1-åringen som barnehagens Janusansikt – mellom bekymring og forenkling i debatten om de yngste

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Den romerske guden Janus ble fremstilt med to ansikter. Slik kan også ettåringen i barnehagen forstås: som et Janusansikt i debatten om barndommens organisering.

De siste dagene har jeg med interesse fulgt reaksjonene på KrFU-leder Ingrid Olina Hovlands uttalelser om at hun aldri ville sendt en ettåring i barnehage, og at den høye andelen ettåringer kan forstås som uttrykk for en «syk kultur» (Rydning, 2026).

Debatten har vært preget av skarpe retoriske motsetninger. Samtidig mobiliserer den støtte fra ulike hold, noe som kan tyde på at tematikken treffer bredt.

Tematikken rommer dermed et behov for ytterligere drøfting utover spørsmålet om det er riktig eller galt å sende de yngste barna i barnehage.

Omsorgen i barnehagen er ikke - og skal ikke være - som i hjemmet

Hovland er «bekymret fordi vi ‘outsourcer’ omsorg til staten, og undergraver familien som fellesskap» (Rydning, 2026). Selv om jeg på mange måter deler denne bekymringen, mener jeg at denne ytringen nettopp synliggjør behovet for å understreke at hjem og institusjon har ulike omsorgsoppgaver å løse.

Dette blir særlig tydelig når den profesjonelle omsorgen måles og vurderes opp mot idealer om foreldrekjærlighet (Winther-Lindqvist, 2023a). Kanskje er vi fra feltet ikke tydelige nok på dette skillet, og kanskje risikerer det også å forsvinne i mengden av oppgaver institusjonen forventes å løse for det enkelte barn.

Men det ligger faktisk en utviklingsmessig og oppdragelsesmessig verdi i at barnet ikke «knuselskes» av de voksne i barnehagen. I stedet inngår barnet som én blant mange likeverdige andre i et fellesskap. Barnet lærer ikke bare av å delta på like fot med andre barn – også ettåringer gjør dette – men avlastes samtidig fra det individuelle ansvaret som en sterk orientering mot «meg» naturlig medfører i familien (Winther-Lindqvist, 2023b).

Det handler altså ikke bare om å lære at verden ikke dreier seg om én selv. Like viktig er det å få erfare hvordan det kan være å slippe nettopp dette ansvaret – og å tre inn i et fellesskap der man ikke først og fremst må være «seg selv», men én blant flere likestilte. Det er, rett og slett, både utviklende og avlastende.

Samtidig er det verdt å minne om at barndommens organisering aldri har vært statisk. Selv om den institusjonaliserte barndommen, slik vi kjenner den gjennom barnehagen, er relativt ny for de yngste barna, har små barn historisk alltid vært en del av større fellesskap. I gårdsrom, i storfamilien og i nabolag har barn beveget seg i sosiale rom med mange relasjoner, ikke bare i en tett én-til-én-relasjon med mor eller far.

Forestillingen om at det mest «naturlige» for det lille barnet er en avgrenset tilværelse i hjemmet, med én primær omsorgsperson, er derfor kanskje ikke så selvfølgelig som den ofte fremstår i dagens debatt. I vår tid kan barnehagen forstås som én av flere måter å organisere et grunnvilkår ved barndommen: at barn vokser opp i relasjoner til flere enn sine foreldre.

Når ubehaget peker på noe reelt - men ikke nødvendigvis det vi tror

Samtidig bør vi i diskusjonen om barnehagen som «god eller dårlig» for de yngste, kunne holde to tanker i hodet samtidig, og her kan utspill som Hovlands faktisk være til hjelp.

Feltet har jo sine utfordringer: bemanningskrise, færre som ønsker å bli barnehagelærere, høyt sykefravær og økende krav til dokumentasjon og oppfølging av enkeltbarn. Alt dette kan påvirke den profesjonelle omsorgen i institusjonen, og her har Hovland trolig rett i at de yngste barna er særlig sensitive for sviktende kvalitet og rammer.

Nettopp derfor er det grunn til å ta ubehaget på alvor – men også til å rette det mot de riktige spørsmålene. For som Winther-Lindqvist påpeker, tilsier de økende trivselsutfordringene blant barn og unge et behov for et fornyet fokus på omsorg og trivsel i pedagogikken, både i barnehage, skole og fritidstilbud (Winther-Lindqvist, 2023b). Samtidig har nettopp omsorgsbegrepet, og arbeidet med omsorg i fellesskapet, i flere år hatt en tendens til å havne i skyggen av andre oppgaver, særlig knyttet til barns individuelle utvikling og læring (Tholin, 2013; Winther-Lindqvist, 2023b).

I mitt eget arbeid som stipendiat og universitetslektor møter jeg en tydelig lengsel etter noe annet: mer ro, mer nærvær og større muligheter for fordypning i barnehagens hverdagsliv. Dette kommer til uttrykk både blant ansatte og i deler av forskningsfeltet, blant annet gjennom en økende interesse for det som gjerne omtales som «langsommere» pedagogiske tilnærminger (se for eksempel Clark, 2023).

Slik kan støtten til mer langsomhet og avlastning i barnehagen også forstås som et uttrykk for noe grunnleggende: et behov for bedre vilkår for å utøve god profesjonell omsorg.

Dermed peker ubehaget ved de yngste barna i barnehagen ikke nødvendigvis mot et problem i selve barnehagen, men mot et behov for politiske prioriteringer som gir rom for nettopp den typen omsorg barnehagen er ment å gi, og kanskje også mot behovet for en viss avintensivering av den tidlige institusjonaliserte barndommen.

Kanskje viser debatten om ettåringen i barnehagen nettopp dette: at vi fortsatt har et arbeid å gjøre: både i å tydeliggjøre hva profesjonell omsorg er, i å sikre rammer som gjør den mulig, og i å holde åpent rommet for ubehaget som kan drive frem mer nyanserte samtaler om barndommens vilkår.