«Alle» kan jobbe i barnehagen – men bør de?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I mange barnehager har bruken av korttidsvikarer blitt en nødvendighet, og det kan få konsekvenser for barnas hverdag. Manglende utdanning, språkferdigheter og forståelse for barnehagens verdigrunnlag kan gjøre det krevende å skape trygge relasjoner og stabil omsorg.

Problemet er ikke at enkeltpersoner ikke ønsker å gjøre en god jobb. Problemet er at systemet tillater at barnas hverdag i stor grad bæres av ansatte uten pedagogisk kompetanse.

Lave krav - høyt ansvar

Minimumskravene for å jobbe som assistent eller vikar i barnehage er å ha fylt 18 år, gyldig politiattest og grunnleggende norskkunnskaper. I mange stillingsannonser vektlegges «engasjement» og «fleksibilitet», mens formell kompetanse omtales ofte som ønskelig, ikke nødvendig. I praksis betyr det at man kan få ansvar for barns utvikling og læringsmiljø uten kunnskap om barns utvikling, relasjonsarbeid eller pedagogisk ledelse.

Når kravene til hvem som kan jobbe i barnehagen senkes, påvirker det ikke bare arbeidsvilkår, det påvirker barnas hverdag. Barnehagen er ikke bare et omsorgstilbud. Det er en pedagogisk institusjon med et tydelig samfunnsmandat, der omsorg, læring og utvikling henger tett sammen. Ansatte skal kunne støtte barns språkutvikling, forebygge utenforskap, håndtere konflikter profesjonelt og legge til rette for inkluderende fellesskap. Dette krever faglig kompetanse og stabilitet.

For barna er det ikke relevant om den voksne er vikar eller fast ansatt, de forventer trygghet, omsorg og forutsigbarhet uansett. Hyppige utskiftninger og manglende faglig forståelse kan gjøre det vanskelig å bygge slike stabile relasjoner, noe som særlig rammer de barna som trenger det mest. Når kompetanse nedprioriteres for å fylle bemanningsbehovet, risikerer vi at kvaliteten i barnehagen reduseres til kun tilstedeværelse på papiret, fremfor reell pedagogisk kvalitet i praksis.

Flere ansatte eller bedre kvalitet?

Norske barnehager har en lovfestet bemanningsnorm, der det skal være én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Samtidig har ansatte i barnehagen mange arbeidsoppgaver som de må løse utenfor avdelingene: Oppfølging av foreldre, samarbeidsmøter, pauser og forberedelser av aktiviteter. Dette gjør det utfordrende å oppnå reell tilstedeværelse i barnegruppene gjennom hele dagen.

Myndighetene understreker selv at bemanning alene ikke er tilstrekkelig for å sikre god kvalitet. Kvaliteten i barnehagen avhenger i stor grad av at de ansatte har god faglig kompetanse, at ledelsen er god, og at bemanningen til enhver tid er tilstrekkelig for å ivareta barnas omsorg og læring. Regjeringen peker også på at personalet og deres kompetanse er barnehagens viktigste ressurs, og at kvalitetsutvikling innebærer kontinuerlig kompetanse- og karriereutvikling for ansatte slik at rammeplanens intensjoner blir realisert.

Så da blir spørsmålet, flere ansatte eller bedre kvalitet? Flere ansatte gir grunnlaget for trygghet og mindre stress i hverdagen, men det er like viktig at de ansatte har kompetanse og tid til å sette seg inn i barnas behov, samhandle med dem og legge til rette for deres utvikling. Derfor er løsningen ikke enten flere ansatte eller høyere kompetanse. Løsningen er at bemanning og kompetanse sees i sammenheng. Det må stilles tydeligere krav til opplæring av assistenter og vikarer, og bruken av korttidsvikarer må reduseres gjennom mer stabile ansettelser.

Et systemansvar, ikke individproblem

Dette handler ikke om å kreve at alle ansatte umiddelbart skal ha barnehagelærerutdanning. Det handler om å erkjenne at dagens praksis, der barnehager er avhengige av ufaglært og tilfeldig arbeidskraft uten opplæring, ikke er bærekraftig i en pedagogisk virksomhet. Skal barnehagen være en grunnleggende del av utdanningsløpet som samfunnet forventer, må det få konsekvenser. Dette handler ikke om enkeltpersoner, men om systemet rundt. Når barnehager er avhengige av vikarer uten opplæring, felles verdigrunnlag eller erfaring med barn, må vi tørre å snakke om hvordan dette påvirker hverdagen i barnehagen.

Det bør stilles nasjonale minimumskrav til opplæring for assistenter og vikarer. Korttidsvikarer bør i større grad erstattes av faste vikarstillinger knyttet til barnehagen. Kompetanseutvikling må prioriteres også for ansatte uten formell utdanning. Og bemanningstiltak må kombinere antall ansatte med krav til faglig kvalitet.

God kvalitet i barnehagen forutsetter at myndigheter, barnehageeier og styrer jobber sammen som et helhetlig system. Myndighetene fastsetter rammene gjennom ting som lovverk og bemanningskrav. Barnehageeiere har det juridiske ansvaret for forsvarlig drift og kvalitet i barnehagen, og styrer har ansvar for den daglige pedagogiske ledelsen og at alle arbeider i tråd med barnehagens verdigrunnlag. Når ett nivå svikter, får det konsekvenser for de andre og til slutt for barna. Kvalitet i barnehagen kan derfor ikke være avhengig av enkeltpersoners innsats alene, men må være et felles systemansvar der roller, ansvar og forventninger henger sammen. Når barnehager likevel blir avhengige av ufaglært arbeidskraft over tid, er det et strukturelt problem, ikke et individuelt.

Å senke kravene kan være en rask løsning på akutte bemanningsproblemer, men risikoen er at barna betaler prisen. Å sikre kvalitet i barnehagen kan ikke overlates til enkeltpersoners innsats i en presset hverdag. Det krever tydelige krav, forutsigbare rammer og politisk vilje til å prioritere barnehagesektoren og kompetansen man trenger for denne viktige delen av utdanningsløpet.

For barna er vår fremtid. Ønsker vi ikke best mulig forutsetning for deres fremtid, for vår fremtid?