Kvalitet på sparebluss – hvem tar ansvaret?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehagelærere forventes å levere høy kvalitet, trygge relasjoner, inkluderende felleskap og kontinuerlig pedagogisk utvikling – hver eneste dag. Samtidig står mange i en arbeidshverdag preget av tidspress, høyt sykefravær og stramme økonomiske rammer. Når kvaliteten svikter, rettes blikket ofte mot den enkelte ansatte. Men er det egentlig der ansvaret hører hjemme?

Barnehagen er tungt regulert gjennom lovverk og rammeplan, som skal sikre barn et likeverdig og godt tilbud. Likevel hjelper verken normer eller planer når bemanningen er for lav eller kompetansen ikke strekker til. Når vikarbruk begrenses av økonomiske hensyn, blir kvalitet noe man håper på – ikke noe man faktisk kan sikre. Konsekvensene rammer ikke bare de ansatte, men også barna. Barndommen kommer ikke i reprise. Barn som ikke blir sett, hørt eller fulgt opp, mister viktige muligheter for utvikling, lek og trygghet.

I garderobesituasjoner har vi selv erfart hvordan mangel på tid og bemanning går direkte utover kvaliteten i møte med barna. Når et barn motsetter seg påkledning, og en vet at en kollega står alene ute med elleve andre barn, blir det profesjonelle handlingsrommet snevert. I stedet for å møte barnet med ro, dialog og emosjonell støtte, presses en til å handle raskt – noen ganger på tvers av egne pedagogiske verdier. Hadde bemanningen vært høyere, ville det vært mulig å møte barnet slik rammeplanen forutsetter. Slik det er nå, blir dårlig samvittighet en del av arbeidshverdagen, og kvalitetsarbeidet reduseres til brannslukking.

Bemanningsnormer, pedagognorm og økonomiske rammer er resultat av politiske beslutninger som direkte påvirker barnehagelærerens profesjonelle handlingsrom (Børhaug & Moen, 2024). Likevel individualiseres ansvaret for kvalitet i stor grad. Når noe ikke fungerer, forventes det at barnehagelæreren skal «løse det i praksis». I denne sammenhengen er det interessant å se på Utdanningsdirektoratets kommende utprøving av ny støtte til kvalitetsutvikling i barnehager, basert på forskningsprosjektet KUMBA.

Verktøyet legger vekt på intern vurdering, ekstern vurdering og barnets stemme, og skal gi barnehagene et bedre kunnskapsgrunnlag for kvalitetsutvikling. I teorien fremstår dette som et viktig og nødvendig tiltak. Det anerkjenner at kvalitet er noe som utvikles i felleskap, og at barnas erfaringer har en sentral plass. Samtidig reiser dette noen grunnleggende spørsmål: Hvilke forutsetninger må være på plass for at slike verktøy faktisk skal føre til forbedring? Når barnehager allerede mangler tid, personale og ressurser, risikerer kvalitetsverktøy å bli nok et ansvar lagt på de ansattes skuldre.

Uten reelle strukturelle endringer kan intern og ekstern vurdering ende opp som dokumentasjon av mangler barnehagene ikke har mulighet til å rette opp. Da blir kvalitetsutvikling et ideal uten politisk forpliktelse. Hennum, Pettersvold og Østrem (2015) beskriver hvordan profesjonelt ansvar ofte forveksles med personlig ansvar. Når strukturelle problemer tolkes som individuelle mangler, blir kritikk vanskelig.

Barnehagelærere forventes å strekke seg, kompensere og «få det til», selv når rammene ikke strekker til. Dette skaper et krysspress mellom samfunnsmandatet om å ivareta barnets beste og de politiske og administrative føringene som begrenser handlingsrommet (Hennum & Østrem, 2025). Selv med nye veiledere for bemanning er det vanskelig å se for seg at barnehager skal kunne forsvare økt bemanning utover minimumsordningene når de økonomiske rammene er så stramme. Da blir kvalitetsutvikling først og fremst et spørsmål om tilpasning – ikke forbedring.

I dette landskapet er profesjonell ytringsfrihet avgjørende. Når barnehagelærere peker på konsekvensene av bemanningskutt og kortsiktige løsninger, er det ikke uttrykk for illojalitet, men for profesjonelt ansvar (Pettersvold, 2015). Kritikk er ikke en trussel mot kvalitet – den er en forutsetning for den. Ledelse i barnehagen handler derfor ikke bare om intern organisering, men også om å synliggjøre hvordan politiske prioriteringer påvirker praksis. Ødegård (2013) understreker betydningen av samhandling og kollektiv relasjon. Ansvar må bæres i felleskap – ikke individualiseres. Hvis vi virkelig ønsker høy kvalitet i barnehagen, må vi slutte å gjøre kvalitet til et individuelt moralsk prosjekt.

Kvalitet er et resultat av politiske valg, strukturelle rammer og profesjonelt samarbeid. Nye kvalitetsverktøy kan være en del av løsningen – men bare dersom de følges av reel politisk vilje til å gi barnehagene tid, bemanning og ressurser. Det ansvaret må deles. Også av dem som styrer sektoren.