Barnehagestrategien – tomme løfter eller økt profesjonsfellesskap?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Debatten som oppstod i etterkant av regjeringens presentasjon av sin barnehagestrategi, har vært spennende og stormfull. Strategien pirker i noe som allerede er årsak til frustrasjon i feltet: Bemanning, sykefravær og ikke minst barnehagelærernes plantid. Det handler om en opplevelse av få timer med tilstrekkelig bemanning som går utover muligheten til å være til stede med barna.

Som tidligere barnehagelærere oppleves debattens argumenter gjenkjennelige – selv når de blir rettet mot hverandre. For som med så mange andre aspekter i barnehageverdenen er saken sjeldent helt sort-hvitt. Siden barnehagedagen 2023, «Liten og stor», har som mål å fremme betydningen av flere ansatte i barnehagen, tenker vi at dette er en ypperlig anledning til å plukke opp trådene fra februar-månedens debatter.

En debattert strategi – men hva sier den om barnehagelærere og bemanning?

I strategien vises det til at høy kvalitet på barnehagetilbudet forutsetter kompetente ansatte og kvalitetsutvikling gjennom profesjonelle læringsfellesskap (Barnehagen for en ny tid, 2023, s. 14). Å heve barnehagekvaliteten settes også i sammenheng med at det er nok ansatte som har god og relevant kompetanse (Barnehagen for en ny tid, 2023, s. 32). Det er med bakgrunn i dette at det foreslås at ansatte med barnehagelærerutdannelse bør økes til 60 prosent, 25 prosent ansatte med fagarbeiderutdannelse, samt at flere barnehagelærere skal ha mastergrad. Strategien løfter med andre ord fram at barnehagekvalitet har sammenheng med hvilken utdannelse og kompetanse de ansatte i barnehagen har. Dette kan videre settes i sammenheng med barnehagen som en lærende organisasjon og utviklingsarbeid slik man blant annet kjenner fra arbeid gjennom regional ordning (ReKomp) de siste årene (Barnehagen for en ny tid, 2023, s. 31).

Nok ansatte til å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet er fremhevet i strategien og det påpekes blant annet at dette gjelder uavhengig av bemanningsnormen og i hele barnehagens åpningstid, også ved sykdom og fravær (Barnehagen for en ny tid, 2023, s. 34). Det kan tolkes som et signal for at argumentet «flere hender» ønskes realisert. Som det skrives i en rapport om barnehagelærerrollen fra 2018: «En målsetting bør også være at pedagognormen og bemanningsnormen skal gjelde det meste av dagen. Pedagognormen vil virke i samspill med bemanningsnormen» (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 169). Samtidig innebærer flere barnehagelærere flere timer plantid i en allerede presset tidskabal. Og det er her noe av stridens kjerne ser ut til å ligge. Strategien tar nemlig ikke for seg hvordan visjonene for pedagog- og bemanningsnorm faktisk skal løses i barnehagehverdagen.

LES OGSÅ:

Barnehagedagen 2023 – vi har et viktig budskap om bemanning!

Flere barnehagelærere - større autonomi?

Debatten kommer verken ut av det blå, eller er helt ny. Spoler man 10 år tilbake i tid, finner man blant annet et interessant innspill i kartleggingsdiskusjonen fra Fagereng (2012) som implisitt kommenterer viktigheten av et utdannet personale i barnehagen. Hun påpeker hvordan mye av dagens kartleggingsverktøy speiler en manglende anerkjennelse av barnehagefeltet og barnehagefaglig kunnskap. Hennes innspill er tydelig: Med flere barnehagelærere vil det ikke være et behov for kartlegging: «Det vi trenger er flere pedagoger på hver avdeling, slik at vi får tid til å følge opp hvert enkelt individ. Bruker vi tiden til å fylle ut skjemaer, kaster vi bort dyrebar tid sammen med barna» (Fagereng, 2012).

Børhaug og Bøe skisserer i sin siste bok inngående de kampene som har pågått i feltet de siste årene. Spørsmål om man i det hele tatt bør kalle seg en profesjon blir fulgt opp av hvordan barnehagelærernes autonomi står på spill gjennom økt statlig styring og med medfølgende økt press på barnehageeiere (Børhaug & Bøe, 2022, s. 15 – 17). Samtidig uttrykker nåværende regjering at: «Målet med tillitsreformen skal blant annet nås gjennom å øke handlingsrommet og gi mer faglig ansvar til førstelinjen i staten og i kommunesektoren» (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2022, s. 4). Førstelinjen - det er vel de barnehageansatte i barnehagesektoren? Men et faglig ansvar, det innebærer fagkunnskap. Et slikt faglig ansvar kan ivaretas av flere barnehagelærere ved at det blir flere til å dele et ansvar som også er preget av å være et lærende fellesskap.

Profesjonsfellesskap som kvalitetsutvikling

«Barnehagelærere er den profesjonen som utdannes spesielt for å kunne ivareta barnehagens oppgaver. Barnehagen er en lærende organisasjon, der hele personalet skal reflektere rundt faglige og etiske problemstillinger, oppdatere seg og være tydelige rollemodeller.» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 15)

Dette er føringene og visjonene fra Kunnskapsdepartementet, og dette skal dagens barnehagelærere få til gjennom god personalledelse. Likevel viser det seg at nyutdannede barnehagelærere senker sitt faglige nivå for å være godt likt av sine kollegaer (Skogen et al., 2021). På nåværende tidspunkt forsøkes dette å forebygges gjennom mer ledelsesteori, både i barnehagelærerstudiet og i videreutdannelsen. Det er da verdt å bemerke seg at i en markant lederrolle kan den pedagogiske lederen miste sin kontakt med barnehagens daglige pedagogiske arbeid (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 164). Man kan stille spørsmål ved hva dette gjør med profesjonen. Og ville en større andel utdannede barnehagelærere kunne motvirke denne slags tendenser?

Når strategien fremhever at barnehagekvaliteten skal styrkes gjennom økt kompetanse, setter også dette noen føringer for hva det tenkes at barnehagelærerrollen skal innebære. Som tidligere påpekt er blant annet det faglige ansvaret i stor grad lagt til barnehagelærerprofesjonene. Vil da en økt andel barnehagelærere også kunne bidra til en økt oppmerksomhet mot kvalitetsutvikling gjennom lærende fellesskap? I andre sammenhenger har man sett at barnehager som i stor grad består av barnehagelærere øker den enkeltes opplevelse av ansvarlighet og kunnskapsutvikling gjennom læring i fellesskap (Wiederman, 2018). I debatten om regjeringens målsetting om 60 prosent barnehagelærere blir det dermed viktig å se på hva en slik målsetting kan bidra med når det gjelder utvikling av kvalitet i fellesskap.

En vei videre?

Både Halland og Winje (2023), men også – om enn sterkt uenige om andre aspekter – Morsdal (2023) og Grønfoss (2023) stiller i sine debattinnlegg alle sammen et fundamentalt spørsmål: Hvordan? Waggestad og Billdal (2023) uttrykker det inderlig: «Gi oss rammebetingelser som gjør det mulig å arbeide for barnehagene inn mot en ny tid.» Bae (2023) understreker betydningen av økt bemanning og økt kompetanse ved å rette et kritisk blikk mot hvordan mangel på dette kan få langsiktige konsekvenser for dagens barnehagebarn.

Regjeringen snakker om en tillitsreform, men det store spørsmålet «hvordan» skal ikke barnehagesektoren etterlates alene med. I dette arbeidet er det bruk for handling og nytenkning – både fra feltet, men også fra politisk side. Barnehagestrategien – om den løses med mantraet «Pedagognormen vil virke i samspill med bemanningsnormen» (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 169) i bakhodet – kan ha stor og positiv betydning for barnehagefeltet, barnehagelærerprofesjonen og ikke minst barnehagens barn.

Strategien ser ut til å ta kompetanse og kvalitet på alvor, men en manglende plan for gjennomføring gjør at strategien bærer mer preg av å være et luftslott enn realistisk gjennomførbart. I forholdet mellom flere barnehagelærere og et løfte om nok ansatte hele åpningstiden, stiller vi oss kritiske til hvordan regjeringen tenker dette løst. Men på barnehagefeltet bør vi kunne tenke to tanker på samme tid: Vi trenger folk som er til stede med barna i hverdagen, uten at det bør stilles som en motsats til behovet for kompetanse. Det ene utelukker ikke det andre – ja takk til begge deler, og dette loves i strategien. Debatten bør derfor ikke handle om enten eller. Vi håper strategien ikke bare forblir et løfte, men at den følges opp av tiltak, og ikke minst penger.