DEBATT

Jeg har over flere år sett at det ikke skilles mellom den kompetansen man har for å jobbe med de minste eller de største barna i barnehagen, og at mange ansatte mangler kompetansen som kreves for å jobbe med de helt minste barna, skriver artikkelforfatteren.

Små eller store barn. Spiller det noen rolle?

Hvorfor er det for det meste kun kunnskapen om de største barna som verdsettes, og at alt annet må bare tilpasses de minste?

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har nå jobbet i barnehage siden 2011, og tatt utdannelse både som barne- og ungdomsarbeider og senere som barnehagelærer. Jeg har jobbet fast i barnehager under svangerskap, som ringevikar for enkeltbarnehager og som tilkallingsvikar for større bedrifter. Jeg har vært i både små og store barnehager, kommunale og private, og til og med prøvd meg på AKS.

Derfor har jeg fått sett en større del barnehagene i Norge innenfra enn det mange andre har gjort.

Det jeg ser, er at det ikke skilles merkbart mellom kompetansen de ansatte har i arbeid med barn på storebarnsavdeling, småbarnsavdeling eller aldersblandede grupper.

Under utdannelsen til barne- og ungdomsarbeiderfaget kan jeg ikke huske at jeg leste noe innspisset barna under tre år, og på barnehagelærerutdannelsen var det lite pensum på bare de minste.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det for det meste kun kunnskapen om de største barna som verdsettes, og at alt annet må bare tilpasses de minste? Og hvorfor skjer det så mye flytting innad personale på tross av egne ønsker om hvilke aldersgruppe man vil jobbe med?

Stor forskjell

Jeg har lenge vært bevisst selv på at det er stor forskjell å jobbe med de små og de store barna.

De store barna har et mye rikere språk, de kan reflektere på en helt annen måte og ha dype samtaler med de voksne. De er selvstendige, forhandler i lek og bruker ulike strategier for å klare å komme inn i lek. Noen vellykkede, andre mindre vellykkede. De har komplekse konflikter og en klar mening på hva som er urettferdig og når. De voksne på avdelingene må ikke bare forhandle med barna, men også veilede de til å bruke effektive strategier for å klare å løse konflikter selv.

Så har du de små barna, de minste uten et verbalt språk. Flere av dem kan ikke gå når de begynner i barnehagen og de er ikke klar til å danne vennskap med andre barn enda. Det sier seg selv at vi ikke kan bruke de samme strategiene med de minste barna. De har andre behov enn de største barna, de trenger tilpasningsdyktige voksne som er gode på det de trenger og som klarer å lese deres ikke-verbale språk og som forstår deres behov for omsorg, en trygg tilknytning, lek og utforskning.

Som Gunvor Løkken sier, så er de minste barna tilstedeværende med hele sitt kroppslige vesen. Deres kropp er deres språk, deres måte å være på i verden. Hos de minste barna er det samspillsituasjonene barna opplever, som over tid fører til vennskapsbånd. Barna trenger å kunne utfolde seg kroppslig i lek som inviterer flere sammen. Dette kan være plass til å løpe, en stor madrass å hoppe på, en stor eske, med andre ord lek som ikke ekskluderer. De minste barna er ikke nok utviklet til å klare å dele de små lekene, med mange små leker på avdelingen vil heller barna bruke tid på å samle de lekene de vil ha og det skaper mange konflikter mellom barna. De voksne må aktivt tilrettelegge for lek som mange barn kan være med på, først da skapes inkludering og positive samspill mellom barna.

Manglende kompetanse

En annen ting som er viktig for de minste, er språk. Men språk er så mye mer enn det verbale. Loris Malaguzzi, som er kjent fra Reggio Emila, har et dikt som handler om at barn har 100 språk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt kommentarer fra andre om at det ikke går an å snakke med de minste barna, de har jo ikke et verbalt språk! Det gjelder ikke bare barnehageassistenter, men også pedagoger.

I barnehagen jeg jobber i nå, har vi «Barnet Først» som satsingsområde. For å øke kvaliteten i våre barnehager, har vi ansatte med CLASS sertifisering i Toddler og Pre-K. Jeg ble sertifisert i Toddler i 2020 og har tatt resertifisering hvert år etter dette. Jeg har derfor vært i flere barnehager og målt kvaliteten, og det jeg ser går igjen, er ofte kommunikasjonen med de yngste barna. Voksne som ikke skjønner hvorfor de har fått dårlig score på språket, de minste kan jo ikke snakke!

Men problemet ligger ikke der, vi scorer ikke språket de minste har, men kommunikasjonen de voksne bruker med de minste. Om de snakker med eller til barna, om de repeterer det barna kommuniserer, utvider, bruker et variert språk med dem og er engasjerte i det barna viser interesse for. Barn må høre språket for å lære å bruke det. Jo flere ord de hører, jo mer lærer de. Og de motiveres av at de voksne kommuniserer med dem. Når barna peker på noe, så kommenterer de voksne det og stiller spørsmål. Det gjør ikke noe at barna ikke svarer. Målet med å stille de minste spørsmål er ikke at de skal svare, men at de skal tenke. Så blir det den voksnes jobb å prøve å forstå hva barnets kommunikasjonsintensjon er.

Er det ulik kompetanse på små- og storebarnsavdeling?

Poenget er at det krever en egen kompetanse for å jobbe med de minste barna, akkurat som at det kreves en egen kompetanse for å jobbe med de store. Vi som jobber i barnehagen, er like forskjellige som det barna er. Vi er gode på ulike ting.

Likevel flyttes ofte de ansatte på tvers av huset, ofte på tross av egen kompetanse og egne interesser. Noen voksne er skapt til å jobbe med små eller store barn, andre er skapt til å jobbe med alle aldersgrupper. Å sette inn voksne som er rågode på de største barna inn på en småbarnsavdeling, hva får barna ut av det og hva får den voksne ut av det?

Om vi skal øke kompetansen og kvaliteten i barnehagen, så tror jeg vi også må begynne der barna og de ansatte er. Noen ansatte egner seg ikke veldig godt på en aldersgruppe av ulike årsaker. Det kan jeg personlig bekrefte for jeg er en ansatt som ikke egner meg på storebarn. Jeg har min egen bagasje som jeg har tatt med meg fra mitt liv og min barndom, som fortsatt påvirker den jeg er i dag. Den samme bagasjen gjør at det er ting jeg syns er vanskelig og ting jeg er ekstremt dårlig på, men den gjør også at det er andre ting jeg er veldig god på og at jeg klarer å se ting hos barna som ikke alle andre klarer å se.

Jeg vet mange snakker om at det er sunt å rullere og jeg er ikke imot det dersom barna får ansatte som kan være med å øke kompetansen og kvaliteten på avdelingen. Og det finnes andre muligheter også som omhandler samarbeid mellom avdelingene, som heller kan være med på å øke kvaliteten heller enn å gjøre den verre. Det ene er aldersinndelte grupper, men man kan fint samarbeide om turer, utelek, innelek, forming osv. Eller man kan bare bytte ansatte noen dager eller for en måned, noe som ikke er permanent. Da får man mulighet til å teste ut ansatte på en avdeling, dele kunnskap og erfaringer og bli bedre kjent. Jeg vet selv at som CLASS-observatør, så er det veldig fint å komme på en annen avdeling og se hvordan andre gjør det.

Selv har jeg tatt masse med tilbake i barnehagen og fortalt historier om hva jeg har observert at andre har gjort. Om våren kan man også blande avdelingene litt også, for å gjøre klar for at førskolebarna skal begynne på skolen og at noen av de minste barna skal bytte avdeling.

Ansattes mening bør telle

Jeg tenker også at det de ansatte har å si, også bør telle noe. Flere steder i landet er det mangel på pedagoger. Å overkjøre ønsker og kompetanse og rullere bare for å rullere, det kan også være med på å føre til at ansatte søker seg bort fra yrket eller finner grønnere beite et annet sted.

Jeg kjenner i hvert fall på det selv, at den kompetansen jeg har brukt lang tid på å tilegne meg, vil jeg faktisk bruke. Jeg vil sitte igjen med en følelse av at det jeg gjør gir mening for meg, at jobben jeg gjør er verdifull. At min kompetanse er verdsatt. Når jeg sitter med de følelsene, så er det andre også som tenker på det samme. Jeg nærmer meg tredje året som pedagogisk leder der jeg jobber nå, og det er andre gangen jeg sitter med usikkerheten om jeg får fortsette å bruke min kompetanse hos de minste barna eller om jeg mot min vilje blir flyttet til en annen avdeling. Så hva gjør vi med dette problemet? Er det riktig ovenfor barna og de voksne å permanent flytte slik på de voksne? Øker det egentlig kvaliteten?

Powered by Labrador CMS