DEBATT

«Ønsker vi å fremme en figur som i praksis er indre uro og traume personifisert i en aggressiv skikkelse, som en rollemodell og lekereferanse for barna våre? Eller burde vi velge andre alternativ?» spør artikkelforfatteren.
«Ønsker vi å fremme en figur som i praksis er indre uro og traume personifisert i en aggressiv skikkelse, som en rollemodell og lekereferanse for barna våre? Eller burde vi velge andre alternativ?» spør artikkelforfatteren.

Superhelter som rollemodeller?

«Hvilke frø ønsker vi å så?» spør Runar Saxegård som håper denne artikkelen kan gi grobunn for refleksjon rundt hva slags rollemodeller barn eksponeres for.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Om dette kan klassifiseres som en fagartikkel er opp til leseren å avgjøre. Muligens er det bare en barnehagearbeiders meninger satt noe på spissen?

Barnehagene jobber ofte med utgangspunkt i Kari Lamers klassiske modell av elementene rundt sosial kompetanse. Ved å veie dette opp mot enkelte rollemodeller jeg er noe skeptisk til, håper jeg å bringe på banen noe av det jeg opplever som uheldige trender i sosialiseringen blant våre små håpefulle.

Det er nok ikke til å stikke under en stol at skribenten synligjør et noe polarisert syn på temaet som belyses, men forhåpentligvis kan artikkelen gi grobunn for noen gode debatter og refleksjoner.

Vi lever i dag i et samfunn hvor alt kan eksponeres for nær sagt alle til enhver tid. Det finnes uendelige muligheter for alle typer inntrykk. Vi som voksenpersoner kan velge å bruke dette aktivt for å komme i ulike sinnsstemninger. Vi kan slappe av med en koselig film, eller kjenne på spenning og action gjennom ulike spill og media. Vi kan dyrke empatien vår ved å se triste dramaserier, hvor vi følger ulike skjebner. Vi tar i bruk ulike sosiale medier eller kanaler for å motivere oss til ulike handlinger.

Kommersialiseringen av barndommen er intet unntak. Samtidig påvirkes barn av foreldre som både spiller spill og er aktive på sosiale plattformer, og ulike spill som også eldre søsken har tilgang til. Når disse passer sine småsøsken åpnes det for en noe ukontrollert deling av inntrykk.

Slik jeg ser det handler det ikke lenger om muligheter, men om valg. Hvilket forvaltningsansvar vi har overfor hvilke inntrykk og utrykk som vi sår. Gjennom denne teksten ønsker jeg å skrive noe om hvilken linje barnehagen bør legge seg på.

I tråd med barnehagens verdigrunnlag?

I rammeplanens verdigrunnlag fremheves ord som nestekjærlighet, respekt og tilgivelse samt at alle handlinger og avgjørelser som berører barnet skal ha barnets beste som fokus.

Så er det opp til leseren å avgjøre om det å fremme disse rollemodellene vi nå skal se litt nærmere på er i tråd med barnehagens verdigrunnlag?

Rundt 2000-tallet kjøpte Disney opp en rekke rettigheter knyttet til Marvel-universet. Et helt univers av ulike superhelter. Store kommersielle selskap hvis hensikt er å selge produktet til flest mulig. Historiene og filmene kommer i format som passer for ungdom og voksne, derav adekvate aldersgrenser. Altså ikke for barn!

Hvorfor kommer da barn i barnehagen med disse figurene under armen? Hvorfor myldrer det av disse lekene som innbyr til romantisering av vold og ødeleggelse i lekebutikkene? Filmene fungerer som reklamefilmer for disse produktene, men voksne kjøper (heldigvis?) sjelden slike leker til seg selv. Utfordringen for disse store selskapene blir da: På hvilken måte kan vi få eksponert disse filmene for barn, slik at de også kjøper leker tilhørende film/historieproduktet?

Jo, gjennom animerte filmer/tegnefilmer som sniker seg unna aldersgrenser, så pumpes det ut på utallige kanaler og spill. Foreldre kjøper. (Spider-Man, Hulken, Røde Hulk, She-Hulk). Det var ikke nok med den ordinære Hulken, de måtte skape Røde Hulk som er enda mer voldsom. Også She-Hulk da 50 prosent jo er jenter, et nytt marked. Videre lanseres det hele tiden nye superhelter. Man ønsker å skape mangfold gjennom at flest mulig minoriteter har sin superhelt de kan identifisere seg med. Eller større marked da, om du vil.

Nå er ikke dette fenomenet med ulike rollemodeller barnehageansatte bør være noe kritisk til i henhold til overføring av atferd, noe nytt. Barn har alltid hatt helter og forbilder. Men det virker som utrykkene gjennom disse forbildene de senere år har blitt kraftigere. Mer vold, mer skade og mindre empati. Dette forsterkes videre gjennom dette med humor og glede når andre straffes eller påføres ubehag.

Igjen, barnehagen er en del av opplæringsløpet hvor sosial kompetanse favner alt vi gjør. Et ansvar vi forvalter. Spørsmålet jeg vil bringe på banen er om vi har kommet til et punkt hvor vi må spørre oss selv hvilke frø vi sår? Hvilken vei fører vi barna inn på?

Ønsker vi å fremme en figur som i praksis er indre uro og traume personifisert i en aggressiv skikkelse, som en rollemodell og lekereferanse for barna våre? Eller burde vi velge andre alternativ?

Det er antagelig slik at de barna som ser på serier som «Byggmester Bob» og får verktøy, ofte starter en form for konstruksjonslek. Ofte fører det til positive rolleleker som omhandler verdier som å hjelpe til, samarbeide og å skape positivitet sammen. Da er det kanskje heller ikke så underlig at barn som bruker mye tid på leker og media som innbyr til å knuse og ødelegge havner i den type lek.

Lego lanserte i 2022 Spider-Man Duplo Lego for toåringer med teksten: Bra for utvikling av sosiale ferdigheter og følelser.

Hva tenker leseren om dette?

Hva vil vi ha mer av og hva vil vi ha mindre av?

Er det så farlig da, blir jo folk av de uansett, la de få herje litt, gutter er gutter. Eller?

Det har blitt utført flere eksperimenter i henhold til dette med rollemodeller og modelladferd. Albert Bandura gjennomførte noe som ble kalte Bobo-eksperimentet på begynnelsen av 60-tallet. Kort fortalt omhandlet dette eksperimentet 72 barn, både gutter og jenter fra 3-6 år. De ble plassert enkeltvis i et rom sammen med en voksen mann eller kvinne. Halvparten av barna fikk se den voksne oppføre seg aggressivt mot dukken som ble både sparket, slått skreket til og herjet med.

Den andre halvparten så den voksne leke fredelig med andre leker i rommet og ignorerte dukken. Etter å ha observert den voksnes atferd ble barnet tatt med til et annet rom hvor de fikk mulighet til å både leke med ulike leker og denne Bobo-dukken.

Resultatene var utvetydige. Barna som hadde observert volden viste langt mer aggressiv atferd mot dukken enn den andre gruppen. Guttene var mer fysisk aggressive, enkelte mer voldelige enn det den voksne hadde vist på forhånd. Verbal aggresjon var jevnt fordelt mellom kjønnene.

Like interessant var det at barna imiterte også voksnes ikke-voldelige atferd.

Et annet kjent eksperiment kalt «Fengsel eksperimentet» ble utført ved Stanford University i California i 1971. Man testet 70 studenter og plukket ut de 24 som skåret høyest på tester som målte modenhetsnivå, emosjonell stabilitet og intelligens. Med andre ord, de studentene man anså som mest trygge og stabile i seg selv. De ble tildelt roller som fengselsvokter eller innsatt. Fengselsvokterne fikk briller for å skjule øynene og vokteruniform. De innsatte fikk nummer og skulle ikke betegnes med navn. Ulike virkemidler for å maskere individualitet. Oppgaven var å spille ut rollene. Eksperimentet var ment å vare i 14 dager, men ble avblåst etter bare seks dager. Årsaken til dette var etter sigende at atferden til «fengselsvokterne» ble for hensynsløs og flere av de innsatte viste tegn til psykiske lidelser grunnet adferden de ble utsatt for.

Heldigvis gjøres ikke slike eksperimenter lenger (håper jeg). Slike eksperimenter hadde også mange svakheter og utfordrende spørsmål ved seg, kan mange hevde.

Barn innehar ulike personlighetstiler og enkelte barn er mer resiliente overfor inntrykk enn andre barn. Det øvrige oppvekstmiljøet spiller også en stor rolle. Allikevel kan man ikke stikke under en stol hvilken kraft en rollemodell har i barns sosialiseringsprosess. Videre hvilke effekter som kan fremkomme når barn speiler en rollemodells atferd. Forskning viser videre at påvirkningskraften øker i takt med relasjonstettheten barna har til rollemodellen.

Med dette utfordrer jeg leseren til å bruke noe tid på å se litt på hva disse heltene med tvilsomme sosiale egenskaper, som uten noen form for empati, sårbarhet, eller indre regulering slår og denger løs på hverandre. River ned og knuser både hus og by med et glimt i øyet og en artig kommentar bak et stort smil.

Tilbake til spørsmålet: Hvilke frø ønsker vi å så, hvilken atferd ber vi om, hva ønsker vi mer av og hva ønsker vi mindre av?

Kan vi tilby noe annet?

Selvfølgelig er det også viktig med eventyr, stimulering av fantasi, kreativitet og spenning. Den klassiske kampen; det gode mot det onde. Det jeg er noe skeptisk til er spesielt disse, ofte guttene, som beveger seg mye i dette universet. Med voksne idealer som knuser og ødelegger. (Figurene de leker med imiterer jo nettopp en voksenperson uten å oppleve en motvekt.) Det blir normen for atferd de identifiserer seg med. Enkelte av disse barna opplever også at omsorgspersoner de speiler seg i er like ivrige i dette universet, ja i enkelte tilfeller en pådriver.

Hvordan tenker vi at barnehagen bør møte foreldre som fremsnakker disse rollemodellene, samtidig som vi ser effekten av atferden i barnehagen? Etter min erfaring virker det som om denne type lek drar til seg nettopp de som strever med selvregulering fra før, dette kan da føre til at vi får vi en dobbel forsterker. Epigenitikk; samspill mellom personlighetstrekk og miljø. Hva tenker leseren? Er det en sammenheng mellom personlighetstrekk og dragningen mot voldelig lek? I så fall bør varsellampene begynne å blinke i det fjerne.

Skal vi forby all slåsselek i barnehagen da?

Min erfaring er at boltrelek, hvor barna veksler mellom å fange og holde fast, kjenne litt på hverandre, litt offensiv klemming og kos, ofte gir en positiv sosial gevinst forutsatt at de voksne i barnehagen er til stede og veileder i reguleringsprosessen. For barna er det en skjør linje mellom å leke en rolle og det å identifisere seg med rollen og bli den. Det kan være en risiko for at når det barnet som er en superhelt-figur inntar leken med atdferdsnormen figuren har reklamert, så vil barnet møte en negativ respons som kan forsterke et allerede gryende utenforskap i leken.

Det kan også virke som om det er en overvekt av språksvake barn som trekkes mot disse aggressive lekene som krever lite verbal kommunikasjon. Atferdsskjemaet superhelten ber om passer ikke inn, hvilket betyr at barnet må forholde seg til to atferdsskjemaer. Om barnet mestrer det ene (negative) fremfor det andre, kan det igjen føre til en sterkere tilknytning til det vi ønsker mindre av. Husk vi trekkes dit vi får belønning, ikke dit vi får straff.

Så hva gjør vi når barna ønsker at vi skal kopiere tegninger med disse figurene og hvordan møter vi foreldre som sender barna i barnehagen med disse figurene? Det jeg håper å bringe på banen er det store spørsmålet om aksepten for disse figurene og hvor vidt hvilke typer atferd de ber om er i tråd med den sosiale treningsleiren vi forvalter for fremtidens samfunnsborgere.

Vi kan skrive de ut slik at barna kan fargelegge og klippe rundt. Mye bra trening i det. Vi har muligheten. Barna ønsker det. Foreldre synes ofte det er kult.

Men kan vi tilby noe annet?

Powered by Labrador CMS