Barndommens broer

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Å jobbe med mennesker er å være i prosess. Å danne og utdanne barn er relasjonsarbeid, vekselvirkning og kompromisser. Staten har en plan, pedagogen har en plan, barnet har en plan - de tre utgangspunktene må ses i lys av hverandre.

Fordring. Å forholde seg til barn som selvstendige individer - som kan, vet og vil, er ikke en metode, men en væremåte som hviler på forståelsen om at mennesker er avhengige av hverandre. Filosof K.E. Løgstrup var opptatt av hvordan vi på tvers av rang og alder alltid har noe av den andres liv i våre hender. Også en Nav-klient påvirker sin saksbehandler, også den syke kan gi omsorg til sykepleieren, også pedagogen lærer av barna.

Mening. Hvordan skal vi tilnærme oss barn slik at de ikke blir brikker i et målstyrt utdanningsregime? Hvem tjener egentlig på at barns tilværelse blir stykket opp og vurdert del for del? Er det mulig å praktisere et læringssyn som lar barna oppdage verden på egne premisser? Kan vi avvikle normen om at barna skal bli som oss, fordi det er viktigere å få være sin egen målestokk?

Mistak. Barndommens egenverdi er vanskelig å forholde seg til i praksis. Tanken om å la barn få være barn passer ikke inn i parameterne som definerer et vellykket samfunn. Positivismekritikeren Hans Skjervheim brukte Kants kategoriske imperativ som bakteppe for sin redegjørelse av det instrumentalistiske mistaket. Det kategoriske imperativ går ut på at våre handlinger skal kunne være utgangspunkt for en allmenn norm: det jeg gjør, skal også alle andre kunne gjøre. Mistaket ligger i at en mål-middel-orientert pedagogikk bare fungerer en vei. Hvis barna skal behandle pedagogene som pedagogene behandler barna, som et middel i sin egen måloppnåelse, kollapser det.

Prosess. Læring kan ikke skilles fra livet, på samme måte som utvikling ikke kan skilles fra her og nå. Skjervheim mente at tilegnelse av kunnskap forutsetter en felles sosial agenda basert på gjensidig respekt og tillit. I relasjonene blir vi til som mennesker, hver eneste dag, ikke bare ved neste korsvei, overgangen fra barnehage til skole, nasjonale prøver eller Pisa-undersøkelsen.

Tilhørighet. Å ha reell innflytelse i eget liv handler om å få være betydningsfull i samspill med andre. Å bli møtt av mennesker som anerkjenner, veileder og utfordrer - fordi de oppriktig tar deg på alvor - er noe annet enn å forholde seg til mennesker som skal lære deg noe. Å være herre i eget liv er ikke bare et spørsmål om hva barn gjør og ikke gjør, men hvem barna får rom og tid til å være i alle hverdagssituasjoner.

Anker. Vi må våge å slippe barnas opplevelser til ved å gi dem mulighet til å sette ord på egne erfaringer og drømmer. Når vi innser at vi er avhengige av barna, at vi har en felles agenda om å ta vare på hverandre som mennesker, vil barna kunne ane en sammenheng mellom deres og vår livsverden. Denne mellommenneskelige faktoren er en forutsetning for pedagogikken.

Nærhet. Bak pedagogiske prinsipper og fyndord om trygghet, inkludering og nulltoleranse, vaker et pragmatisk tankegods som objektiverer. Før politisering og valg av pedagogisk metode, før målsettinger, kartlegginger og kontrollbehov, må vi innordne oss med det faktum at barn er subjekter, at mennesket er et mål i seg selv. Og ut fra det må vi grunngi en etikk - en relasjonell etikk om betydningen av anerkjennelse.

Du og jeg. Et objekt er en gjenstand, en av mange. Et subjekt har et ansikt og trer frem når vi legger bort mål-middel-tilnærmingen, når vi ser med hjertets øye. Hvem er jeg for deg, tenker barna. Er jeg en av oss eller en av dem? Er jeg uro eller støy? Er jeg en stemme eller et rop? Er jeg jobb for deg? Bryr du deg? Er du glad i meg?

Havnen. Livet er en kronologi, men også en samling av gylne øyeblikk. Barndommen skal være en meningsfylt epoke, en lun havn man en dag seiler ut fra, men også kommer tilbake til for ly og hvile, for så reise ut igjen. For hva er tilbake i et menneske hvis det har mistet barnet i seg selv?

Middelveier. Å være den du er, er ikke det samme som å gjøre det du vil. Livslang læring er en både- og prosess, hvor frihet er like viktig som grenser, muligheter som utfordringer, mestring som motstand. Broene som forener, som springer ut fra barndommens arne, avdekkes av tilliten, respekten og den gjensidige avhengigheten. Det er ikke vår oppgave å fortelle barna om livet, men å la dem leve det.