Det er ikke tilvenningen som skader – men hvordan vi gjør den

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I lys av den nylige VG-artikkelen, hvor det advares mot «uante konsekvenser» av for kort tilvenning, er det lett å forstå at foreldre blir urolige. Men når barnehagestart fremstilles som en potensiell fare for barns psykiske helse, uten å skille mellom god og dårlig tilvenningspraksis, skaper det mer usikkerhet enn opplysning.

Når fagpersoner advarer mot «uante konsekvenser», kan det høres ut som om barnehagestart i seg selv er et risikomoment. Det er det ikke. Vi vet allerede mye om hva som skjer i hjernen, hvordan stress virker, og hva slags støtte som beskytter. Det som mangler, er ikke kunnskap, men tillit til dem som bruker den hver dag.

Trygghet bygges, den gis ikke

Det gjør vondt å gå fra et barn som gråter. Det skal det gjøre, fordi det er ekte. Men smerten i separasjonen betyr ikke nødvendigvis at noe er galt. Den betyr at barnet er knyttet, og at vi voksne må gjøre oss fortjent til å bli den neste som bærer barnet videre. Dette krever mer enn gode intensjoner. Det krever varme, tilstedeværelse og kompetanse.

Barna våre kommer med mer enn smokk og koseklut

Når ti måneder gamle babyer og ettåringer begynner i barnehagen, kommer de ikke bare med byttetøy i sekken. De kommer med uferdige nervesystemer, åpne følelsesliv og erfaringer om hvordan voksne møter dem når de er redde eller slitne. De kommer som de minste blant oss, sårbare, tillitsfulle og helt avhengige av at noen ser dem.

Det er ikke dagene som teller

Ja, barn er sårbare, og nettopp derfor krever det mye av oss som tar imot dem. Men det er ikke selve barnehagestarten som er farlig. Det som skader, er når barnet står alene i stress, uten trøst, støtte og en trygg hånd å holde i.

Harvard Center on the Developing Child skiller mellom:

• Godt stress - skjer i trygge rammer og bygger motstandskraft
• Tålbart stress - kan mestres med emosjonell støtte
• Giftig stress - oppstår når barnet står alene i overveldelse over tid

Tilvenning i seg selv er ikke giftig stress. Det er måten vi gjennomfører den på, og kvaliteten i relasjonen som avgjør. 

Vi må slutte å snakke om «3-dagers tilvenning»

Altfor ofte reduseres tilvenning til et antall dager, som om trygghet kan tidsstyres. I praksis starter den lenge før barnet setter foten innenfor porten.

I vår barnehage inviterer vi familier til leketreff og små møter i forkant. Foreldre får leke med barna på uteområdet. Barna blir kjent med omgivelsene, og vi begynner å bygge relasjon før separasjonen skjer. Når foreldre føler seg sett og trygge, er det lettere å overføre tillit. Og når barnet merker denne tryggheten, kan det gradvis åpne seg for nye voksne.

Tilknytning - ikke bare logistikk

Gjennom rammeverket Circle of Security vet vi at barn trenger voksne som både er den trygge havnen de kan vende tilbake til, og plattformen de kan utforske verden fra. Når barn får erfare at voksne tåler følelsene deres og alltid kommer tilbake, dannes nye relasjonsbånd. Trygghet bygges i handling, ikke i skjemaer.

Den voksne gjør hele forskjellen

Tilvenningen er aldri barnets ansvar. Den er vår.

Det krever ansatte som tåler å stå i ubehaget, og som vet at regulering ikke handler om å få barnet til å slutte å gråte, men om å få barnet til å føle seg trygg.

Vi må våge å stille oss selv spørsmål som:

• Hva gjør vi når et barn gråter utrøstelig dag etter dag?
• Hvordan ser vi barnets stille signaler?
• Hvem tar ansvar når det ikke blir bedre?

Å få barnet til å «tilpasse seg» raskt er ikke målet. Målet er at barnet skal få være hele seg, og kjenne seg trygg.

Foreldresamarbeid er ikke en formalitet

Foreldre sender det kjæreste de har inn i et nytt fellesskap. De bærer på håp, uro og forventninger. Foreldresamarbeid handler ikke bare om praktisk informasjon. Det er en relasjon som må bygges med gjensidig tillit og tydelighet.

Trygghet krever tid, rom og tillit

Det er ikke barnehagestart som er farlig. Det som skader, er når barn må stå alene i utrygghet – uten varme blikk, åpne fang og trygge relasjoner.

Vi trenger ikke flere generelle advarsler. Vi trenger tid, rom og tillit til dem som hver dag gjør det viktige arbeidet med å være den trygge havnen for små barn.

For trygghet er ikke noe vi «gir» på tre dager. Det er noe vi bygger – sammen – gjennom hele barnehagelivet.