bli? Før det satses mer på nok bemanning og tilskudd som dekker det reelle behovet barnehagene har for å virkelig kunne gi barna – som senere skal styre dette landet – det de har behov for, og sikre at de klarer seg godt i livet?

Kan ikke vente

Å legge til rette for en barnehage med nok kvalifiserte, varme og tilstedeværende ansatte er avgjørende for hvordan disse små menneskene klarer seg både gjennom skolen og videre i livet. Jeg har skrevet om det tidligere, men dette kan ikke sies for ofte:

Forskning viser hvor viktig det er med tidlig innsats, og at den innsatsen som legges ned i barnas leveår frem til skolestart har så stor betydning at vi ikke kan vente. Barn som går i barnehager med høy kvalitet, har rett og slett bedre muligheter for å lykkes senere i livet. Kan vi da la være å sørge for at barnehagene i Norge er av høy kvalitet? Har vi råd til det?

Ok på papiret, men realiteten er en annen

Vi er så mange dyktige ansatte i barnehagene i Norge, men vi rekker ikke det vi ønsker å få til. Bemanningsnormen ser ok ut på papiret, men realiteten er noe helt annet. Den bør økes og den bør gjelde hele åpningstiden.

Alle barn som har behov for å bli sett, hørt, trøstet, veiledet, lekt med og så videre, skal ikke oppleve å måtte vente fordi det er for få ansatte.

Kan vi ta sjansen på at lille Mari som var klar for å fortelle om overgrep, ikke får sagt det fordi den ansatte bare måtte skifte tre bleier, rydde av etter lunsj og løse opp i en krangel om togbanen først? Mari sier det kanskje aldri igjen. Eller hva med Petter som sa noe om mor som drikker og sover hele dagen i helgene, men så rev et annet barn i armen til den ansatte og trengte hjelp, og Petter opplever å ikke bli hørt og vil ikke fortelle eller bekrefte hva han sa når den ansatte har tid en time senere. Han har jo alt forsøkt, blitt avvist, så hva er vitsen.

Eller hva med Anne, som sjelden får være med i lek, som opplever å bli utestengt, og du skulle så gjerne vært mye tettere på for å få med deg dialogen mellom barna. Det finnes aktivitetsplan, men det er vanskelig å følge den opp slik en ønsker og være så tett på at du får med deg hvordan andre barn snakker til henne og stenger henne ute. For JA, det skjer også i barnehagen.

Gjør oss fattigere

De aller fleste av oss som har barn kan til tider føle at en ikke strekker til eller klarer å være nok til stede. Hjemme har en kanskje to eller tre barn. Ett barn vil bygge togbane med deg, mens det andre vil ut og sparke ball. Du klarer ikke gjøre to ting samtidig, det kan lett bli tårer og krangel om hvem som skal få ha deg med i leken eller hvilken lek som skal velges. Eller at barna leker sammen, plutselig bryter det ut en krangel og barna skylder på hverandre. Du har ikke hørt hvem som sa hva og det tar tid å roe ned situasjonen. Hva med påkledning når en skal ut? Begge barna vil ha hjelp samtidig. Vi har alle kjent på den.

Se for deg åtte barn som vil ha hjelp samtidig – slik er det ofte i barnehagen. Ofte kan en ansatt i barnehagen ha ansvar for svært mange flere, og en kan oppleve å være alene med for eksempel 12 barn. Det sier seg selv at det ikke er mulig å strekke til slik en skulle ønske.

Hvorfor er det så vanskelig å se? Skal vi ruste morgendagens voksne til å mestre det livet har å by på, og glede seg over det, da må vi jobbe forebyggende. Å sette inn ekstra ressurser tidlig, vil forebygge sykefravær hos ansatte, redusere antall ungdom som havner i rus og voldsmiljøer, unge som dropper ut av skole og aldri får seg en utdanning, unge mennesker i psykiatrien og unge mennesker i fengsel.

Jeg sier ikke at det vil forsvinne helt, men jeg er sikker på at vi på sikt vil se en markant nedgang. På sikt vil investeringen koste Norge svært mye mindre enn repareringen vi nå driver med.

Sparingen vi holder på med nå, gjør oss rett og slett fattigere.