Kan konflikter og uro forstås gjennom andre briller?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Mange opplever at barn i dag har dårligere konsentrasjon, mindre lærelyst og flere utfordringer knyttet til sosial fungering enn tidligere. Som svar på dette rettes søkelyset mot robusthet, inkludering, fellesskap og sosial utjevning – verdier de fleste av oss er enige om. Likevel opplever mange at jo mer vi forsøker å løse, desto mer forsterkes uroen.

I år settes det igjen av betydelige ressurser til å styrke lese- og skriveferdigheter, blant annet gjennom ekspertutvalg som skal utforme planer for praksisfeltet. Samtidig er hverdagskonteksten i barnehager og skoler langt unna kontorer og møterom. Der arbeider mennesker med ulike kvaliteter, relasjoner og erfaringer – under rammer som allerede er presset. Det er verdt å spørre om ressursene som brukes på å utforme strategier, i større grad burde vært brukt der kunnskapen faktisk skal omsettes. Hva om de som sitter med ekspertisen fikk tid og rom til å teste teoriene sine i sektoren over tid, før de forteller andre hva som bør gjøres? Kanskje ligger noe av avstanden mellom teori og praksis nettopp her.

Vi etterspør svar og tiltak som skal gi kvalitet og bærekraft. Samtidig virker det som om tiltakene ofte settes inn uten at rammene endres. Ressursene er allerede strukket, og hvert nytt grep legger ytterligere press på et system som knapt holder sammen. Konsekvensene begynner å få en stemme.

Når jeg står i dette, undrer jeg meg over hva det egentlig er barna protesterer mot.

Barn er ikke ferdig utviklede, selvstendige individer. De trenger voksne – kanskje enda mer nå enn før. Likevel forventer vi ofte at barn skal gi slipp på barndommen og opptre som små voksne: Regulerte, tilpasningsdyktige og harmoniske. Friksjon tåles dårlig. Sterke uttrykk tolkes raskt som problemer som må håndteres.

Men hvilke verktøy har egentlig barn for å gjennomføre protester? Hvilket språk snakker de?

Vi trenger ikke lete lenge etter svaret. Vi ser det overalt. Barn protesterer gjennom kroppen: Fysisk, emosjonelt, verbalt og nonverbalt. De utagerer mot andre, mot seg selv, eller trekker seg unna. Hos de yngste kan det komme til uttrykk som sjalusi eller misunnelse når omsorgspersonen er opptatt av noe annet. Hos eldre barn tar det andre former. Dette er komplekse følelser som kjennes sterkt i kroppen.

Spørsmålet er hvordan dette skal håndteres. Med resignasjon – eller utblåsning? Med ytterligere kontroll – eller med forståelse for hva som forsøkes uttrykt?

Anerkjennelsen av barn som subjekter og deres rett til medvirkning har i mange hjem fått en annen form enn i barnehage og skole. I hjemmet trenger barnet i liten grad å ta hensyn til komplekse gruppedynamikker. Voksne kan tilpasse seg barnet, justere tempo og romme sterke uttrykk på en annen måte. I et offentlig rom er situasjonen en annen. Her er man helt avhengig av at gruppen fungerer, og ett enkelt barn kan sette hele dynamikken ut av spill. Når barns subjektstatus møter fellesskapets sårbarhet og begrensede rammer, oppstår et spenn som ikke lar seg løse gjennom vilje alene.

Det er i dette gapet mange barns protest oppstår.

Når barns protest uttrykkes gjennom sterke sosiale eller kroppslige handlinger, kan den også raskt bli tolket som mobbeatferd. I et system med nulltoleranse for krenkelser er det forståelig at voksne griper inn tidlig. Samtidig risikerer vi å misforstå hva som faktisk skjer. Barn som tester grenser, søker posisjon eller reagerer på manglende mening, kan bli definert som krenkende før vi har rukket å forstå konteksten de handler i. Protest blir gjort til problem, og relasjonelle uttrykk reduseres til individuelle egenskaper. Spørsmålet er ikke om mobbing skal tas på alvor, men om vi alltid klarer å skille mellom maktmisbruk og meningskamp i barns sosiale liv.

Mening kan forstås gjennom risiko. Ikke bare risiko som fart, høyde, spenning eller farlige redskaper, men risiko som noe mer abstrakt: En følelse, et uttrykk, en bevegelse mot noe som er utfordrende og derfor meningsfullt. Risiko har en psykososial dimensjon. Den forsøker å skape mening i livene våre.

I barnehagen ser vi dette tydelig. Barn som leker og fungerer godt ute i skogen, kan utfordre alle og enhver innenfor barnehagens gjerder. I skogen finnes muligheter. I barnehagen finnes begrensninger. Barna har faktisk rett i å protestere.

Samtidig forsøker vi i stadig større grad å kontrollere risiko. Ingen vil stå ansvarlig når risikoen blir for stor. HMS og regelverk snevrer inn handlingsrommet, ofte med gode intensjoner. Men konsekvensen er at noe forsvinner. Ressursmangel fører til mangel på mening. HMS fører til mangel på risiko. Vi frarøver barna begge deler – og forventer kvalitet.

Vi snakker mye om robuste barn. Men er det egentlig robusthet vi leter etter? Eller er det progresjon og utvikling? Med tanke på hva mange barn faktisk går gjennom i dag, kan de forstås som ekstremt robuste allerede. Kanskje er det ikke barna som mangler robusthet, men relasjonene og rammene rundt dem.

I mer velstående samfunn har vi fjernet mye av den reelle risikoen knyttet til overlevelse. Kanskje har vi i stedet plassert risikoen i det økonomiske og materielle – i jaget etter suksess, status og prestasjon. Samtidig har relasjonene fått mindre plass. Vi erstatter det enkle med det kompliserte, og kaller det utvikling.

Barn merker dette spennet. De har blitt anerkjent som subjekter. Vi etterspør medvirkning og kritisk tenkning. Kanskje er uroen vi merker ikke et tegn på svikt, men et resultat av dette. Barna har fått nok. De eksploderer i møtet mellom to verdener som ikke samsvarer.

De viser sin kritikk, sin stemme og sin medvirkning med de verktøyene de har tilgjengelig. Og de spør oss – helt legitimt: Du ser meg ikke. Hvor er min plass her?

Hva er barndom uten kroppslig utforskning, uten risiko, støy og ukontrollerte hendelser? Kan vi egentlig kalle det barndom – og hvordan gjenspeiler dette mandatet vårt om å ivareta barndommens egenverdi?

Når barn bruker risikolekens psykososiale dimensjon som protest mot sin tilværelse, tolker vi det da som utfordrende atferd – eller bruker vi verdiene vi selv etterspør, og anerkjenner dem?