DEBATT

Kristina Konradsen er fagleder i Eventyrskogen barnehage i Larvik.
Kristina Konradsen er fagleder i Eventyrskogen barnehage i Larvik.

Hvilke konsekvenser kan det ha å vokse opp i en fattig kommune?

Det er en utopi å tro at mobbing ikke skjer allerede i barnehagen. Hva vil skje med det forebyggende arbeidet i kommunene som ikke har midler til å satse på barna?

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I min kommune skrives det en del om muligheten for å innføre eiendomsskatt, med det formål å i løpet av 20 år kunne nedbetale gjeld som bidrar til at kommunen i dag defineres som fattig. Det er ikke mitt anliggende å argumentere for eller mot eiendomsskatt her. Til det vet jeg for lite om fordelene og ulempene det vil kunne medføre.

Det jeg imidlertid vil diskutere er hvilke konsekvenser det kan ha for barn og unge å vokse opp i en kommune som ikke har midler til å satse på dem.

Utstrakt mobbing

Før sommeren skrev min lokalavis om utstrakt mobbing ved flere av skolene i kommunen. Den gang ble politikerne sjokkert og tryllet frem 50 millioner kroner som skulle gå direkte til arbeid med å forebygge mobbing ved skolene.

Men det ser ut til at pengene eller systemet som skulle bidra til å forebygge mobbing lar vente på seg. Senest sist uke leste vi i lokalavisa at en av ungdomsskolene måtte inndra elevenes iPads fordi det foregikk alvorlig digital mobbing i chatgrupper. Lærerne måtte bruke tid på å rense og forsere passordbeskyttede chatgrupper der elevene hadde gjort alt de kunne for at ikke noen voksne skulle kunne avdekke hva de holder på med. Hvor er foreldrene, spør du kanskje? Vel, skolen ba foreldrene om å gå igjennom iPadene hjemme sammen med barna sine, og elevene fikk mulighet til å slette alt som ikke var relevant for skolen før iPadene ble levert inn. Allikevel finner lærerne grov hets, sjikane og krenkelser mot medelever på nesten alle paddene.

Barnehage som sosial utjevning

Når barn når skolealder er sosiale ferdigheter eller mangel på dem allerede etablert. Det rapporteres mobbing allerede i første klasse, og det er dermed utopi å tro at mobbing ikke også forekommer i barnehagen.

Arbeidet med å forebygge mobbing må derfor starte så tidlig som mulig. Gitt at omtrent alle barn i kommunene mellom 1-5 år går i barnehage, må kvaliteten på tilbudet som gis i barnehagene være svært god. Det må satses. På ressurser, kompetanse og kvalitet.

I Barnehager mot 2030 (Kunnskapsdepartementet, 2021) er det hevet over enhver tvil at barnehager med god kvalitet er svært viktig for alle barn. Det finnes mengder av forskning som støtter at det barn opplever og erfarer i barnehageårene har dokumentert betydning for senere utvikling og læring. Det er et foreldreansvar å gi barn en trygg og god oppvekst med erfaringer de kan leve resten av livet sitt på. Men av ulike årsaker er det ikke alle foreldre som evner eller har forutsetninger for å få til dette. Dersom foreldre ikke er i stand til å gi barna sine en trygg og god barndom skal barnehagen være den som utjevner forskjellen. Det er godt dokumentert at en god barnehage kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter og kompensere for manglende støtte og stimulering i hjemmet.

Å «spare seg til fant»

Forskning på hva en god barnehage er ser kompetansen til de ansatte og måten det faglige arbeidet ledes på i sammenheng. For barn handler kvalitet om egne opplevelser her og nå, og hvordan barnehagen bidrar til å gi dem gode erfaringer og opplevelser (KD, 2017).

Dersom barnehagen skal utjevne forskjeller og oppfylle kravet til kvalitet vil en markør for dette arbeidet være god bemanning. I min kommune er barnehagene pålagt å spare inntil beinet. Det kommunen bruker på drift i egne barnehager skal de private barnehagene også få tilført. Dersom kommunen bruker svært lite ressurser på egne barnehager, så vil overføringene til de private barnehagene være tilsvarende lave. Dersom kommunen for eksempel ikke setter inn vikar ved sykdom før det har gått 16 dager vil den kunne spare mye penger over tid. Men hvilke konsekvenser kan det ha for kvaliteten på tilbudet barnehagene gir, når barnegrupper til stadighet må gå 16 dager med en ansatt mindre på sin avdeling?

Value for money

New public management-tenkingen har value for money som utgangspunkt. Staten skal ha noe igjen for det den satser. Derfor er det fremdeles overraskende kunnskapsløst at ikke politikere ser at kvalitet i tjenestene til barn og unge i kommunene vil være svært lønnsomt på sikt.

Samfunnsøkonomisk er det logisk at ressursene legges der vi har mest mulighet til å påvirke. Alternativt vil fraværet av å satse på kvalitet i barnehagene bli svært kostbart. Den største kostnaden må den bære som blir mobbet eller blir en mobber. Dersom fattige kommuner fortsetter å prioritere å drifte sine barnehager på et minste minimum vil vi som jobber i barnehagene ikke ha forutsetninger for å realisere mandatet vi er satt til. Sannsynligheten for at barnehagen kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter og forebygge mobbing gjennom god pedagogisk praksis synker parallelt med tilskuddene som overføres, og det er sannsynlig at vi ikke klarer å fange opp og hjelpe utsatte barn, men heller vil fortsette å lese historier i lokalavisene som den fra ungdomsskolen i min kommune.

Andre forutsetninger i fattige kommuner

Dersom Storberget-rapporten blir vedtatt og kommunene gis råderett over de statlige overføringene til barnehagene, vil barnehageansatte i kommuner med høy gjeldsgrad ha helt andre forutsetninger for å jobbe i tråd med samfunnsmandatet enn de som jobber i kommuner med ressurser nok til å satse på barn og unge. Vi vet at en markør for kvalitet handler om de ansattes kompetanse og hvordan det faglige arbeidet ledes, samtidig som barns perspektiver på kvalitet handler om gode opplevelser her og nå. For å realisere dette er det viktigste kriteriet å ha nok ansatte på jobb hver dag.

Samtidig vet vi at det største innsparingspotensialet i kommuner med høy gjeldsgrad finnes i lønnsutgiftene. Derfor kan vi anta at barn som vokser opp i fattige kommuner vil få et dårligere tilbud i barnehagen enn barn i kommuner der ressursene legges i barnehagene. Det er dermed stor sannsynlighet for at kvalitetsforskjellene vil øke dersom kommunene gis full råderett over penger som egentlig burde vært øremerket barnehagene.

Er dette noe kommune-Norge kan leve med?

Powered by Labrador CMS