DEBATT
Åshild Nefjen er barnehagelærerstudent og fagarbeider i Nordby Gardsbarnehage.
Foto: Getty Images / Privat
En stein som begynner å rulle kan utløse et helt skred
«Min gamle far pleier å si bak stabelen av aviser, at det er to krefter som råder i samfunnet: Den gode og den onde – sørg for å velge den som er riktig!»
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
En kommunal
barnehage og to private vurderes nå lagt ned av ulike årsaker. Kombinasjonen av
disse beslutningene har skapt et kraftig opprør her på Jevnaker – et opprør som
nesten kan beskrives som et barnehageskred. Lokalavisa er fylt med leserinnlegg
fra engasjerte ansatte, bekymrede foreldre, ergerlige politikere og usikre
kommunale ledere.
I vår nye
rundkjøring på Olimb-toppen har noen skrevet «REDD BARNEHAGE» med store, neon-oransje
bokstaver og feeden min på Facebook er i ferd med å renne over av innlegg.
Ønsker endring
Jeg er ikke
Camilla Collett eller Gina Krog, men jeg er en kvinne av min tid – en kvinne som
har bestemt seg for å drive frem en endring i hvordan vi forstår barnehage.
Nordby
Gardsbarnehage, heretter omtalt som min barnehage, står med én fot i graven og
er på god vei til å bli lagt ned. Det er ikke penger til videre drift, om ikke
politikerne i kommunen skulle ta en helomvending nå i siste liten. Skjebnen er
ikke helt avgjort, men ikke så langt ifra heller. Min sønn siterer Winston
Churchill hver gang det går litt utfor i livet mitt: «Du skal aldri la en god
krise gå til spille». Jeg har fordømt han opp og ned som følge av det sitatet,
men med erfaring har jeg forstått at han kanskje har et poeng.
For jeg har
jo ønsket meg et opprør på vegne av barnehagen, jeg har ønsket meg det i lang
tid. Kanskje det er nå det skjer? Tidligere har jeg ikke sett et slik
engasjement for barnehage. Jeg har i en tid ført pennen og delt hvordan vi kombinerer
liv og pedagogikk hånd i hånd her i denne omsorgsinstitusjonen. Men pennen min
har fått en annen ordlyd nå som jeg står i fare for å miste jobben min. Jeg har
tatt et personlig oppgjør med mine mentale stengsler og uttrykker meg stadig
mer fritt.
Mitt siste
avisinnlegg betvilte hvordan kommualsjefen for oppvekst så enkelt kunne
sjonglere mellom «jeg tar over drifta» og «jeg tar ikke over drifta». Det
gjorde litt vondt å trykke på «send»-knappen til lokalavisa, men med smerte
kommer vekst. Jeg ønsker jo å ansvarliggjøre de som tar beslutninger på vegne
av meg og min arbeidssituasjon – og fremtiden til barna i barnehagen.
Søvnløse netter
Barnehagen
min er privat og nå er den tom for penger. Frem
til nå har vi ikke blitt kompensert for redusert foreldrebetaling, samtidig som dyrtid og lønnsvekst har pågått i 2024. Økt lønn
som vi har bedt om lenge, kan nå velte bedriften jeg er ansatt i. Hvor ironisk
er ikke det?
Når jeg
skriver dette gjør barnehagen min en viktig delseier, vi vil bli kompensert for
reduksjon i foreldrebetaling – som seg hør og bør. Jeg leser på kommunens nettsider
at de beklager sterkt det faktum at de har regnet feil. Hvor sterkt kan de
egentlig beklage, lurer jeg på, her jeg sitter. I de mørke høstmånedene har jeg
bekymret meg grenseløst for egen fremtid med tanke på studier og økonomi. Jeg er ikke alene om å ha et utall av søvnløse
netter. Men nå beklager de altså…
Greit,
kanskje det da vil løse seg – denne krisen som står på i livet mitt akkurat nå.
For fremtiden ønsker jeg likevel endringer for sektoren. Det skal ikke være så
enkelt å gjøre feil og så lett å beklage seg, bare fordi vi er barnehage. Vi er
som dere vet en omsorgsinstitusjon, forvaltere av de bløte verdiene i samfunnet,
en kvinnedominert og underbetalt yrkesgruppe. Omsorg skal vi fortsette med, og
vi skal forvalte verdiene som kommer i følge med det. Men hva om vi slutter å
akseptere dårlig lønn, dårlige rammevilkår og dårlig anseelse? Hva om vi tør å
stikke hodene sammen og kreve endringer? Med bedre lønn vil det bli mer
interessant for menn å etablere seg i bransjen, og vi vil få den likestillingen
som resten av samfunnet strekker seg etter – og dermed bedre slagkraft.
«Kvinne er
kvinne verst» sier et gammelt ordtak. Vi spenner bein på hverandre og konkurrerer
i det å være best. Vi skal være best på å tilpasse oss, best på å være ydmyke,
best på å akseptere de elendige rammebetingelsene – best på å være best, fordi
vi alle vil ha den beste posisjonen i flokken. Men hva om
vi begynner å heie hverandre frem, støtte hverandre og hjelpe hverandre opp?
Jeg har ei venninne som også er min kollega. Hun har valgt meg som sin
inspirasjonskilde. Til å begynne med gjorde det meg forvirret og litt sur. At
hun kunne tillate seg slik herming. Men i kraft av vårt vennskap har hun tatt
fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Hun har meldt seg som tillitsvalgt, hun
har tatt jobben som konstituert ped. leder, hun har startet på barnehagelærerstudiet
og nå har hun skrevet sitt første leserinnlegg. Hun har vondt i magen, men hun
gjør det. Hun gjør meg sprengfull av stolthet over alt hun får til. Hun
inspirerer meg til å gjøre bedre, være bedre og favne bredere. Jeg vil nå ut
til flere, få flere med i kampen.
Ikke gratis
I dette
barnehageskredet som foregår på Jevnaker nå, har en liten hær meldt seg til
tjeneste. Foreldre med masse kompetanse har gravd i dokumenthaugen og lett
etter paragrafer som kan brukes til vår fordel i fordeling av midler. Ansatte
med behov for å uttrykke seg fant endelig det rette motet for å lage sin tekst.
Sin tekst som fant veien ut av hjertet og over på tastaturet. Skulder ved
skulder har vi jobbet mot samme mål – la vår barnehage overleve. Den betyr så
uendelig mye for oss og er langt mer enn bare en arbeidsplass.
For
barnehagen er langt mer enn en arbeidsplass, uavhengig av hvilken barnehage du
måtte jobbe i. Den er full av relasjoner, full av ressurser og full av liv. Vi
øser av vår omsorg over de små barna og de øser tilbake. Like mye som vi gleder
og motiverer dem, så gir de absolutt like mye tilbake. Men bare fordi det er
koselig å jobbe i barnehage, så skal ikke vårt virke oppfattes som uviktig. Så
uviktig at det ikke er så farlig om vi flyttes over i brakker dersom den
opprinnelige private barnehagen sliter i en økonomisk motbakke. For det er vårt
virke som legger fundamentet i samfunnet, det er vårt virke som vekker
ressursene som ligger i barna, det er i vårt virke at barna lærer å elske seg
selv og i verden som omslutter dem.
Samfunnet er avhengig av at vi gjør en god
jobb. Og en god jobb skal vi gjøre, men vi gjør den ikke gratis. Så vi skal kreve bedre lønn, bedre bemanning, flere menn inn i sektoren og bedre
arbeidsforhold!
Blir dere
med i kampen?
Min gamle
far pleier å si bak stabelen av aviser, at det er to krefter som råder i
samfunnet: Den gode og den onde – sørg for å velge den som er riktig!