Aldri åpnet mamma en bok og leste for oss...

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Mens pappa jobbet både dagvakter og nattevakter, så var det mamma som var hjemme sammen med meg og storebroren min da vi var små.

Mamma kom til Norge på 70-tallet og var bare 19 år gammel. Hun fikk bare muligheten til å gå på skole til 8. klasse i Pakistan, etter det måtte hun være hjemme og hjelpe til med husarbeidet. Da hun kom til Norge, var det veldig vanskelig for henne å snakke, lese og skrive på norsk. Jeg kan ikke huske at mamma noen gang åpnet en bok og leste for oss, det var ingen lesekultur hjemme hos oss. Men likevel var vi beriket med masse fortellinger som handlet om hvordan livet i Pakistan var, og fortellinger som hadde et religiøst budskap som ofte handlet om nestekjærlighet og et positivt menneskesyn.

Mamma brukte sin fortellerstemme på urdu og ledet oss inn i en fargerik verden, der vi kunne fantasere og leve oss inn i forskjellige roller, det var noe særegent i disse fortellingene, de var så levende. Fortellingene som mamma fortalte på urdu bygget både nysgjerrighet og undring hos meg. De bygget seg opp til noe meningsfullt, og spennende.

Når pappa hadde vært på nattevakt og sov på dagen, var det veldig viktig at vi var stille. Derfor var jeg, storebroren min og mamma ofte i det lille rommet som jeg og storebroren min delte. Men det lille rommet forvandlet seg ofte til den eldste byen i Pakistan, Multan, som mamma kom fra. En folksom by med ulike folk og trange gater med åpne kloakk-kanaler inntil husene. Det var som om vi nesten kunne kjenne lukten av de åpne kloakk-kanalene og føle folkemengden og støyen fra tuk-tukene som kjørte passasjerene til deres destinasjon. Så kunne vi en annen dag få høre fortellingen om den tørste kråken, som gjorde alt den kunne for å få vannet opp fra en krukke, eller så kunne vi høre fortellingen om morsomme Chacha Ghafoor, onkel Ghafoor som pleide å levere melk på døra. Vi opplevede dramatisering, sang, ulike pakistanske rim og regler, men aldri åpnet mamma en bok og leste for oss.

Det er viktig at vi som jobber i barnehage er bevisst på at det er mange familier som i nuet, lever livet på flere steder. Deres holdninger, forståelse, tolkninger og væremåte kan være her hvor de lever og der hvor de har reist ifra. Det betyr at «Å leve livet «i spagaten» med hodet og hjertet på flere steder, påvirker livet her og nå» (Salole, 2013, s.192).

Dagens barnehage er preget av mangfold og variasjon. En mangfoldig barnehage er der barna, familiene og personalet varierer med hensyn til for eksempel nasjonalitet, språk, livssyn, funksjonsvariasjoner, sosiokulturelle verdier, holdninger og ulike familiesammensettinger. Det kan være at det er mange barn som opplever en god lesekultur hjemme, der foreldrene leser bøker for dem. Men det kan også være barn som ikke opplever denne kulturen, de blir ikke lest for. Ikke fordi foreldrene deres ikke vil eller ønsker å lese, men det er ikke en praksis som finnes i deres hjem.

Som pedagog er jeg veldig glad for at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun ønsker at det skal være mindre skjermbruk i barnehagen, og at det skal være mer av fysiske bøker, der regelmessig høytlesning skal være en del av barnas barnehagehverdag. Høytlesning og felles utforskning av bøker skaper nærhet og gode samtaler, samtidig styrkes barnas språk og litteraturutvikling.

Barn blir ofte engasjert og fascinert av den muntlige fortellertradisjonen. Dramatisering, musikk, rim og regler har også en viktig plass i barnas hverdag.

Det står i rammeplanen at: «Barnehagen skal vise hvordan alle kan lære av hverandre og fremme barns nysgjerrighet og undring over likheter og forskjeller. Barnehagen skal bidra til at alle barn føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).

Barnehagene som byr på seg selv og bruker dramatisering gjør et viktig arbeid. Barnehagene som i samarbeid med foreldrene, formidler fortellinger fra ulike land og kulturer, og som aktivt tar i bruk mangfoldige fysiske bøker, bidrar til å skape tilhørighet og styrker barnas identitet. Dette kan fremme respekt og forståelse for forskjeller.

Jeg mener også at slike erfaringer legger et godt grunnlag for inspirerende, inkluderende og ikke minst mangfoldige lekemiljøer, der barn får mulighet til å utforske, gjenkjenne og lære av hverandres erfaringer og perspektiver. På denne måten kan vi skape gode relasjoner og bidra til at alle barn og familier opplever tilhørighet, anerkjennelse og fellesskap i samfunnet vårt.