Noen ganger er alt som skal til en voksen som tør å leke Bjørnen sover

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter flere år i barnehage undrer jeg meg over hvorfor fysisk aktivitet tidvis får lav prioritet i planer og rammeverk.

Det må ligge i planene og jobbes med om barna skal være nok fysisk aktive, sier forsker Karin Kippe (Løkås, 2019). Forskning viser at mange barn ikke når Helsedirektoratet sine anbefalinger for daglig fysisk aktivitet, der de eldste barna i barnehagen bør være aktive i 180 minutter hver dag, hvorav 60 minutter bør ha moderat til høy intensitet.

Anbefalingene fra Helsedirektoratet handler ikke bare om helse i snever forstand. Fysisk aktivitet har en forebyggende effekt på både fysiske og psykiske helseplager, og kan bidra til å jevne ut sosiale forskjeller. Da er det verdt å spørre: Hvordan kan vi jobbe for å oppnå helseanbefalingene i barnehagehverdagen?

Kultur, kompetanse og føre-var-tenkning

Forskning peker på at hvordan barnehagen legger til rette for fysisk aktivitet, påvirkes av barnehagens kultur – av styrer, pedagoger og de voksne som er til stede. Mange barnehagelærere uttrykker også et ønske om høyere kompetanse knyttet til fysisk aktivitet, for å drive utviklingsarbeid og øke aktivitetsnivået blant barna (Bjørgen et al., 2024).

Jeg mener at økt kunnskap om fysisk aktivitet bidrar til forståelse for hvorfor det er viktig, og hvordan det påvirker hele barnet – fysisk, psykisk og sosialt. Når pedagogen får innsikt og trygghet i temaet, blir det lettere å prioritere og tilrettelegge for fysisk lek i hverdagen. Økt kompetanse kan også påvirke hele barnehagens holdning til faget – spesielt om styrer legger til rette for endringskultur. For barns aktivitetsnivå handler ikke om tilfeldige enkelttiltak, men om å bygge en levende, varig kultur for bevegelse i hele barnehagen (Løkås, 2019), da forskning viser at barn og ansattes fysiske aktivitetsnivå henger sammen (Fossedal et al., 2018).

Hvor mye kompetanse trenger man egentlig for å leke «Bjørnen sover»?

En leder og pedagog må legge til rette for gode fysiske lekemiljøer – både ute og inne, da den største delen av barnas fysiske aktivitet skjer i barnehagen (Bjørgen et al., 2024).

I en tid med bemanningsutfordringer og press på ressursene, kan det være lett å nedprioritere bevegelseslek. Likevel: Har vi ikke tid til å leke Bjørnen sover i uteleken?

Mine erfaringer tilsier at vi har det. Når en voksen gjør seg lekbar, samler det seg raskt mange barn som vil være med på å løpe og fange-ta-lek. Det som starter som Bjørnen sover, utvikler seg gjerne til fangeleker med latter, hyl og bevegelsesglede. Og før man vet ordet av det er man både haier og zombier. Når man klarer å lage disse stundene der barn og voksne gir seg hen til leken – som gir spenning og følelsen av et fellesskap – så kjenner barna på trivsel, glede og inkludering.

For meg er Bjørnen sover mer enn en sanglek. Det er en investering i en god barnehagehverdag, der barn får oppleve fellesskap, glede og inkludering – samtidig som vi oppfyller helseanbefalingene uten å tenke på det.

Liker ikke voksne å leke?

Hvorfor sitter jeg likevel med inntrykket av at det ofte bare er én eller to voksne som deltar i fysisk lek – og at resten velger rollen som observatører? Er det mangel på kunnskap, eller er det rett og slett at noen voksne ikke liker å leke? Og hvordan skal vi klare å være gode rollemodeller for fysisk aktiv lek om vi ikke leker selv?

Bjørnen sover er en inkluderende aktivitet der alle barn kan delta, uavhengig av alder, fysisk og psykisk utviklingsnivå eller språk. I Bjørnen sover får barna møte alle de syv fagområdene i rammeplanen, blant annet språk, kommunikasjon, kreativitet, antall, rom og form. De får også erfare sosial kompetanse i et inkluderende fellesskap, hvor de kjenner tilhørighet og mestring på sine egne premisser.

Vil mer kunnskap om fysisk aktivitet, og tydeligere kobling til rammeplanen, kunne gjøre feltet mer attraktivt?

En oppfordring til oss voksne

Små barn lærer med hele kroppen. Likevel velger mange voksne å stå på sidelinjen når barna løper, ruller, hopper og klatrer. Vi vet at fysisk aktivitet er avgjørende for barns utvikling, men lar likevel gamle kulturer og vaner styre praksis.

Samfunnet og barnehageprofesjonen er i stadig endring. Da må vi også tørre å justere synet vårt på fysisk aktivitet. For hvorfor skal dette fagområdet møte mer motstand enn for eksempel språk, kultur eller matematikk?

Kanskje er tiden inne for at vi som barnehagefolk spør oss selv:

Hvordan kan vi bli mer lekne – mer tilstedeværende i barnas fysiske lek – og mer bevisste på at bevegelse ikke bare er aktivitet, men ekte pedagogikk?