Royne K. Berget er styrer i Smedhusåsen barnehage i Rygge kommune.
Kronikk
Royne K. Berget er styrer i Smedhusåsen barnehage i Rygge kommune. (Foto: Øyvind Johansen)

Å sitte stille i båten eller stå opp mot bølgene

Er det noen som tror at tingenes tilstand blir bedre hvis vi sitter «dønn stille i båten» og håper at politikerne tar til fornuft helt av seg selv? spør Royne K. Berget.

De siste dagene har jeg postet noen titalls artikler på Facebook, i Følgegruppe Barnehage og BLU Følgegruppe for Barnehagelærerutdanning, som tar for seg store utfordringer i barnehagehagesektoren. I tillegg har jeg skrevet mail til Barneombudet og FUB. Jeg har forsøkt å vise hvordan tilskudd og effektivisering henger sammen med bemanningstetthet. Hvor store forskjeller det kan bli i barnehager fra en kommune til en annen, hva forskning sier og hvordan situasjonen oppleves for de få som tør eller får lov til å mene noe om situasjonen i det offentlige rom.

Dessverre er det en taushetskultur som råder. Dette får jeg mange tilbakemeldinger på, også fra folk jeg ikke kjenner, og som er glad for at noen tør å belyse utfordringene de selv er forhindret til å mene noe om. Fryktelig mange ansatte i sektoren er nemlig bundet på armer og bein, gjennom kontrakter og lojalitetsfølelse overfor eier eller kommune, når det gjelder å ytre seg om hvordan barnehagehverdagen faktisk oppleves for barn og voksne.

Har stilltiende godtatt

For:

  • Vi skal ikke sette barnehagen, kommunen eller eieren i et dårlig lys.
  • Vi skal ikke si noe som kan skade omdømmet eller ryktet til barnehagen.
  • Vi er i en konkurransesituasjon, derfor må vi kun ytre det som fungerer bra og som vi egentlig skulle vært gode på.
  • Vi skal være lojale mot eier / kommune.
  • Vi bør unngå å nevne at det er en mismatch mellom arbeidstid og åpningstid.
  • Vi må derfor absolutt ikke fortelle hvor få timer midt på dagen som det egentlig skulle vært full bemanning. I en åpningstid på for eksempel 10 timer, vil det kun være mellom 3 – 4 timer midt på dagen da alle i utgangspunktet er på jobb samtidig.
  • Vi må for all del heller ikke fortelle at alt av møter, pauseavvikling, samarbeid med instanser utenfor barnehagen, kursing, osv. skal skje i løpet av disse 3 – 4 timene, noe som fører til at det ikke er full bemanning når det skulle vært det heller.
  • Vi må dekke over at det ikke settes inn vikarer med en gang. I hvert fall hvis det ikke settes inn vikar før det har gått 16 dager.
  • Vi må ikke mene noe som kan oppleves politisk eller kritisk, selv om det er det høgskolen lærer og oppfordrer blivende barnehagelærere til å gjøre.
  • Vi barnehagehagefolk har ikke noe tradisjon for å protestere eller komme med krav.
  • Vi bare nikker, smiler og utfører, med stadig større barnegrupper og krav til flere arbeidsoppgaver og ansvarsområder.
  • Vi har bare stilltiende godtatt at full grunnbemanning til stede samtidig er unntaket, ikke regelen.

    Har ikke rammevilkårene

    Så hvordan kan ting bli bedre i barnehagene når de aller fleste ikke tør, får lov eller orker å fortelle hvordan hverdagen faktisk oppleves? For forskerne har rett – vi har ikke rammevilkårene som skal til for å gjøre en god nok jobb! En jobb vi fint kunne klart hvis vi hadde hatt færre barn per ansatt og bedre bemanning hele dagen!

Det er jo fint at det mest trolig kommer en bemanningsnorm fra høsten 2018, men den blir i praksis som en videreføring av dagens regelverk, med litt mindre rom for tolkninger. Det vil si at barnegruppene vil fortsette å være for store og at det blir tilnærmet umulig å følge opp hvert enkelt barns behov. Det vil fremdeles være mismatch mellom åpningstid og arbeidstid.

Er det noen som tror at tingenes tilstand blir bedre hvis vi sitter «dønn stille i båten» og håper at politikerne tar til fornuft helt av seg selv?

Beslutningstakere som ikke aner hvordan hverdagen vår er, og som er mer opptatt av effektiv drift enn forebyggende tiltak – selv om det ville lønnet seg «big time» å satse på gode barnehager i det lange løp.  

Smedhusåsen barnehage i Rygge var en av åtte finalister i konkurransen om å bli "Årets barnehage 2016".

Spørsmålet mitt blir om du skal sitte på pauserommet og ved kjøkkenbordet og klage over den slitsomme arbeidssituasjonen din, der du på ingen måte strekker til? Samtidig som du ikke gjør det minste forsøk på å forandre tingenes tilstand. Blir ikke det nesten det samme som «kos med misnøye» eller som et hån mot barna du er satt til å ha være talsperson for?

Du kan nemlig bety en forskjell. Du kan bidra gjennom å ta kontakt med lokalpolitikere, skrive leserinnlegg, sende mailer til politikere på Stortinget, barneombudet og FUB.

Skjer ikke av seg sjøl

Ting skjer ikke av seg sjøl! Noen må ta initiativ, og jo flere som involverer seg, jo større er sjansene for å nå fram med budskapet. Flere er nødt til å stå fram med erfaringene sine, sånn som Therese S. Klemetsen gjorde i Dagsrevyen på NRK den 23. januar 2018. Erfaringer som også førskolelærer Marit Fjellhøy kjente seg igjen i og bekreftet i en kronikk på barnehage.no den 29. januar. I tillegg har vi kunnet lese artikler med liknende beskrivelser fra barnehagelærerne Anette Svendsen, Jannicke Iren Johansen og Kristin Brogård-Olsen de siste par ukene. Så heldigvis er det noen som taler barnas sak utad.

Hvis noen får seg til å tro at jeg syns det er helt problemfritt å blottlegge hvordan hverdagen vår kan oppleves, så er det altså ikke det. Jeg leder også en barnehage som er avhengig av kunder og et godt omdømme. Men, jeg har valgt å fortelle hvordan situasjonen vår er, og jeg oppfordrer folka mine til å gjøre det samme, fortelle hvordan hverdagen faktisk kjennes på kroppen. Rett og slett fordi det er systemet som har presset oss til å måtte ta inn flere barn enn vi mener er riktig.

Hvem skal tale barnas sak?

Det er ikke vi selv som er skyld i lave tilskudd og effektivisering som tvinger oss til å ha større barnegrupper for å få hjulene til å gå rundt. Jeg har vurdert det sånn at vi har mer å vinne på å være ærlige enn å dekke over valgene stat og kommune har tatt for oss. Valg de tilsynelatende ikke er i stand til å forstå konsekvensene av.

Heldigvis har jeg et eierstyre som ser at vi har mer å vinne på å være åpne om situasjonen andre har plassert oss i, og at vi heller skal stå opp mot bølgene i stedet for å sitte stille i båten. Vår barnehage er ikke alene i denne situasjonen, selv om de fleste andre måtte velge å holde tett. Og så har jeg selvfølgelig et ønske om det motsatte, at vi i snarlig framtid vil oppleve at flere bidrar med å belyse hvorfor dagens system og situasjon er uholdbar for både barn og ansatte.   

For hvem skal tale barnas sak hvis ikke barnehageansatte gjør det?

Debatt

Til toppen