DEBATT

- Vi skal ikke kjempe mot hverandre, vi skal kjempe mot to onder: Frykt og virus, skriver Aleksander Handeland Ree.
- Vi skal ikke kjempe mot hverandre, vi skal kjempe mot to onder: Frykt og virus, skriver Aleksander Handeland Ree.

«Det underliggende poenget var en sterkt etterlyst debatt-balanse»

På et eller annet tidspunkt er vi dessverre nødt til å diskutere hvor store konsekvenser tiltakene har og har hatt for samfunnet. Da må vi begynne forsiktig nå, og senere øke, skriver Aleksander Handeland Ree.

Publisert

Debattinnlegget mitt berørte sensitive flater. Det var hele meningen. Men jeg innser at jeg pakket meningen inn i en ekstrem og ubalansert overdrivelse. For jeg kunne egentlig vært objektiv, men sannsynligvis ville det ikke vært like oppmerksomhetsskapende. Overdrivelse er et nydelig virkemiddel, så lenge du bruker det riktig. Jeg kunne gjort det på en helt annen måte, det skal jeg være ærlig nok til å innrømme.

«Håpløse tiltak?»

Tiltakene er ikke håpløse om en utelukkende fokuserer på en generasjon som risikeres ved en fullstendig gjenåpning, men tiltakene er håpløse hvis en unngår å fokusere på konsekvensene som medfølger. Det var poenget mitt. Jeg ønsker balanserte tiltak som sørger for å dempe konsekvensene, samtidig som at vi ivaretar de i risikogruppene.

På et eller annet tidspunkt er vi dessverre nødt til å diskutere hvor store konsekvenser tiltakene har og har hatt for samfunnet. Da må vi begynne forsiktig nå, og senere øke.

For en som har kjent på angsten i en alder av 13, en angst som satte en tidlig stopper for toppidrettskarriere og skolegangen, ser at en side av samfunnet forsøker å tone ned potensielle konsekvenser med at «vi må forsøke å se det positive», eller kanskje enda verre: «Ensomhet og frykt er en billig pris å betale». Det er frustrerende.

Ensomhet og frykt er kanskje en billig pris å betale for noen, men for andre er det ikke det. For andre, også oppegående familier og barn, kan det hende det er eller blir en skummel pris å betale. Det er noe vi bør forsøke å forebygge. Nei, det betyr ikke at alle nå risikerer et ukontrollert angstutbrudd, men det kan heller ikke underkommuniseres.

På samme måte som at vi ikke må underkommunisere viktigheten av de tiltakene vi har nå, for de er også forebyggende. Vi må redde de menneskeliv vi har mulighet til å redde.

Og nei, selv om tiltakene er sterkt nødvendige, er det ikke slik at koronaviruset har en dødelighetsprosent lik 100. Derfor er det også ekstra viktig at vi prøver å tone ned en ubalansert frykt, da denne kan (les: kan) virke ødeleggende for både små og store kropper.

Men misforstå meg rett! Det er selvsagt lov å være redd. Jeg ser ikke ned på noen som er redde. Da hadde jeg i verste fall fremstått som dobbeltmoralsk. Jeg bryr meg om mine kollegaer, foreldre og barn. Jeg elsker mine medmennesker på samme måte som jeg gjorde før.

Men det jeg ber samfunnet om er: La oss bekjempe en ulogisk frykt som er i ferd med å ødelegge oss. Vi skal ikke kjempe mot hverandre, vi skal kjempe mot to onder: Frykt og virus.

Og jeg har jo faktisk kjempet meg gjennom en hverdag med panikkanfall. Det har faktisk endt godt. Jeg står her enda, kanskje enda mer reflektert enn noensinne. Så jeg har mye å takke angsten for, men jeg unner ingen de samme panikkanfallene jeg kjente på da jeg var ung. For det finnes faktisk barn og ungdommer blant oss som opplever panikkanfall. Det finnes voksne og eldre som opplever det samme.

Jeg håper at «mine barn» slipper å oppleve det. Så da er det vår jobb å forhindre, ikke nedprioritere. For ethvert liv er et viktig liv tross alt, sykdom eller ei. 

Powered by Labrador CMS