Feiret 90 år med barnehagelærerutdanning

Denne uka inviterte OsloMet til ulike arrangementer for å markere at barnehagelærerutdanningen i Norge er 90 år.

Blant temaene det ble sett nærmere på, var hva vi har lært.

2. september 1935

Forløperen til dagens utdanning var Barnevernsakademiet i Oslo, som ble etablert 2. september 1935 og var eid av den private foreningen Norsk Forening til Fremme av Forsorg for Barn, opplyser OsloMet.

Den toårige utdanningen var rettet mot kvinner som skulle jobbe med barn under skolealder i barnehjem, daghjem og barnehager.

Undervisningen inneholdt blant annet småbarnspsykologi, pedagogikk, religion, norsk, møteteknikk, eventyrfortelling, kostlære, naturstudier, konsentrasjonsundervisning, samfunnslære og regneskapsføring. Også sløyd, sanglek, tegning, rytmikk, sang og stemmedanning sto på timeplanen i denne tidlige småbarnspedagogiske utdanningen.

I 1994 ble Barnevernsakademiet innlemmet i Høgskolen i Oslo, som i dag er OsloMet.

Tre dager til ende

Den storslåtte 90-årsmarkeringen startet med bursdagsfest på tirsdagen, hvor barnehagebarn fikk boltre seg i ulike aktiviteter, som lekestasjoner, aktivitetsløype, minikonsert, fortellerstund, og et eget spå-telt med spåkone hvor barn og voksne kunne dele sine ønsker og drømmer om fremtidens barnehage.

Ønskene og drømmene vil bli samlet i en tidskapsel som skal åpnes på 100-årsjubileet om ti år.

På onsdagen var temaet samarbeid og samhandling gjennom 90 år, med blant annet innlegg av barneombud Mina Gerhardsen, panelsamtale om barnehagelærerstudenten gjennom tidende, og musikalske innslag ved Ahus-barnehagene.

Tilbakeblikk

Barnehagelærerutdanningen har hatt, og har fremdeles, en viktig rolle for utviklingen av barnehager i Norge.

På torsdagen var jubileumsprogrammet preget av tre f-er: Faglighet, forskning og formidling.

Her fikk studenter, forskere og andre interesserte et lite innblikk i hva som tidligere har blitt forsket på innenfor barnehagefeltet, hva man forsker på nå ved OsloMet og hva som er det nyeste innen barnehageforskning.

Ellen Os og Lars Gulbrandsen hadde i oppgave å oppsummere tre store forskningsprosjekter gjennomført på barnehageområdet på 2000-tallet: Glitterbird, Blikk for barn og GoBaN.

Hvilke spor ser vi fra disse prosjektene i dag? Og hva har de hatt å si?

Kunstformidling og små barn

Det treårige Glitterbird-prosjektet startet opp i 2004, og handlet om kunstformidling til barn under tre år.

Prosjektet var et samarbeid mellom forskere og kunstnere. Det bygget videre på to tidligere forskningsprosjekter: Klangfugl – kulturformidling med de minste (1998) og Klangfugl – kunst for de minste (2000-2002), hvor målet var å gi barn i alderen 0 til 3 år muligheter til å møte og oppleve kunst, samt å inspirere til nye måter å skape kunst for denne aldersgruppen på.

– Glitterbird var et spennende og lærerikt samarbeid mellom ulike kulturer og tradisjoner. Deltakerne kom fra Finland, Danmark, Ungarn, Frankrike, Italia og Norge. Det var dans, teater, musikk, skulpturer og installasjoner. Det var mer tradisjonelle barneforestillinger og også mer utforskende tilnærminger. Og barna så ut til å engasjere seg i mange ulike kunstformer, forteller Os som er professor i pedagogikk ved OsloMet.

Hva lærte man så av disse prosjektene?

– Vi har lært at små barn synes å ha glede av kunst og kan forholde seg til ulike kunstuttrykk. Og at kommunikasjonen mellom scene og sal, er viktig. Det er lite som skal til for at unger føler seg invitert inn. For eksempel å trille en ball – da kommer de. Vi lærte også at barn forholder seg til de signalene de får, sier Os.

Hvilken betydning har Glitterbird- og Klangfugl-prosjektene hatt?

– De ble godt mottatt og det poppet opp flere lignende prosjekter etter hvert. Skyldtes det disse prosjektene? Eller fløt vi på en bølge – en tendens i tiden – knyttet til blant annet synet på barn som kompetente individer som også kan forholde seg til kunst? I dag lages det kunstutstillinger og forestillinger for små barn over store deler av verden, og det har også blitt et betydelig forskningsfelt. Det skrives vitenskapelige artikler knyttet til småbarn og kunst, og noen av dem viser til våre prosjekter, forteller Os.

Kvalitet for de yngste barna

Os fikk også oppgaven med å oppsummere funn fra Blikk for barn-prosjektet, som varte fra 2012 til 2018, og involverte forskere fra OsloMet, Universitetet i Stavanger, UiT Norges arktiske universitet og NTNU.

– Hovedmålet var å undersøke kvaliteten i tilbudet til de yngste barna, og om ulike organiseringsformer hadde betydning for tilbudet til barna. I tillegg ville vi se på innholdet for de yngste, med spesiell vekt på estetiske prosesser som teater, dans, musikk og visuell kunst, forteller hun.

– Hvorfor skulle vi gjøre dette? Det vi opplevde i denne tiden, var at det ble stadig flere småbarn i barnehagene. Mellom 2000 og 2008 var det en fordobling av andel småbarn i Norge som gikk i barnehage. Samtidig som dette skjedde så vi noen endringer i sektoren. Det ble større barnehager og større barnegrupper, og vi fikk endringer i organiseringen av barnegrupper til base- og sonebarnehager. Politikerne var kjempefornøyde og syntes vi hadde kjempegode barnehager i Norge. Vi var ikke helt sikre. Både barnehagelærere og forskere var litt urolige for kvaliteten, sier Os.

Forskerne fulgte i overkant av 200 småbarnsgrupper, og brukte en kombinasjon av kvantitative og kvalitative tilnærminger.

– Hovedsakelig fant vi at kvaliteten i tilbudet til de yngste barna ikke var så god som vi liker å tro. Både i det kvalitative og kvantitative materialet fant vi utfordringer når det gjaldt store barnegrupper. Vi fant barn som vandret, barn som ikke deltok i lek, barn som ikke ble sett av de ansatte, lite lekemateriell og uorden i materiellet. En del av de nye, store barnehagene hadde lekene i skap så barna ikke kunne se dem eller nå dem. Vi så også en del sikkerhetsutfordringer, forteller Os.

– Når det gjaldt undersøkelser av samspillet mellom ansatte og barn, fant vi at ansatte stort sett var varme og nærværende overfor barna. Altså de støttet barna i det vi kan kalle for grunnleggende samspill. De var sensitive, støttet opp under barnas autonomi og de ga barna mulighet til å forholde seg til en god og strukturert hverdag. Men når det gjaldt det man kan kalle utviklingsstøtte, så vi at det gikk nedover. For eksempel når det gjaldt støtte til språk og barns læring i vid forstand. Aller lavest lå støtte til relasjoner mellom barn. Dette er ikke spesielt for Norge. De samme tendensene finner vi også i internasjonal forskning, sier Os.

– Men vi så også mye som var bra. Og vi så mange dedikerte ansatte, understreker hun.

Stor variasjon

I januar 2019 ble hovedfunnene fra et annet stort prosjekt lagt frem: Gode barnehager for barn i Norge (GoBaN) – det største forskningsprosjektet som noen gang er gjort på norske barnehager.

– I GoBaN skulle vi se på hva en god eller dårlig barnehage kunne bety for barns utvikling og utbytte av barnehagen, forteller Lars Gulbrandsen som var leder for prosjektet fra 2012 til våren 2016.

Forskerne fulgte over 1200 barn i årene 2013 – 2018. Barna var fordelt i 206 småbarnsgrupper fordelt på 93 barnehager og 205 storbarnsgrupper fordelt på 95 barnehager. Man så blant annet på hva som kjennetegner barnehager som er bra for barns trivsel og utvikling.

Blant hovedfunnene var at det er stor variasjon i kvaliteten på norske barnehager, at gode barnehager har høy ansatt-barn-tetthet og tilstedeværende pedagoger, og at mindre gode barnehager kan bli bedre på hygiene, sikkerhet, tilgang til materiell/leker og samspill og språk.

GoBaN var et samarbeid mellom forskere ved OsloMet, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Stavanger, Nord Universitet, samt flere internasjonale forskere.

Man samarbeidet også med Blikk for barn-prosjektet om datainnsamling, opplyser Gulbrandsen.

– Dette var to forskningsprosjekter som ikke egentlig hadde ressurser nok til at hvert av prosjektene kunne gjøre alt det de hadde lovet. Ved å slå seg sammen fikk man det til.

Gulbrandsen forteller om svært stor interesse for resultatene fra GoBaN-prosjektet, og at forskerne har reist land og strand rundt for å formidle disse til sektoren.

– Jeg er helt sikker på at minst 10 000 mennesker har kommet og hørt på oss, sier han.

Diskusjoner om kvalitet

Det er alltid vanskelig å si hva slags spor et prosjekt har satt, påpeker Ellen Os. Men:

– Vi håper jo at Blikk for barn, sammen med det vi har gjort med GoBaN, har bidratt til kunnskap som har gjort barnehagene bedre for små barn. Det har i alle fall bidratt til diskusjoner om kvalitet og hva kvalitet egentlig er, både i forskningsmiljøer og i barnehager. Og ikke minst har det bidratt til en diskusjon om hvordan vi jobber med kvalitet, sier hun.

Os håper prosjektene også har bidratt til økt bevissthet blant politikere, barnehageeiere og myndigheter om at kvalitet koster.

– Vi så mange dyktige og dedikerte folk som gjorde så godt de kunne under de forutsetningene som var til stede. Noe som fortsatt er aktuelt å diskutere i dag: Er forutsetningene til stede for kvalitativt gode barnehager?

Leker gjennom tidende

Under hele jubileet kan man se deler av Institutt for barnehagelærerutdanning sin samling med leker fra ulike tidsepoker. Disse er utstilt i flere bygg på OsloMets studiested Pilestredet.

Samlingen ble etablert i 1975 og består av cirka 2500 gjenstander. Gjennom flere år har den spilt en viktig rolle som undervisningsmateriell.

Siden utdanningen måtte flytte fra Eva Balkes hus i P-48 til P-52 i 2007, har samlingen vært lagret i kasser. I anledning 90-årsjubileet er deler av samlingen hentet frem igjen.