«Ingen vil protestere mot at barnehagen er en læringsarena, men man må stille seg undrende til hvordan læringen foregår og se på konsekvensene ulike læringsmetoder vil ha for det pedagogiske arbeidet, for dette vil ha en stor betydning for barnas tilværelse i barnehagen,» skriver krinikkforfatteren.
Kronikk
«Ingen vil protestere mot at barnehagen er en læringsarena, men man må stille seg undrende til hvordan læringen foregår og se på konsekvensene ulike læringsmetoder vil ha for det pedagogiske arbeidet, for dette vil ha en stor betydning for barnas tilværelse i barnehagen,» skriver krinikkforfatteren. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) )

La barn være barn

«Hvis man innfører enda flere voksenstyrte aktiviteter og mer formell læring i barnehagen, kan man ende med å ta bort en stor del av barndommen,» skriver barnehagelærerstudent Cathrine Løwer Dahlquist.

  • Kronikk

Friedrich Fröbels syn på barndommen er at den skal være et værested, noe som skjer her og nå. Den ikke skal være et venterom på vei til det voksne livet. Sentralt i hans pedagogiske syn er at barnehagen skal ivareta barndommens egenverdi, hvor leken er sentral. Men når myndighetene bruker uttrykkene som «tidlig intervensjon» og «starten på en livslang læring» har barnehagen blitt starten på et lengre utdanningsløp.

Gjennom stortingsmeldinger om barnehagen, og tiltak som Realfagsstrategien og Språkløyper satser politikere på barnehagen som en læringsarena (Korsvold, 2008; Tveter Thoresen, 2009; Kampmann, 2013). Barn er unike og forskjellige, men nyere stortingsmeldinger skaper «universelle» barn og ser på barn i et fremtidsperspektiv (Nordin-Hultmann, 2004).

Cathrine Løwer Dahlquist er barnehagelærerstudent ved OsloMet-Storbyuniversitetet. Foto: Privat

Barn er ingen universell enhet, og når man ser på barn som «human becomings» ser man på barn som et objekt som skal påvirkes, formes og forandres. Hovedfokuset skal ikke være hva barnet en gang skal bli i fremtiden, men å se på barn som aktive, deltakende aktører i sitt eget liv (James, Prout & Jenks, 1998).

Flere krav

Læring bør ikke definere barnehagens viktigste oppgave. Men barnehagen blir en arena der barna må vurderes, testes og måles når man bruker begreper som mer læring, tilpasset opplæring og tidlig innsats.

Det blir tydeligere krav fra det offentlige om hva slags kunnskap barna skal sitte inne med, og det snakkes mye om barnehagematematikk og språklæring. Dette vil føre til at voksne må tilrettelegge og styre leken i den retningen at barna lærer mest mulig.

Ingen vil protestere mot at barnehagen er en læringsarena, men man må stille seg undrende til hvordan læringen foregår og se på konsekvensene ulike læringsmetoder vil ha for det pedagogiske arbeidet, for dette vil ha en stor betydning for barnas tilværelse i barnehagen. Måten det gjennomføres på kan i noen tilfeller begrense og redusere tiden barna har til fri lek, for jo flere aktiviteter de voksne vil at barna skal bruke på ting de voksne bestemmer og styrer, jo mindre tid har de til lek. Og selv om man forsøker å lære barna akademiske ferdigheter gjennom ulike former for lek som de voksne styrer, er det fortsatt styrt av voksne, og ikke av barna.

Hvis man innfører mer formell læring i barnehagen, må barnehagelærerne bruke mer tid på planlegging og gjennomføring. Dette kommer til å gå på bekostning av tiden de skulle brukt på hvert enkelt barn. Den viktigste oppgaven i barnehagen er at barna får omsorg, trygghet og de følelsesmessige behovene dekket. Da må ikke barnehagelærerne bli enda mer borte fra barna.

Og hva kommer til å skje med den lovbestemte medvirkningen hvis alt allerede er bestemt og tilrettelagt av de voksne?

Lærer gjennom lek

Professor i utviklingspsykologi, Dion Sommer, har gått gjennom 400 forskningsprosjekter og står dermed bak en stor gjennomgang av internasjonal forskning. Sommer sin forskning viser at formell læring for små barn virker mot sin hensikt, og at målstyrt læring fører til at motivasjonen til barna minsker. De blir mer urolige og får større prestasjonsangst. Det kan føre til et sterkt læringspress som vil strekke seg helt ned i barnehagen.

«I Norge ser vi eksempler på at barnehagen og småskolen i økende grad fokuserer på akademiske mål og formell læring på bekostning av lek, og at både dagsrytme og læreplan ofte ikke gjenspeiler at det er nødvendig å gi tid og rom for barnas frie lek» skrev Einar Sundsdal og Maria Øksnes i Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk i 2015.

Ifølge lekforskere som Maria Øksnes og Margareta Öhman fungerer ikke barnas læring uten lek, og lek fungerer ikke uten læring. Lek er den største motivasjonsfaktoren for barnas læring, og forskning viser at barn lærer bedre gjennom lek.

Når forskning gang på gang viser at barn lærer best gjennom lek, burde ikke da leken veie tyngst? Derfor stiller jeg meg uforstående til at barnehagen i større og større grad blir en arena for formell læring på bekostning av leken.

En viktig del av barns liv

Leken er en viktig del av barnas liv. Leken gir glede og er et mål i seg selv. Gjennom leken stimulerer barna den språklige, sosiale og motoriske utviklingen, og barna lærer mye om hvordan verden fungerer. De lærer også hvordan man skal forholde seg til andre mennesker, og det knyttes tette vennskap, som er kjempeviktig for at barna skal trives i barnehagen.

Når barn leker med hverandre bruker de språket sitt, de forhandler, finner frem til gode løsninger, lytter til hverandre og tar hensyn. Selv om barnet lærer masse gjennom leken, skal barnet oppleve leken som noe man gjør fordi man har lyst og ikke fordi man har et mål med leken.

Det er bekymringsfullt dersom læring tar så stor plass i barnehagen at leken må flytte på seg. Hvis man innfører enda flere voksenstyrte aktiviteter og mer formell læring i barnehagen, kan man ende med å ta bort en stor del av barndommen.

La barn være barn.

Litteratur:

Kampmann, J. (2013) Societalisation of early childhood education and services. I European Early Childhood Education Research Journal. Vol 21. No. 1, s. 1–4.

Korsvold, T. (2008). Barn og barndom i velferdsstatens småbarnspolitikk: En sammenlignende studie av Norge, Sverige og Tyskland 1945–2000. Oslo: Universitetsforlaget.

James, Prout & Jenks (1998). Theorizing childhood. Cambridge: Polity Press.

Nordin- Hultmann, E. (2004). Pedagogiske miljøer og barns subjektskaping. Oslo: Pedagogisk Forum.

Debatt

Til toppen