DEBATT
Siri Kvernberg er barnehagelærerstudent på siste året.
Foto: Getty images / privat
Nytt år, nye muligheter?
– Å ikke ha ressurser nok til å kunne anerkjenne barna og deres følelser er verre enn å ha kjærlighetssorg, skriver artikkelforfatteren.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Nok et år er gått, og veien mot å bli barnehagelærer nærmer seg slutten. Tankene er mange og vanskelig å sortere.
Hva er det egentlig jeg driver med?
Jeg stopper opp. Tar meg en kaffe og prøver å rydde i tankene som ikke gir slipp.
Refleksjoner er noe jeg er blitt drillet på de siste fire årene. Det har gitt resultater, på godt og vondt. Men hvor mange refleksjoner, leserinnlegg og
debatter må til for at det faktisk skal skje en endring i yrket jeg skal begi
meg ut i?
Jeg er ei «gammel dame» på 42 år som, tro det eller ei, har kommet meg
gjennom fire fantastiske år på skolebenken. Jeg har hatt en rå
og ubeskrivelig reise sammen med en super gjeng. Vi er nå ved siste innspurt
før vi stolte kan kalle oss barnehagelærere.
Samtidig er det trist når jeg vet at flere i mitt kull, og blant de som går både før og
etter oss, ikke ønsker å jobbe i barnehagen når de er ferdig utdannet.
Selv om vi elsker jobben vår, kjenner de fleste av oss på presset og den enorme arbeidsmengden som venter. Noe vi er
blitt godt forberedt på, samtidig som vi alltid har hatt et lite håp om endringer disse
årene. Håpet om at når vi er ferdig utdannet barnehagelærere etter fire år, da må
noe ha skjedd i barnehagesektoren.
Men nei.
Vi krever ikke så mye. Vi ser et enormt behov for økt
bemanning i barnehagene, og på at plantiden burde vært utvidet - selv om KS sa nei til det rett før jul. Men for å få tid til å gjøre en ordentlig jobb med å planlegge det pedagogiske arbeidet i barnehagen, må det i mange barnehager settes inn ekstra bemanning. Barna er det viktigste vi har, og de fortjener virkelig at det
er nok omsorgspersoner rundt de så lenge de er i barnehagen. Barna er fremtiden
vår og det kjæreste vi har.
Hvordan kan en kommune velge å bruke over 150
millioner kroner på kunst til utsmykking av sentrum?
Det er flere og flere barn som trenger ekstra oppfølging i
hverdagen og ikke får det, da barnehagene verken har budsjett eller bemanning
nok til det. Jeg er ikke helt sikker på om de tenker helt klart. Det å ikke ha
ressurser nok til å kunne anerkjenne barna og deres følelser, det er verre enn
å ha kjærlighetssorg.
Det er nettopp i denne sammenhengen jeg kan si at jeg
elsker jobben min. Det å være der for barna, støtte de i alle uendelige
utfordringer de skal gjennom i løpet av barnehagelivet. Det å være tilstede når de opplever mestring, og du kan ta og kjenne på de følelsene barnet gir uttrykk
for. Du føler virkelig at du gjør en forskjell. Barna fortjener at noen er der
hver dag sammen med de. Barna fortjener nok voksne som kan gjøre de mest mulig
rustet til alle overganger og utfordringer de kommer til å møte på veien. Vi kan
virkelig gjøre en forskjell i barnehagen, men da må politikere komme med midler
til mer bemanning.
Er ikke barnehagene viktig nok?
Jeg mener at flere av oss fikk kjenne på den ekstreme utfordringen
vi sto i da COVID kom. Vi stengte ned. Kun få barn fikk komme i barnehagen. Er
det ikke noen politikere som fikk kjenne på det? Hvor viktig barnehagene
faktisk er for at samfunnet og Norge skal kunne fungere? Tidligere
kunnskapsminister Guri Melby fikk erfare dette og skrev om det på Facebook, uten at det bidro til noen løsning på utfordringene.
Vi står nå i en ny ekstrem situasjon, bare at det er ikke en pandemi
(foreløpig), men konsekvensene kan bli alvorlige.
Sykefraværet er høyere enn noen gang, vi faller som fluer fordi vi
strekker oss lengre enn vi klarer. Det legemeldte sykefraværet i
barnehagene, som omfatter 108.000 ansatte, var på totalt 8,0 prosent i 2022, ifølge tall fra NAV. 63 prosent høyere enn gjennomsnittet for alle sysselsatte. I tillegg kommer egenmeldingsdager.
Det holder for en stund, men
til slutt ryker strikken.
Mediene forteller jevnlig om barnehager som må stenge avdelinger, som sender ut
meldinger om kortere åpningstider når de ikke har nok ansatte på jobb. Dette er
bare trist, og jeg føler med foreldre som blir satt i en vanskelig situasjon.
Men jeg håper og tror at dere foreldre vet at dette virkelig er siste utvei.
Ulike prosjekter med styrket bemanning har vist at sykefraværet går ned. Flere ansatte gir tid til å ta ut plantid. Ansatte i pilotbarnehagene sier at de stresser mindre og har lavere emosjonell belastning. Det gir større forutsigbarhet for barn, foreldre og
ansatte. Barnehagene blir mer robuste og kan sikre mer forsvarlig drift ved
ulike epidemier eller sykdomsperioder, slik vi blant annet kan lese om i denne artikkelen.
Disse argumentene er tydeligvis ikke nok. Det blir ikke bevilget mer
penger til barnehagene, det blir heller mindre. Hvor mange artikler, hvor mange
sykemeldinger, hvor mange stengte barnehager og avdelinger, hvor få søkere til
barnehagelærerutdanningen skal vi godta før det er for sent?
Det vil koste kommunene millioner av kroner å øke bemanningen.
Det er ingen hemmelighet. Men er det ikke verdt det? Det er i barnehagen alt starter, det er her grunnlaget legges for framtiden. Barna er framtiden!
Uten barnehager og
barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter vil ikke samfunnet fungere.
Det er på høy tid at det skjer noe i barnehagesektoren. Hva skal egentlig til for at politikerne tar affære? Noe må skje, og det raskt.
Jeg elsker yrket mitt
og grugleder meg til 16. mai, da jeg endelig og forhåpentligvis har levert min
siste eksamen. Jeg er klar! Men jeg klarer det ikke alene. Vi trenger flere
omsorgsfulle mennesker som vil og kan jobbe i barnehagene, og vi trenger politisk vilje til å sørge for at det skjer. Jeg er sikker på at det er poster å ta av for å gi litt håp, og det raskt.
Jeg vil avrunde dette med en invitasjon til vår ferske kunnskapsminister. Ta av deg stiletthælene og dressen, bli med meg på jobb
ei uke, og få et innblikk i hva vi står i.
Du er hjertelig velkommen!