Ikke legg ned de små barnehagene

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I høst sto flere mindre barnehager i Bærum i fare for å bli nedlagt. Deriblant den min datter går i. Etter enormt engasjement fra foreldrenes side er de aller fleste berørte barnehagene reddet, men for hvor lenge? I denne sektoren var det foreslått nedleggelse av fire barnehager for å slå disse sammen i en ny, stor barnehage som skulle ha nærmere 200 plasser. Prosjektet med den nye barnehagen skulle koste nærmere 600 millioner kroner. Mottakelsen av denne nyheten var relativt lunken lokalt og har siden heldigvis blitt lagt på is. Man kan spørre seg hvor mange pedagogiske fagpersoner som ble konsultert under utarbeidelsen av dette prosjektet. For ikke å snakke om praktiske forhold som trafikk til en slik barnehage. Det vil neppe finnes 200 barn som bor i gangavstand.

Usikkerheten rundt de lokale barnehagenes fremtid fører til at foreldre ikke tør sende barna hit i frykt for at den vil bestå. Og hvem tør å søke jobb i en barnehage som til stadighet står i fare for nedleggelse? Har politikerne glemt hva de har skrevet i partiprogrammene sine? Her er noen eksempler hentet fra Bærum hva angår de lokale barnehagene:

Bærum Høyre: «Jobbe for at alle skal få tilbud om barnehageplass i nærheten av der familien bor» (Høyre, 2025).

Bærum Arbeiderparti: «Jobbe for at barn skal få muligheten til å gå i barnehagen som er nærmest der de bor» (Arbeiderpartiet, 2025).

Bærum Venstre: «Venstre vil… prioritere nærbarnehager» (Venstre, 2025).

Det er ingen hemmelighet at det er dyrt å drive barnehage, og dette merker kommunene som følge av høye renter og dyrtid. Da kan det være fristende å tenke effektivt. For i vårt samfunn i dag effektiviserer vi. På alt, hele tiden. Vi er effektive fra vi står opp til vi legger oss, for vi skal få mest mulig ut av livet, dagen, timen. Men hvis vi tar oss tid til å stoppe opp et øyeblikk, hvis vi kjenner etter, merker vi ikke at pulsen synker litt? Stopper vi opp lenge nok vil vi kanskje rekke å stusse over hvor unaturlig dette heseblesende jaget er, og kanskje vi får lyst til å gjøre noe med det. Det er dessverre mange aktører som ikke ønsker at vi skal stoppe opp og tenke for mye over hvordan vi lever. Dette kan de store tek-gigantene alt om, men det er en annen debatt. Det jeg ønsker å snakke om er hverdagen til barna våre. Timene i livet deres utenfor hjemmet. Timene de tilbringer i barnehagen. Ønsker vi at de skal indoktrineres i vår effektive verden? Skal de allerede fra de er ett år følge timeplaner for å få benytte fancy spesialrom?

Det første som står i den fysiske utgaven av rammeplan for barnehagen (KD, 2017, s.7) er et utdrag fra kapittel 1 om barn og barndom. Det står; «Barnehagen skal anerkjenne og ivareta barndommens egenverdi. Å bidra til at alle barn som går i barnehage, for en god barndom preget av trivsel, vennskap og lek, er fundamentalt.» Men hvem skal få definere hva som er en god barndom?

Når noen sier; «til barnets beste» hva tenker du på da? Mange av oss kan fortsatt huske barndommens late dager med bare føtter i gresset, pinnebrød på bål, magien fra en eventyrstund. Hytter bygget av puter og tepper, duften av nybakte rundstykker og lyden av kram snø. Nå handler det om hvilke minner vi vil gi barna våre. For å skape minner trengs det tid. Tid til å tilrettelegge og oppleve, og tid til å bearbeide og lagre i minnet vårt. I dag går de aller fleste barn i barnehage. De begynner tidligere enn det som var vanlig før, og de tilbringer mer av dagen der. Det vil i realiteten si at ganske mange barn er mer sammen med barn og voksne i barnehagen enn med familien sin. Og da må det tilrettelegges for at barnehagen tar et større ansvar for å stimulere til frilek, ro, hvile og bearbeiding av opplevelser og følelser. I et hektisk miljø med tilmålt tid til de ulike aktivitetene mener jeg at vi mister noe av barndommens magi.

Det de store barnehagene har er en stor faglig kompetanse med mange ansatte. Dette er selvsagt en styrke, men min erfaring er at det samtidig fører til økt unødvendig møtevirksomhet. Fra barnehage til barnehage er det selvsagt ulike holdninger rundt dette, og jeg baserer min påstand ut ifra egen erfaring fra praksis. Det er spesielt den interne logistikken som er tidstyven. Hvem skal ha tilgang på kjøkkenet, og når, for å løse årets pepperkakelogistikk? Hvem skal ha ansvar for ditt, og pass på at det ikke kræsjer med datt. Jo større barnehager, jo flere ansatte med flere meninger, flere spesialrom og større logistikkutfordringer. Løsningen kan selvfølgelig være den mye etterspurte bemanningsøkningen. Dog har ønsket om å øke den faglige kompetansen i barnehagene liten hensikt hvis resultatet er at kompetansen i mindre grad er til stede sammen med barna. Tilbake på avdeling står frustrerte assistenter. Og for at assistentene skal føle seg ivaretatt sendes også de jevnlig på utviklingsmøter og fagmøter. Men glemmer vi ikke å tenke på barna? De som trenger trygge og, ikke minst, tilstedeværende voksne. Når den dedikerte pedlederen stadig må løpe på møter, fremfor å dra på sjørøvertokt med barnegruppa, er det barna som står igjen som taperne.

Vi må se muligheter, og ikke begrensninger. For å vende tilbake til min datters barnehage, der har de nå fjernet en masse leker fra det ene rommet på avdelingen. Disse er byttet ut med diverse gjenbruksmateriell med åpent bruksområde. Det er tomme eggekartonger, kongler, kvister, isopor, korker og pappesker. Og dette er nå det mest populære rommet i barnehagen. Mulighetene er enorme. Her har vi alle noe å lære. Alt kan ikke kjøpes for penger. La oss skåne barna for vår evige jakt på effektivisering og økonomiske besparelser.