Barn i sorg: – Voksne må ta initiativ til å snakke om det som har skjedd

– For barn er det helt naturlig å snakke om disse tingene, bare de blir gitt sjansen, sier Svatun som er lærer, journalist og forfatter.

Det er som oftest voksne som er usikre og som føler på ubehag når det kommer til å ha samtaler om personer som har gått bort, påpeker Svatun.

– Dette med død og sorg synes jeg ikke vårt samfunn rommer så godt. Jeg har vært i kontakt med flere voksne som har opplevd tap og som forteller at de etter en stund føler på skam fordi de fortsatt sørger, sier forfatteren.

Følte seg alene

Sorgen og sjokket ved å miste noen som står en nær, har Svatun selv kjent på flere ganger. For 20 år siden mistet hun den ene lillebroren sin i selvmord. Få år senere døde den andre plutselig av sykdom.

– Jeg opplevde da en stor usikkerhet hos mange venner og familie. Denne usikkerheten gjorde at flere ikke visste helt hvordan de skulle være der for meg. Da hadde jeg sorgen i tillegg at jeg følte meg ganske alene, forteller hun.

Disse erfaringene ga Svatun motivasjon til å hjelpe andre i lignende situasjoner. Hun søkte seg derfor inn på sorgutdanningen til Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen.

– Vi var 40 studenter med ulik bakgrunn; barnehagelærere, lærere, psykologer, jordmødre, politi og prester. Yrkesgrupper som alle møter mennesker i sorg. På utdanningen var det mye fokus på hvordan man best kan møte barn som sørger. Det syntes jeg var veldig fint, forteller Svatun som tidligere har jobbet i både skole og barnehage.

Etter å ha fullført videreutdanningen ble hun sorggruppeleder for barn i alderen seks til åtte år på sorgsenteret ved Akershus universitetssykehus (Ahus).

– På Ahus er det lange ventelister og du må ha henvisning fra psykolog, psykiater eller lege for å komme inn. Jeg tenkte at den åpenheten om vanskelige temaer som vi hadde i sorggruppene burde nå flere barn, for jeg så hva det gjorde med barna å bli møtt på følelsene sine, sier Svatun.

Slik fikk hun ideen til boka «Til deg som jeg savner», en bok for barn og familier som har mistet en de er glad i.

– Når barn opplever tap, er ofte de nære voksne også i sorg. Det kan være krevende for de voksne å ivareta barnet når de selv har det vanskelig. Jeg håper derfor at boka også kan være et bidrag til å gjøre foreldrenes sorgstøtte lettere.

Fortelle sin historie

«Sorg er til for noe. Sorg kommer for at vi skal venne oss til å leve uten personen som er død. Først kan det virke helt umulig. Det er lett å tro at livet aldri kan bli bra igjen. Men det blir det» skriver Svatun innledningsvis i boka.

Hun valgte å lage en arbeidsbok der barn kan fortelle sin egen historie gjennom å tegne, skrive og lime inn bilder.

– Tanken er at barnet skal få uttrykke sorgen sin gjennom å gjøre noe praktisk.

– Jeg har hørt om flere barn som har tatt med seg boka i barnehagen og vist den frem for andre barn og ansatte.

Gode opplevelser

Det er viktig å snakke om de gode opplevelsene man hadde da personen levde, mener Svatun.

– For eksempel om ting man likte å gjøre sammen, hva man lærte av personen og hva som gjør en glad ved å tenke på den som er borte. Dette er tema i boka.

Mange barn har hatt foreldre eller søsken som hadde et langt sykeleie, eller som ikke bare var lette å forholde seg til. Dette må det også være lov å sette ord på, påpeker Svatun.

– Voksne må ta initiativ

– Hvilke råd har du til barnehageansatte som møter barn i sorg?

– Det er veldig viktig at vi voksne tar initiativ til å snakke om det som har skjedd.

Svatun trekker frem et eksempel på hvordan det kan gå hvis man ikke gjør det:

– Jeg møtte en gang en mor med tre barn på 2, 4 og 6 år. De to eldste var vitne til at lillebror døde. Mor sier til meg at hun kjente godt hvilke behov hun selv hadde i dette sjokket og sorgen, men at hun følte seg hjelpeløs når det gjaldt å følge opp de to eldste barna. Da seksåringen skulle tilbake på skolen snakket hun med læreren, og de ble – i beste hensikt – enige om at hvis ikke barnet sa noe selv, så skulle ikke dette være tema på skolen. Da moren etter en stund spurte seksåringen om de hadde snakket om hendelsen på skolen, fikk hun til svar: «Nei, læreren har nok glemt at det skjedde».

Voksne har et naturlig ønske om å beskytte barn, påpeker Svatun.

– Vi vil ikke at barn skal oppleve noe vondt og det kan være lett å tenke at man vekker sorgen hvis man snakker om den som er død, men det kan man ikke gjøre. Enten er sorgen der eller så er den der ikke, sier hun.

En balanse er viktig, understreker Svatun: Man skal ikke ha fokus på den som har gått bort hele tiden, men man bør heller ikke være redd for å snakke om det.

– Psykolog Elin Hordvik, som underviste på sorgutdanningen, pleide å si at hvis ikke vi voksne tar initiativ, tror barn enten at det ikke skal snakkes om eller at de rundt har glemt.

Tett oppfølging

Når barn i barnehagen opplever å miste noen som står dem nær, er det viktig å ha god dialog med foresatte. Barnet må også følges tett opp, påpeker Svatun.

– Ha gjerne en ansatt som følger barnet ekstra tett, som er bevisst på at barnet for eksempel kan ha konsentrasjonsproblemer på grunn av det som har skjedd. Noen barn kan kanskje bli ekstra stille, mens andre reagerer utad. Da er det viktig at man forstår at dette er uttrykk for sorgen. Barnet kan ha behov for mer hvile, og kanskje kortere dager i barnehagen. Det er også veldig viktig å være klar over at dette kan komme til å vare lenge, ikke bare de første par ukene, og at man derfor bør ha et ekstra øye på barnet over tid.

Det kan også være fint å oppfordre barnet til å ta med seg noe som minner om personen de har mistet, som kan vises frem i barnehagen – for eksempel en gjenstand eller bilder – mener Svatun.

– Jo mer åpne vi voksne er, jo mer spør og deler barnet. Og forskning viser at jo mer man bevarer minnet om den som døde, jo bedre går det med barnet i femtiden.