«Nå har vi i flere uker nedprioritert barnas helse for å pleie vår egen frykt»

Nå har vi i flere uker nedprioritert barnas helse for å pleie vår egen frykt. Grensa stopper her. Nå går jeg ikke lenger. Nå skal jeg kjempe for barna, ikke meg selv. Det er tross alt deres fremtid som risikeres om vi fortsetter de hodeløse tiltakene vi forsvarer med «helsa først».

Godt forsøk.

Da jeg på intervju til en stilling som barnehageassistent fikk spørsmålet om hvorfor jeg ønsket å jobbe i barnehage, var svaret mitt:

«Jeg har hatt en god oppvekst. Fin familie. Kjærligheten ubeskrivelig. Det som har tynget meg var at jeg i starten av de første barnehageårene ikke hadde det bra. Jeg husker fortsatt hjørnet jeg gjemte meg i en alder av to år. Vi måtte bytte barnehage. Jeg slet med å begynne i en ny barnehage. Mitt inntrykk var at den ikke var trygg. Helt til jeg ble tatt i mot av en barnehagevikar. Jeg husker ikke alle gode øyeblikk, men jeg husker at hen så meg for den jeg var.

Det ble vendepunktet. Etter det forsøkte jeg ikke å flykte lenger. Etter det nektet jeg bortimot å forlate barnehagen.

Derfor ønsker jeg å jobbe i barnehage, for jeg ønsker å være den samme stemmen som møtte meg med trygghet. Den samme stemmen som nøytraliserte frykten og ga meg et lekende spillerom.»

For nå er det pokker meg nok, altså. Jeg er skuffet. Skuffet over at det finnes barnehagearbeidere som fortsatt ønsker stenging. Skuffet over et hodeløst smittevern som kun er til hjelp for vår frykt. Skuffet over at det finnes arbeidere i barnehagen som ikke ønsker å ta i mot en to år gammel versjon av meg. Skuffet over at barna ikke skal få møte vennene sine på tvers av tåpelige kohorter.

Nå skal jeg utdanne meg, og ved neste pandemi skal jeg nøytralisere motstanderne for barnas beste. For de er like viktige for samfunnet vårt som alle andre.

Helsa først! Det innebærer færrest mulig konsekvenser, også for barna.