Min pappas historie - og hvor mye et menneske kan bety

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er fredag, november, 1991. Jeg våkner til den gode lukten av forskjellige krydder. Når mor begynner å forberede maten så tidlig på morgenen, forstår jeg at vi venter gjester.

På kjøkkenet står mamma og pappa. Det er en stor dag: To journalister fra Nationen kommer. De vil høre pappas historie.

Han forteller:

Jeg var bare 19 år da jeg kom til Norge. Jeg hadde lyst å reise hjem, men jeg hadde jo ingen penger. En engelsktalende bussjåfør anbefalte meg å reise til en by som het Drammen. Jeg hadde 86 kroner og en bag med småting. Da jeg kom fram, ble jeg bare sittende på en benk. Jeg var redd. Det ble mørkt og kaldt, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Det var starten på en vond periode, men den har bidratt til at jeg har fått større perspektiv på ting senere.

Det ble en tøff start for pappa, i et hjørne i et tomt lagerbygg, uten tilgang til vann og toalett. Han får jobb som gipsplatearbeider, men etter andre arbeidsdag bryter han sammen.

Da personalsjefen kom og klappet meg på skulderen, for arbeidet jeg hadde gjort, begynte jeg å gråte.

Pappa forteller at han får sitte på kontoret til han har grått ferdig. Så tar personalsjefen han med hjem, til konas karbonader med erter.

«Jeg glemte å spørre om det var svin eller ikke», sier han og ler.

Det var ikke det eneste personalsjefen gjorde. Pappa fikk hjelp til å skaffe seg en plass å bo. Han fikk mye støtte, men ikke uten betingelser:

«Pervez, jeg skal hjelpe deg med norsken, men husk at det er bare du som kan lære deg språket», sa personalsjefen.

«Det var en god oppdragelse», sier pappa.

Etter mange år som skiftplatearbeider ved glassverket i Drammen ville pappa satse på helsesektoren. På tross av latteren fra de pakistanske kameratene, og forventningene om å sende penger til familien hjemme.

Mens mor tok hånd om både meg og min storebror, studerte pappa mens han jobbet ved siden av. Han ble den første fra Asia med eksamen fra sykepleierskolen i Drammen.

Barnehagen - en ny verden

Mens pappa valgte å satse på helsesektoren, har jeg valgt å utdanne meg som barnehagelærer. I dag er jeg pedagogisk leder i en flyktningbarnehage i Drammen kommune, og tar master i interkulturelt arbeid ved Vid Vitenskapelig høgskole i Stavanger.

Jeg er veldig stolt av historien til min far. Det som sitter sterkest igjen, er personalsjefen som pappa møtte.

De følelsene pappa satt med på den benken i Drammen, kan kanskje sammenlignes med de følelsene barna har når de kommer inn porten og møter en barnehageverden for første gang. En verden av nye mennesker, rutiner og ofte et helt nytt språk.

Når jeg i dag tar imot flyktningbarna i barnehagen tenker jeg ofte på personalsjefen fra pappas historie. Hans holdninger har blitt en del av min praksis, som går ut på å ha en autoritativ voksenstil, det handler om å være varm og følsom, men som også setter tilpasset grenser og krav. Som pappa sa, var nettopp personalsjefens holdning en god oppdragelse for ham.

Autoritativ holdning

Mitt mål med å fortelle pappas historie er å dele hvor mye en klapp på skulderen, en anerkjennelse, kan bety for noen, hvor mye det kan bety for noen at du sitter ved siden av dem, selv om du er taus. Mitt mål er å fortelle hvor mye en varm men grensesettende oppdragelse og veiledning kan både løfte og bygge opp noen.

Jeg har en stor tro på en autoritativ voksenstil, og denne historien er et praktfullt eksempel på hvor viktig det kan være å ha en slik holdning, når man velger å hjelpe andre.

«Barnehagen skal bruke mangfold som resurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger», står det i rammeplanen. (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.9).

Barnehagen kan være en av de første instansene som for eksempel flyktningfamilier møter, det er derfor viktig med tidlig innsats og være bevisst over egen profesjonsutøvelse på hvordan vi kan jobbe med familier ut fra deres ståsted.

Til deg, kjære personalsjef

Jeg har aldri møtt personalsjefen, men om jeg kan få muligheten til å skrive til deg så vil jeg takke deg for alt det du har gjort for pappa. Du ga varme og støtte og ikke minst det beste rådet, som var å lære språket.

Jeg mener at den oppdragelsen som du ga pappa, kom til gode for meg og mine brødre også. Du har vært med meg hele veien i min profesjonsutøvelse, du har vært min inspirasjon og min styrke når jeg har måttet stå i vanskelige og tøffe situasjoner i barnehagen.

Jeg har nylig fortalt pappas historie til min datter, som også har et ønske om å bli sykepleier. Du vil nok alltid bli nevnt når historien om hvordan pappa klarte seg, da han kom til Norge, vil bli tatt opp. Jeg både håper og ønsker at våre nye landsmenn møter nettopp mennesker som deg i både forskjellige bransjer og sektorer.

Tusen takk kjære personalsjef!