– Vi må gjøre fellesskapet så fleksibelt som mulig

Tirsdag 10. mars markeres Barnehagedagen 2026 under slagordet «rom for alle».

Inkludering og fellesskap er en viktig del av barnehagens pedagogiske arbeid, og årets slagord understreker at barnehagen skal være et sted der alle barn føler seg velkomne og verdsatte, skriver Utdanningsforbundet, som sammen med Foreldreutvalget for barnehager (FUB) og Fagforbundet velger tema for markeringen.

Også i år ble det arrangert kveldsseminar i forkant av den store dagen. Denne gangen i Trondheim.

– Inkludering handler om å få delta og være verdifull i fellesskapet – ikke bare delta på nåde, men faktisk kjenne at man får bidra, sa Karianne Franck fra scenen på Digs.

Hun er professor i spesialpedagogikk ved Dronning Mauds Minne høgskole (DMMH), og en av flere fagpersoner som var invitert til seminaret for å snakke om hvordan barnehagen kan legge til rette for at alle barn opplever seg som betydningsfulle og har en naturlig plass i barnefellesskapet.

Nye løsninger

Barnegruppa endrer seg hele tiden – det samme gjør dynamikken, påpekte Franck innledningsvis.

– Det som fungerte godt i fjor, fungerer ikke nødvendigvis så godt for barnegruppa man har nå.

Å finne nye løsninger er heldigvis noe barnehageansatte er flinke til, poengterte hun.

– Denne kreativiteten og villigheten til å tenke annerledes om ting, tror jeg også er kjempeviktig å ha med seg inn i arbeidet med inkludering.

Under seminaret oppfordret Franck tilhørerne til å reflektere over følgende:

– Hva er det i deres hverdag som dere mener fungerer godt? Og hva gjør dere bare fordi det «alltid har vært sånn»? Hvem passer disse rutinene, reglene og praksisene for – er det mest for barna eller de ansatte? Og er det noen barn de ikke passer for?

Romme ulikheter

Inkludering handler om å gjøre fellesskapet klart for barna, påpeker Franck.

– Da må man ta utgangspunkt i den barnegruppa man har akkurat nå, og finne ut hvordan man kan tilpasse barnehagens organisering og ordinære praksiser slik at de rommer barnas ulikheter.

Kanskje trenger man faste plasser under måltidet et år, noen nye måter å gjennomføre overganger på eller tegn-til-tale for hele avdelingen, eksemplifiserer Franck.

Fokus på miljøet

I enkelte perioder kan barn oppleve utfordringer i møte med barnehagehverdagen, og da vil det være behov for ekstra støtte og tilrettelegging – noen ganger også spesialpedagogisk hjelp – for at de skal kunne delta, trives og utvikle seg i fellesskapet.

Når slike behov oppstår, er det også en fare for at barns antatte mangler blir sett som årsaken til utfordringene, påpeker Franck. Som forsker med fokus på barn som får ekstra støtte eller spesialpedagogisk hjelp, har hun ofte hørt utsagn som: «Per strever med selvregulering» eller «Kari har manglende verbalspråk».

– Dette er en vanlig måte å snakke om barn på, men som plasserer problemet hos barnet: Det er barnet som ikke kan nok, barnet som ikke mestrer, sier Franck.

Da blir også veien kort til å tenke at løsningen ligger i at barnet må øve, trene og opparbeide seg bestemte ferdigheter, poengterer hun.

– Hvis «Per» er urolig i samlingsstunden, og vi har fokus på hva det er med Per fremfor på selve samlingsstunden, så blir løsningen kanskje å ta Per ut av samlingsstunden. Han må først lære seg å sitte rolig for å passe inn.

– Hvis vi derimot tenker at problemet ikke er atferden, språket eller selvreguleringen til barnet, men at barns utfordringer oppstår i møtet mellom barnet og miljøet – altså i det gapet som oppstår mellom barnets evner, forutsetninger og tanker og hva miljøet krever av barnet – så er det også der løsningen ligger.

Dette er en frigjørende måte å tenke på, mener Franck:

– Da kan vi løse utfordringer ved å justere på rammene. Det kan handle om alt fra organisering av aktiviteter, rutiner og det fysiske miljøet, til å arbeide med barnegruppas dynamikk.

Trenger noe annet

Slik flyttes fokus fra hva barnet må lære seg for å fungere i fellesskapet, til hva som må gjøres med miljøet for at det skal fungere bedre for barnet, påpeker Franck.

– Per viser oss ikke nødvendigvis at han mangler noe når han er urolig i samlingsstunden, men at han trenger noe annet. Spørsmålet blir dermed hvordan vi kan lage en samlingsstund som treffer Per bedre der han er, og samtidig utfordre han litt.

Alle barn skal få mulighet til å strekke seg og lære noe nytt, understreker hun.

– Men hvis vi oppdager at samlingsstunden vår gang på gang ikke fungerer godt for noen av barna, så har vi lagt lista for høyt.

– Kanskje kan man senke lista for å sitte stille ved at samlingsstunden har mer rom for bevegelse, deltagelse og improvisasjon. Kanskje skal man tenke helt nytt om hva og hvordan en samlingsstund kan være. Kan man for eksempel tenke det heller som en skapende aktivitet, hvor man sammen utforsker eller har et prosjekt?

Trekker seg unna

I barnegruppa kan det også være enkelte barn som trekker seg litt unna eller velger bort fellesskapet. Det kan skape dilemmaer for de ansatte, som må balansere mellom å lytte til barns ønsker og intensjonen om å skape sosiale fellesskap, påpeker Franck.

Det finnes ingen enkel oppskrift i slike situasjoner, men et viktig første steg er å undersøke hvordan fellesskapet faktisk fungerer, mener hun.

– Det handler om å forstå hva barnet velger bort: Er det en sosial dynamikk som oppleves utrygg? Blir det for mange inntrykk? Oppleves ikke aktivitetene meningsfulle for barnet?

– Når man vet mer om dette kan man tilrettelegge på en måte som ivaretar barnets behov og justere fellesskapet så det oppleves mer inviterende. For eksempel med mindre og tryggere grupper, ved å synliggjøre barnets styrker for barnegruppa, eller skape rom for nye roller i leken, slik at barnet kan delta på måter som oppleves meningsfulle og trygge, sier Franck.

Bygge broer

Enkelte barn får «fortellinger» hengende ved seg som ikke er så positive, trakk professoren også frem under innlegget.

– Disse kan feste seg i barnegruppa, blant ansatte og foreldre – kanskje også hos barnet selv, sier Franck som flere ganger har opplevd at barn omtaler seg selv som slemme.

– Hvordan kan vi jobbe for å få utfordret disse fortellingene, og sørge for at alle barn får vist frem styrkene sine?

Det kan vi blant annet gjøre i leken, påpeker hun:

– Leken er så viktig, samtidig som den kan være krevende å henge med i. Kanskje må vi også ha noen regelleker, for å inkludere «Kari» som ikke har så mye verbalspråk, men som er helt med når man setter i gang Alle mine kyllinger.

– Heldigvis synes barn som oftest det er stas at vi voksne er med i leken. Da har vi mulighet til å skape noen roller som medierer og bygger broer mellom barn. Og vi kan få vist frem styrkene til de barna som kanskje har fått noen fortellinger om seg som ikke er så positive.

– Står i en spenning

– Har du inntrykk av at man de siste årene har blitt mer opptatt av å fokusere på miljøet, fremfor på hva enkeltbarnet må kunne for å «passe inn» i fellesskapet?

– Jeg opplever at barnehagefeltet er dratt mellom ulike retninger og står i en spenning. På den ene siden fremheves inkluderende praksiser og betydningen av å tilrettelegge miljøet slik at alle barn kan delta. Samtidig er det et press på at barn må lære mer, bli skoleklare og prestere individuelle kompetanser, noe som risikerer å forsterke fokuset på hva enkeltbarn må mestre for å passe inn, sier Franck.

– Med begrensede ressurser og økende krav kan det bli svært utfordrende for barnehagefeltet som bes om å forene idealet om inkludering med et system som samtidig etterspør dokumentasjon, målstyring og tidlig kartlegging, legger hun til.

– Ulikhet er normalen

Barn har ulike måter å uttrykke seg på, ulike måter å være i verden på, ulike kropper og ulike interesser, påpekte Franck mot slutten av sitt innlegg.

– Det er det som er selve normalen – at barn er så ulike. Og det er dette vi skal basere vår praksis på. Da handler det om å justere hverdagen sin ut fra den unike barnegruppa man har, og gjøre det fellesskapet så fleksibelt som mulig, fremfor å lære barna å være fleksible og passe inn.

– Et «rom for alle» er ikke et ferdig innredet rom, hvor barn må finne plassen sin og tilpasse seg. Det er et rom som bygges hele tiden. Som formes, tøyes og utvides av dem som jobber i barnehagen, sammen med barna som er der akkurat nå, sier Franck.

Hun avsluttet med å takke de ansatte i barnehagen:

– Jeg vil takke dere for den viktige jobben dere gjør! Den er krevende, men jeg vet hvor kreative dere er og hvor mye vilje dere har når det kommer til å skape rom for alle barna.