"Jeg har vært der gjennom år og lange dager. Jeg har observert de yngste. Jeg har sett separasjonsangsten når foreldre går, og som forskere mener er et stress som ikke er bra for hjernens utvikling", skriver førskolelærer Marit Fjellhøy. Illustrasjonsfoto.
"Jeg har vært der gjennom år og lange dager. Jeg har observert de yngste. Jeg har sett separasjonsangsten når foreldre går, og som forskere mener er et stress som ikke er bra for hjernens utvikling", skriver førskolelærer Marit Fjellhøy. Illustrasjonsfoto. (Foto: Getty Images)

Trøste og bære – om barnehagens yngste

«Er det samfunnet som skal legge til rette for optimale forhold i barnehagen, eller er det barna som skal tilpasse seg samfunnet? Skal de betale prisen for lange arbeidsdager og begge foreldre i full jobb?» spør førskolelærer Marit Fjellhøy.

  • Politikk

Endelig, tenkte jeg, da førskolelærer Therese S. Klemetsen var toppsak i Dagsrevyen på NRK 23.01.2018.

Hun hadde sluttet å jobbe i barnehagen fordi hun mente det ikke var et forsvarlig tilbud for de yngste.

Hun begrunnet det med for få voksne, for store barnegrupper og lange dager.

Jeg er selv førskolelærer og har jobbet over 20 år i ulike barnehager. Jeg har sett og erfart det samme som Klemetsen forteller.

I dette innslaget blir også barneombud Anne Lindboe konfrontert med forholdene.

Jeg har stor respekt for Lindboe og jobben hun gjør, men her starter hun med et velkjent og dårlig argument i debatten. «Foreldre må ikke ha dårlig samvittighet for å sende barna i barnehagen!» Det er påfallende hvor raskt dette kortet trekkes. Er det for å stoppe debatten? Eller vil man ikke ta inn over seg virkeligheten?

I neste åndedrag kommer hun med forslaget om bemanningsnorm. Bemanningsnorm i arbeid med barn skulle vært på plass for mange tiår siden.

Bedre for 50 år siden

Da jeg gikk i barnehage på 60- tallet, var det 8 småbarn og 3 voksne. Bemanningsnormen som foreslås er 9 småbarn og 3 voksne. Med andre ord var bemanningen bedre for femti år siden – til tross for at vi vet mer om barns behov for tilknytning og trygghet i de første leveårene.

I stedet er det blitt bygget basebarnehager hvor de yngste blir «borte» blant altfor mange og forvirret av forflytning og lite tilhørighet. Småbarnsgrupper på 14 og flere er ikke uvanlig. Og selv om bemanningen da økes noe, blir de minstes hverdag mer kompleks; flere å forholde seg til og mer støy.

At antall barn pr voksen henger nøye sammen med tilbudet barna får, er innlysende. Færre hender og fang betyr mindre omsorg, trøst, nærhet, støtte og veiledning. Det betyr også færre øyne som observerer det enkelte barn, det vil si mindre adekvat respons, tilrettelegging, oppfølging og avverging av konflikt.

Politikernes ansvar

Foreldre skal ikke ha dårlig samvittighet, sier ombudet. Nei vel.

Men hva med politikerne? De som sørger for rammer og regler? Her kunne barneombudet vært mye tydeligere.

For det er vel noen som har ansvar for det tilbudet vi gir ett- og toåringer?

Jeg har vært der gjennom år og lange dager. Jeg har observert de yngste. Jeg har sett separasjonsangsten når foreldre går, og som forskere mener er et stress som ikke er bra for hjernens utvikling. Og som forskeren i innslaget på NRK sa; separasjonsangsten er på det høyeste i ett- og toårsalder. Selv om vi vet dette, så avspises barna med for få omsorgspersoner når de utsettes for slikt stress. 

Noe barneombudet heller ikke nevner, er at barnehagen er bygget på et vaktsystem som gjør at bemanningen er dårligere morgen og ettermiddag. Det er tider som er de mest sårbare for de yngste. Om morgenen er det separasjonen. Om ettermiddagen er de slitne, trøtte, de tåler mindre og søker mot fang og trøst.

I likhet med Klemetsen erfarte jeg at barnas oppholdstid økte. Mens det tidligere var færre barn om morgenen og ettermiddagen, er det nå fulle grupper så å si hele dagen. Det gjør at disse periodene blir enda mer stressede og hektiske for de yngste og for de ansatte.

Hvem skal tilpasse seg?

Så hva er best for de yngste? Med sine enkle og få ord, gråt og blikk har de fortalt meg at barnehagedagen er for lang. De vil hjem til sine mammaer og pappaer, til ro og nærhet. Det er mye sårhet og savn. Og det er vondt å være voksen og ikke ha tid til dem.

Er det samfunnet som skal legge til rette for optimale forhold i barnehagen, eller er det barna som skal tilpasse seg samfunnet? Skal de betale prisen for lange arbeidsdager og begge foreldre i full jobb?

Jeg leser på barnehage.no om en undersøkelse i barnehager som avdekket at barn i toårsalder kunne være uten tilsyn i en halv time. Jeg leser også at fem års forskning viser at kvaliteten i norske barnehager er for dårlig og at forsker mener mindre barnegrupper er viktig. I en undersøkelse av 206 barnehagegrupper er det kun 9 prosent forskerne mener har god kvalitet.

Plikttjeneste i barnehage

Alle foreldre og politikere skulle hatt plikttjeneste i barnehage i minst en måned.

Bare de som har vært på innsiden av barnehagen over tid, vet.

Da kunne vi snakket sammen om sekstimersdag, om små oversiktlige barnegrupper.  Og nok, kvalifisert personale.

Så kunne vi både trøste og bære de små menneskene når de trenger det!

  • Dette debattinnlegget ble først publisert i papirutgaven av Klassekampen.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter. 

Debatt

Til toppen