Inkludering for alle – nye perspektiver fra EECERA-konferansen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi i Espira har nylig deltatt på den 33. årlige EECERA-konferansen (European Early Childhood Education Research Association) i Bratislava, Slovakia. En av Europas viktigste forskningsarenaer for barnehagefeltet. Konferansen samler nærmere 1000 deltakere fra hele verden, og årets tema var både aktuelt og inspirerende: «Early Education for All: Celebrating Diversity and Seeking Inclusion».

Konferansen ble arrangert ved det flotte Comenius-universitetet, og bød på et rikt program med foredrag, symposier og nettverksbygging. Blant hovedforedragsholderne var professorer fra blant annet University of Edinburgh, University of Iceland og University of South Africa.

Et skifte i forståelsen av inkludering

Tradisjonelt har inkludering ofte vært knyttet til barn som har behov for å «inkluderes» i fellesskapet, ofte barn med særlige behov for hjelp og støtte. Men, i lys av ny forskning og praksis, opplever vi nå at inkludering handler mer om hvordan vi sammen kan bygge gode fellesskap i barnehagen, der alle barn, uansett hvem de er og hvor de kommer fra, opplever tilhørighet og verdi.

«Å være nevrodivergent er som å prøve å leve i en verden full av Ravnkloinger, når du selv er en Håsblåsing.»

Professor Lenka Sokolová fra Comenius University i Bratislava, holdt et sterkt og interessant innlegg basert på sin forskning om hvordan nevrodivergente personer har opplevd barnehage- og skolehverdagen. Begrepet nevrodiversitet brukes for å synliggjøre at mennesker har ulike måter å tenke, lære og oppleve verden på. Eksempler på nevrodivergente personer, ifølge Sokolová, er individer med utfordringer innen autisme, ADHD eller språklige områder.

I sitatet over bruker Sokolová Harry Potter-universet som metafor for å beskrive at det kan være utfordrende å være nevrodivergent i et samfunn som verdsetter logikk, struktur og akademisk dyktighet (Ravnklo), når man selv kanskje verdsetter fellesskap, lojalitet og empati (Håsblås).

Sokolová har intervjuet en rekke nevrodivergente personer om hvilke erfaringer de har fra utdanningssystemet. Flere beskriver et system som har ønsket å «fikse dem» heller enn å inkludere. Sokolová viste blant annet disse sitatene fra sitt datamateriale (oversatt fra engelsk av oss):

«De andre lekte etter skolen, og jeg måtte gjøre oppgaver. Det var en kamp. De vil at du skal skrive riktig, men forklarer aldri hvordan du skal leve med dysleksi...»
(Student med dysleksi og dysgrafi)

«Jeg bidrar ikke så mye i diskusjoner på sosiale medier, jeg kommenterer ikke på ting, og jeg er redd for å skrive en statusoppdatering. Jeg er alltid bekymret for at jeg skal skrive noe feil, og at folk skal komme med stygge kommentarer om det.»
(Student med dysleksi og dysgrafi)

Sitatene viser at erfaringer barn og unge gjør seg gjennom utdanningsløpet også preger voksenlivet. Sokolová understreket at vi som jobber med barn i barnehage, må huske at alle mennesker, uavhengig av utfordringer, har behov for å oppleve reell deltakelse, kjenne tilhørighet og få mulighet til å prøve, feile og mestre. Hun påpekte også at vi har en viktig oppgave i å redusere minority stress, som hun beskriver som en langvarig og strukturell stressbelastning mange mennesker med ulike utfordringer dessverre opplever. Slikt stress kan føre til psykiske helseproblemer og redusert livskvalitet.

En nødvendighet for oss alle

Sokolová utfordret oss til å tenke kreativt når vi skal jobbe med inkludering. Hun pekte på at vi noen ganger tenker for komplisert når vi skal inkludere barn. Hun illustrerte dette blant annet med et fotografi av et universelt utformet inngangsparti med trinnfri inngang. Inngangspartiet inkluderte foreldre med barnevogn, eldre med rullator, personer med høye hæler og mennesker i rullestol. Poenget var at det ofte er bedre å lage en løsning for alle, enn ulike løsninger for ulike grupper mennesker. Denne tankegangen gir også konsekvenser for hvordan vi tenker inkluderende om utdanning.

Perspektivene fra Sokolová utfordrer oss både til å være nytenkende og til å jobbe videre med å utvikle de verdifulle fellesskapene vi kan skape i en barnehage med mange ulike barn. Uansett bakgrunn, forutsetninger og behov har mennesker behov for å føle at vi hører til og er verdifulle i de fellesskapene vi er en del av. Inkludering er ikke et mål for noen få, men en nødvendighet for oss alle.

Veien videre

Vi hadde også gleden og æren av å presentere vårt eget arbeid med kvalitetsutvikling – med Espira BLIKK – gjennom det store forskningsprosjektet KUMBA.

Det var fint å få dele erfaringer med kollegaer fra hele verden, og ikke minst få gode tilbakemeldinger fra et internasjonalt fagmiljø. Vi tar med oss nye tanker om hvordan vi kan utvikle kvalitetsarbeidet i Espira videre.

Vi reiser hjem med en tydelig bevissthet om at inkludering er et felles ansvar vi alle har, og at inkluderingsperspektivet må gjennomsyre alt vi gjør i barnehagen. Det handler om å se og verdsette mangfoldet vi alle er en del av. Det handler også om å skape rom der alle barn får mulighet til å delta, bidra og utvikle seg.

Vi gleder oss til å omsette inspirasjonen fra EECERA i vårt videre arbeid, og til å fortsette samtalen om hvordan vi sammen kan utvikle barnehager som jobber aktivt med enda mer inkluderende fellesskap for alle barn.