DEBATT

Vi som jobber i barnehagen har også en samfunnskritisk jobb, skriver Michelle Jespersen Sjuve i denne kronikken.

Trygg, leken, engasjert og profesjonell i en annerledes barnehagehverdag

– Selv om det pedagogiske tilbudet er erstattet med omsorgstilbud, og de pedagogiske rammene og kravene ikke lenger er tilstede, betyr ikke det at vi ikke skal være trygge, profesjonelle, varme og tilstedeværende i alle de relasjonene vi har i løpet av en dag, skriver kronikkforfatteren.

Publisert

 

Når du er fire år, så forstår du utrolig mye, mye mer enn det du egentlig har godt av, men samtidig så forstår du ikke helt – det er ganske vanskelig det.

Torsdag morgen var som alle andre torsdager, tidlig oppe med vanlige rutiner og frokostspising i barnehagen sammen med venner og kjente. Mamma kom litt tidlig og hentet i dag, hun tar med alt av klær og utstyr hjem, akkurat som når vi skal reise på hytta. Fredag ble en fridag og det er deilig med langhelg. Pappa har vakt hele helgen, men søndag kveld ble det høytlesning på sengen. Vi er mye inne og de voksne ser en del på mobilene sine, og på tv. De snakker om noe korona-greier, mange er visst syke, men vi er friske vi, så oss skal det gå bra med. Vi leker, vi bygger Lego, vi baker boller og ser på film. Even gleder seg til mandag, for da skal han leke med Jens igjen.

Mandag kommer og Even leveres i barnehagen, men det gjør ikke Jens. Det er noen andre barn der også som Even kjenner godt, og noen voksne fra de ulike avdelingene, men det er få barn, få voksne... Men hvor er alle de andre, hvorfor har ikke de andre mammaene og pappaene samfunnskritiske jobber slik at Even kan leke med de han har lyst til å leke med? Jens, Kaja og Norin...

Vi som jobber i barnehagen har også en samfunnskritisk jobb. Vi må være tilstede i barnehagen slik at supern på hjørnet kan holde åpent, så ingeniøren på sykehuset kan overvåke det tekniske utstyret, sykepleiere og legene kan gjøre jobbene sine rundt omkring på sykehuset og legekontor. Vi må være her for barna som kommer til barnehagen selv i denne unntakstilstanden Norge, og store deler av verden, er i. Vi skal være trygge, gode, varme, lekne og tilstedeværende voksne, som lytter, klemmer og har tid – akkurat som før. Selv om det pedagogiske tilbudet er erstattet med omsorgstilbud, og de pedagogiske rammene og kravene ikke lenger er tilstede, betyr ikke det at vi ikke skal være trygge, profesjonelle, varme og tilstedeværende i alle de relasjonene vi har i løpet av en dag. Det er kanskje nå mange av disse barna trenger det aller mest, og vi er så heldige at vi står i en posisjon til å få være akkurat det.

Like viktig er det at vi er imøtekommende, forståelsesfulle og omsorgsfulle overfor foreldrene som vet at de nå er beordret på jobb, som kanskje også aller helst skulle sittet hjemme i sofaen sammen med sine håpefulle, lest en bok og spilt Ludo. 12 timers vakter, utsatte for smitte og høy arbeidsbelastning tærer på alle superheltene der ute. Da er det viktig at vi står der, trygge, engasjerte, forståelsesfulle og med omsorg for familien i blikket, klare til å leke, lese, spille Ludo, kose, og opprettholde gode trygge rutiner, slik at ikke den dårlige samvittigheten også skal være en av de tingene som tar plass akkurat nå.

Heldigvis kommer Lars på jobb i dag. Lars er en som Even har ett trygt og nært forhold til. Han er fagarbeider på avdelingen som Even går på og har i dag tatt med seg en stor rull med sort elektrikerteip, Han har også funnet frem den store kassen med biler, som egentlig står i boden. Flere barn har kommet til barnehagen, Kim er fem år og Ella snart fire. Jens, Kim og Ella leker ikke så mye sammen sånn ellers, men i dag har Lars invitert alle med på bilrace. Nå måtte de samarbeide, møblene flyttes, kasser stables, benker veltes og det teipes – det teipes masse. Baner blir laget og målflagg tegnet. Petra som er barnehagelærer kommer inn og har funnet noen lange planker i uteboden, de må brukes. «Det er starten, roper Ella – da får de full fart». Og helt riktig, de fikk full fart, og leken mellom tre barn, som til vanlig ikke leker sammen får innhold og glede. Når pappaen til Even kommer sliten inn porten senere på dagen, står avdelingen fortsatt på hodet, og bilbanen kan stå helt til i morgen. Lars forteller pappa hvordan leken har pågått mellom disse barna hele dagen, og Even demonstrerer for pappa med hele kroppen. «Pappa», roper Even,  «vi brukte opp all teipen vi, kan vi ta med mer i morgen fra garasjen, sånn at jeg og Kim og Ella kan leke mer sammen, for nå er jo vi blitt venner»?

Med hjerte for barn, med hjerte for leken, med respekt for unntakstilstanden Norge nå befinner seg i, må vi se til disse barna, som gang på gang klarer å tilpasse seg nye rutiner og en annerledes hverdag. Med trygge voksenrelasjoner rundt seg, som er omsorgsfulle og lekne, som lytter og ser, klarer de sammen å skape innholdsrike lekemiljøer som favner flere og dagen kan fly av gårde. Nye relasjoner kan etableres og kanskje fremtidig vennskap skapes.

Lars og Petra er trygge, varme, gode voksne, som har tid og som vet hva som skal til, som ser barna i barnehagen slik barn skal bli sett, de lytter til barnas lek og deltar. De opprettholder barnehagen som en frisone, der hverdagen skal fortsette tilnærmet som normalt. De er engasjerte, lekne, tilstedeværende trygge voksne – profesjonelle, med hjerte for barna og barndommen!

Powered by Labrador CMS