DEBATT
Alle som sitter i en eller annen komité som omhandler barnehager, burde fått prøvd seg på oppgaven lenger ned i teksten, mener Loyd Kaasa.
Foto: privat
Barnehagesektoren – en sektor i fritt fall?
Politikere har en krevende jobb på mange måter. Det er mye å sette seg inn i, og mange hensyn skal ivaretas. Av og til undrer jeg meg om de setter seg godt nok inn i sakene de skal behandle og sektorene de skal forvalte.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Barnehagene har de siste årene gitt sterkt uttrykk for at
det er for få ansatte i grunnbemanningen til å utøve det mandatet staten har
gitt. Dette uttrykket har gått over til et skrik i deler av landet, der
sykefraværet når nye høyder og vikarer ikke er å oppdrive. Foreldrene
fortviler, de ansatte fortviler, og Udir sender ut en veileder som bekrefter
fortvilelsen: vi har ikke nok ansatte til å drive barnehager etter
mandatet som er gitt.
Barnehagene skal være lærende organisasjoner. Pedagogene
skal ha plantid, det er møtevirksomhet og pauser – og slik jeg tolker
veilederen, skal barnehagen sørge for at det er ansatte nok til å dekke disse
behovene. Dette betyr nødvendigvis bemanning utover grunnbemanningen.
Men hvordan tenker politikere når de jobber aktivt for at
halvparten av barnehagene i Norge skal få dårligere økonomiske kår? Når
sykefraværet i sektoren når nye høyder, søknadene til barnehagelærerutdanningen
går ned, og de som er i sektoren forsvinner fordi det ikke lenger er verdt å
stå i jobben – fordi man opplever at man aldri strekker til? Bortsett fra en
veileder som bekrefter at vi ikke strekker til i jobben vår, og noe lommerusk
til å styrke grunnbemanningen med folk som ikke finnes, så skjer det fint lite.
Kari Nessa Nordtun er veldig flink til å formidle hvor viktig det er å ha gode
barnehager, men forstår hun at barnehagene er i ferd med å kollapse?
Alle som sitter i en eller annen komité som omhandler
barnehager, burde fått følgende oppgave:
Forutsetning:
Til høsten får du 60 barn, hvorav 20 er under tre år. Du får x antall kroner i
støtte, og du har grunnbemanning med maks ansiennitet. En pedagog jobber 50 %,
en 60 % og fem 100 %. Av de resterende ansatte har én 50 %, en 80 %, og én tar
videreutdanning og er borte tre dager hver andre måned. Én av de ansatte i 100
% stilling er i ferd med å bli sykmeldt. Du har ikke tilgang på vikarer.
Oppgave:
Sett opp en vaktturnus for tre avdelinger. Du velger selv hvordan du vil
fordele antall barn og voksne. Alle pedagogene skal ha 4 timer plantid (100 %
ansatt). Det skal gjennomføres avdelingsmøter, personalmøter på kveldstid som
utløser avspasering, samt møtevirksomhet på 1,5 time i uken for fire ansatte
som har ansvar for at barnehagen utvikler og forholder seg til ny forskning,
lov om barnehager, rammeplan og veiledere fra Udir.
I noen kommuner vil denne oppgaven være umulig å løse – i
hvert fall dersom man må ta hensyn til økonomi. Og det må man jo. I andre
kommuner går dette fint, og de kan til og med sette av noen kroner til når
taket skal byttes eller ventilasjonsanlegget svikter. I noen kommuner er det
til og med mulig å få tak i vikarer – ikke bare ved sykdom, men slik Nordtun
tenker at vi må ordne oss i henhold til veilederen.
Siden jeg tviler på at noen politiker vil prøve seg på
oppgaven, eller klare å løse den i henhold til veilederen og virkeligheten,
foreslår jeg at man enkelt og greit innfører nasjonale satser for alle
barnehagene i Norge. For å sikre at ingen barnehager blir milliardærer, kan man
vedta at barnehagene kun kan gå med x % overskudd hvert år, og ha maksimalt x
antall kroner på bok, beregnet ut fra omsetning og alder på barnehagen. En slik
løsning ville gitt en forutsigbar økonomi for barnehagene, frigjort betydelig
med tid for ansatte i kommunene som sitter og beregner dette ut fra to år gamle
regnskaper, og kanskje bidratt til at sektoren ble bærekraftig igjen.
Dette i seg selv endrer ikke behovet vi har for flere
ansatte i barnehagen, men med litt bedre økonomi kan vi kanskje øke lønnen, noe
som kan bidra til at vi blir mer attraktive for unge mennesker som skal utdanne
seg. Da kan flere komme inn i sektoren, og kanskje færre vil forlate den. Da
kunne vi kanskje klare å være lærende organisasjoner, samtidig som vi kunne
opprettholde grunnbemanningen de delene av dagen og året hvor utvikling og
kompetanseheving av personalet pågår.