Når vannkompetanse nedprioriteres – hvem tar ansvaret?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I fjor skrev jeg om hvordan tre barnehager i Bydel Alna gikk sammen om å utvikle et helhetlig vannprosjekt.

I dag er vi ikke lenger tre – vi er elleve barnehager fra Oslo-bydelene Alna, Stovner, Grorud og Bjerke som samarbeider om å utvikle et pedagogisk rammeverk for vanntrygghet i barnehagen.

Samtidig er midlene til barnehagesvømming gjort om fra en øremerket ordning i statsbudsjettet til frie midler i kommunene.

Det bekymrer meg.

Mer enn basseng

La meg være tydelig: Vårt prosjekt handler ikke først og fremst om basseng. Vi har jobbet med bekker, innsjøer, sjø, regn, sølepytter og vannlek inne. Vi har utviklet det vi kaller «vanntilvenningsturer», der målet er at barn skal øve på ferdigheter som kan overføres til trygg ferdsel i og ved vann.

Barna øver på å få vann i ansiktet. De øver på å flyte. De lærer om strøm, temperatur, bunnforhold og regler som fremmer trygg ferdsel. De utvikler begreper, kroppskontroll og risikoforståelse gjennom lek.

Dette er vannkompetanse innenfor barnehagens rammer.

Men når regjeringen fjerner en tydelig satsing på svømmeopplæring i barnehagealder, sender det et signal. Et signal om at dette ikke lenger er et prioritert område.

Må konkurrere

I en undersøkelse gjennomført av Norges Svømmeforbund blant 10-åringer, svarer kun 4 av 10 at de kan svømme 200 meter.

Samtidig vet vi at drukning fortsatt tar liv. Ifølge Redningsselskapets drukningsstatistikk mistet 95 personer livet i drukning i Norge i 2024. Tall for 2025 viser 49 omkomne.

Når drukningstallene fortsatt er høye, er det vanskelig å forstå at satsingen på de yngste svekkes.

Frie midler betyr i praksis at vannkompetanse må konkurrere med alle andre gode formål i en presset kommuneøkonomi. Erfaringen tilsier at det som ikke er øremerket, ofte taper.

Et prosjekt som vokser

Ironisk nok har vår lokale satsing vokst i samme periode som den nasjonale satsingen svekkes.

I dag samarbeider elleve barnehager på tvers av fire bydeler om å utvikle et helhetlig pedagogisk program for vanntrygghet i barnehagen. Målet er å sette ord på hvordan barnehager kan jobbe systematisk med vannkompetanse innenfor egne rammer – uten å være avhengig av bassengtilgang.

Prosjektet eies av organisasjonen Flyte og Norges Idrettsforbund, og har fått støtte fra Sparebankstiftelsen DNB og DAM Stiftelsen.

Vi samarbeider med kunnskapsrike aktører som Oslofjordens Friluftsråd, Naturvernforbundet og svømmeklubben SK Speed.

Sammen utvikler vi et undervisningsprogram tilpasset barnehagens pedagogiske mandat – der lek, progresjon og trygghet står sentralt.

Men vi gjør det i stor grad på prosjektmidler.

Hva slags signaler sender vi?

Når øremerkede midler fjernes, handler det ikke bare om kroner og øre. Det handler om prioriteringer. Om hvilke områder vi som samfunn mener er så viktige at de krever en tydelig satsing.

Barnehagen er barnas første utdanningsløp. Det er her grunnlaget legges – for språk, sosial kompetanse, motorikk og risikoforståelse.

Hvorfor skulle ikke også grunnlaget for vannkompetanse legges her?

Vi vet at tidlig innsats virker. Vi vet at trygghet skapes gjennom gjentatte erfaringer over tid. Ett svømmekurs i ferien er ikke nok. Én intensivperiode i bassenget er ikke nok.

Barn trenger hyppige, mangfoldige møter med vann – i trygge rammer, med kompetente voksne.

Realitetene i barnehagen

Å jobbe systematisk med vannkompetanse krever ressurser. Små grupper. Nok ansatte. Tid til planlegging. Kompetanseheving. Vikarbruk når man drar på tur.

2050 kroner per barn var tidligere langt fra tilstrekkelig til å dekke dette fullt ut. Når midlene nå ikke lenger er øremerket, frykter jeg at enda færre barn vil få et systematisk tilbud.

Vi som jobber i barnehage, kan mye om lek, utvikling og progresjon. Vi kan bygge vannkompetanse innenfor barnehagens rammer. Men vi kan ikke gjøre det uten rammevilkår som gjør det mulig.

Et veivalg

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan barnehager kan bidra til å forebygge drukning.

Spørsmålet er hvilket ansvar nasjonale myndigheter ønsker at barnehagene skal ta – og om de er villige til å legge til rette for det.

Vi har valgt å satse lokalt. Elleve barnehager samarbeider nå på tvers av bydeler for å utvikle et kunnskapsbasert og praksisnært program for vanntrygghet. Vi ser at det virker. Vi ser barn som blir tryggere, mer bevisste og mer kompetente i møte med vann.

Dersom regjeringens nullvisjon mot drukning skal være mer enn ord, må også de minste barna inkluderes i satsingen.

Vannkompetanse begynner ikke i fjerde klasse.

Den begynner i barnehagen.