DEBATT
Åsa Linnea Gustafsson er masterstudent i barnehagekunnskap, og har jobbet snart 20 år i barnehage.
Foto: Getty Images / privat
Jeg er ikke lei av debatt. Jeg er lei av debatter som ikke bringer oss videre!
Barn trenger ikke flere voksne som roper høyest, skriver innleggsforfatteren.
I disse dager sitter jeg og svetter med min siste eksamen for i år på mitt første år som masterstudent i barnehagekunnskap på OsloMet. Mellom forskningsteorier, vitenskaps teori og forskningsmetoder har jeg blitt ekstra opptatt av pragmatismen og den skjønne hensikt og tanke om at ny kunnskap skal hjelpe oss å forstå og løse virkelige problemer.
Samtidig så åpner jeg Facebook.
Der møter jeg den ene debatten etter den andre, som perler på en snor. Ettåringen i barnehage. Pride i barnehagen. Sukker i barnehagen. Det er sterke meninger. Harde fronter. Krasse kommentarer. Og jeg kjenner at jeg blir frustrert.
Ikke fordi folk engasjerer seg. Ikke fordi folk er uenige.
Jeg blir frustrert fordi så mye av energien brukes på debatter som sjelden bringer oss nærmere løsninger.
Jeg har jobbet snart 20 år i barnehage. Til høsten skal jeg ta imot ni ettåringer. Når jeg leser enkelte innlegg i debatten om de yngste barna i barnehagen, kan det nesten føles som om jeg må ruste meg til krig. Ikke for å ta imot barna, men for å måtte forsvare at de er i barnehagen og at jeg skal klare å gi de det de har krav på og det de trenger.
Det er en merkelig følelse.
For sannheten er at jeg ikke skal ta imot en politisk debatt. Jeg skal ta imot ni små fine mennesker som tenger trygghet, nærhet, omsorg og stabile voksne rundt seg.
Jeg har selv levert mitt eget barn i barnehage da han akkurat var fylt 1 år, med en klump i halsen og tårer som presset seg frem. Jeg vet hvordan det føles. Jeg vet hvor sårbart det er og jeg hadde ikke lyst, men jeg måtte. Nå begynner han snart på ungdomskolen og han husker barnehagen som en fin tid.
Men jeg mener samtidig at debatten om ettåringer også denne gangen har bommet på målet.
Hvis problemet er at foreldre ønsker mer tid hjemme med barna sine, er det først og fremst en debatt om familiepolitikk, permisjonsordninger og økonomiske rammer. Da handler det om hvilke muligheter samfunnet gir familier.
Det er ikke det samme som en debatt om kvaliteten i norske barnehager.
Likevel er det ofte barnehagen og de ansatte som havner i skuddlinjen.
Samtidig så pågår den årlige Pride-debatten. Også her forventes det at ansatte i barnehagen skal delta, forklare, forsvare og diskutere. Mange gjør det gjerne. Men mange av oss kjenner også på en tretthet.
Ikke nødvendigvis fordi temaene er uviktige, men fordi vi hele tiden trekkes inn i de samme konfliktlinjene.
Vi står midt i hverdagen med barna. Vi jobber med relasjoner, lek, inkludering, mangfold, språk, omsorg og utvikling. Vi prøver å skape gode dager for barna her og nå.
Likevel opplever jeg at de store debattene ofte handler mer om symboler enn om praksis.
Om få uker skal jeg sende enda et kull seks-åringer videre til skolen. Da spør jeg meg selv: Hvor ble det av debatten om lek?
Hvor ble det av diskusjonen om seksårsreformen?
Hvor ble det av spørsmålene om hvordan vi skal sikre gode overganger mellom barnehage og skole?
For hvis vi virkelig er opptatt av barns beste, burde ikke disse spørsmålene få minst like stor plass?
Jeg er ikke lei av debatt!
Jeg er lei av debatter som gjør at vi bruker all energi på å velge side, i stedet for å finne løsninger.
Kanskje trenger vi litt mer pragmatisme i samtalen om barn og barnehage. Litt mindre kulturkrig og litt mer nysgjerrighet på hva som faktisk fungerer.
For barn trenger ikke flere voksne som roper høyest.
Barn trenger voksne som spør: Hva kan vi gjøre bedre, og hvordan gjør vi det?
