KRONIKK
Når foreldresamarbeid blir krevende – hvem setter grensene?
Når nye foreldre følger barnet sitt inn gjennom barnehageporten for første gang, tar de ikke bare med seg matboks og skiftetøy. De tar også med seg forventninger om hvordan personalet skal møte og forstå barnet deres. Det er her grunnlaget for samarbeid og tillit legges.
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Foreldrene møter barnehagen med kompetanse om barnet sitt. De er oppdatert på tilvenning og barneoppdragelse gjennom sosiale medier, podkaster, venner, familie, bøker og artikler. Det kan komme til uttrykk i konkrete ønsker: Foreldrene til vesle Bjørk ber om at hun får spise glutenfritt, uten medisinsk begrunnelse. Anton skal helst være inne når det regner, fordi han lett blir forkjølet. Selmas foreldre ønsker at hun ikke skal settes klare grenser for.
For barnehagepersonalet kan det være krevende å møte foreldrenes ulike behov og forventninger i praksis. Tradisjonelt er barnehagen organisert rundt fellesskapet: alle får det samme måltidet, barna er ute samtidig, og konflikter håndteres gjennom tydelige, autoritative voksne. Når individuelle ønsker bryter med denne logikken, kan foreldre fort bli oppfattet som «kravstore».
Samtidig er samarbeid med foreldrene en plikt. Både barnehageloven og Rammeplanen for barnehagen slår fast at barnehagen skal samarbeide med hjemmet. Likevel sier de lite om hvordan dette samarbeidet konkret skal utformes i hverdagen. I dette handlingsrommet oppstår både muligheter og spenninger.
Barnehagen har makt i samarbeidet
Mange foreldre befinner seg i en sårbar posisjon når de overlater det kjæreste de har til andres omsorg. De står i tidsklemma og kan kjenne på en følelse av utilstrekkelighet. Når i tillegg samfunnsdebatter problematiserer å ha små barn i barnehage, forsterker det følelsen av at de ikke strekker til. Frustrasjon og avmakt kan da finne veien inn i møtet med personalet.
Barnehagepersonalet representerer den profesjonelle parten og besitter dermed også makt i relasjonen. Denne makten må brukes med omtanke. I stedet for å avvise foreldrenes ønsker som urimelige, kan det være mer fruktbart å spørre: Hvorfor er dette viktig for Bjørks mor? Hvilket behov ligger bak?
Tillit er et nøkkelbegrep i dette samarbeidet. Den danske filosofen Knud Løgstrup (2010) peker på at tillit er en grunnleggende del av det å være menneske: Vi møter hverandre med en grunnleggende tillit og forventning om å bli ivaretatt. Samtidig innebærer det å vise tillit at vi gjør oss sårbare. Når tilliten brytes, reagerer vi ofte sterkt.
Brudd på forventninger kan føre til fastlåste forestillinger
Brudd på – eller manglende innfrielse av – forventninger kan føre til gjensidige, negative fortolkninger. Foreldre kan oppleve at de ikke blir lyttet til, mens personalet kan tenke at enkelte foreldre er urimelig kravstore. Slik kan det danne seg fastlåste forestillinger om «de andre», som igjen kan gjøre samarbeidet vanskeligere.
Skal vi lykkes med foreldresamarbeid, må vi bevege oss bort fra enkle merkelapper og mot en større grad av nysgjerrighet og refleksjon. Når vi klarer å bygge tillit, legger vi også grunnlaget for et best mulig tilbud til barna. Ikke bare i tilvenningsfasen, men gjennom flere barnehageår!
Det krever en profesjonell balanse der du både skal anerkjenne foreldrene og samtidig ivareta deg selv og fellesskapet i barnehagen. Du må kjenne dine egne reaksjoner, holdninger og grenser – og samtidig forsøke å forstå den andre. Dette er krevende arbeid. Særlig når relasjonen lugger. For hva gjør vi som barnehagelærere når «kjemien» med foreldrene ikke stemmer? Ifølge Kinge (2009) er svaret ubehagelig, men tydelig: Det er vårt profesjonelle ansvar å endre kjemien. Ikke deres.
Det finnes definitivt krevende foreldre! Og i en presset barnehagehverdag er det lett å lage merkelapper. «Krevende foreldre» kan være en praktisk forklaring. Men slike merkelapper risikerer å skjule mer enn de forklarer. For bak kravene ligger det ofte noe annet: uro, sårbarhet, dårlig samvittighet – og et dypt ønske om at akkurat deres barn skal bli sett og ivaretatt. Og en redsel for at barnet ikke blir det.
Tillit bygges når foreldre blir møtt med respekt, forståelse og faglig trygghet. Det fritar ikke barnehagen fra å sette grenser for hva som kan imøtekommes av forventninger eller fra å lage rammer for hvordan det skal være i barnehagen. Men det forplikter oss til å møte foreldrene med noe mer enn merkelapper og motstand: med nysgjerrighet, refleksjon og vilje til å forstå. Derfor er innsatsen i tilvenningsperioden ikke bare en investering i barnehagehverdagen, men også i samarbeidet i mange år fremover.
