– Går igjennom en «bokstavelig-fase»

– Det store mysteriet er dette: Hvordan kan barn være flinke til å forstå mange komplekse språklige oppgaver, men samtidig tolke ting helt bokstavelig i andre situasjoner? sier Ingrid Lossius Falkum til uio.no.

Hun er professor i lingvistikk og kommunikasjonsfilosofi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Sammen med forskerkolleger har Falkum undersøkt hvordan barn lærer seg å forstå det som ikke direkte blir sagt, men som samtidig blir kommunisert.

For eksempel at man med «Jon er en løve» mener at Jon er modig og sterk, ikke at han er et dyr.

Annerledes bruk av ord

Mer enn 3000 barn i alderen tre til ni år har deltatt i studien.

Det ble gjennomført en rekke språklige eksperimenter, opplyser professoren til barnehage.no.

– Vi har blant annet sett på hvordan barna forstår metaforer. Og på hvordan de forstår en type adjektiver som brukes upresist. Hvis man for eksempel sier «dette er en helt rett linje», men så er linjen litt ruglete eller ikke helt rett, vil barna da akseptere det som en rett linje eller ikke? forklarer Falkum.

– Vi har også sett på hvordan barn forstår ironi, som er et litt mer ekstremt tilfelle av språkbruk som avviker fra bokstavelig bruk. Ofte er jo betydningen som kommuniseres den motsatte av den bokstavelige, eller en helt annen, sier hun.

For å undersøke i hvor stor grad barna aksepterte annerledes bruk av ord, fikk de blant annet i oppgave å velge ut det bildet de mente passet best til ulike utsagn.

For eksempel: «Vis meg hodet med spagettien».

I eksperiment 1 fantes det ikke et bokstavelig tolkingsalternativ, så her gikk flertallet av barna for bildet som viste den metaforiske tolkningen. I eksperiment 2 valgte barna hovedsakelig det bokstavelige bildet.

Bokstavelig-fase

Forskerne finner at barn fra rundt fireårsalderen går igjennom en utviklingsfase, en slags bokstavelig-fase, der de ofte tolker ord for ord bokstavelig.

– Jeg vil tro at de fleste som har tilbrakt tid med barn i fire-, fem-, seks- og syvårsalderen har erfart at de kan være veldig opptatt av å gjøre ting på riktig måte. Det er ofte lite slingringsmonn, sier Falkum.

– Hvis det regnet ute og jeg sa til sønnen min at han måtte ta på seg sko og jeg pekte på et par gummistøvler, kunne han protestere og si: «Det er gummistøvler, ikke sko».

I bokstavelig-perioden, som typisk varer i flere år, kan barn være fikserte på å snakke korrekt og velge den «riktige» betydningen av et ord, og de tar ofte det du sier bokstavelig, selv når det ikke gir mening, opplyser Falkum.

– Hvis man gjør noe på en litt ukonvensjonell måte, blir man fort korrigert av barn i den alderen fordi de er veldig opptatt av hva som er riktig og ikke riktig å gjøre. Dette kan gjelde for mange ulike områder av livet, og vi hadde en hypotese om at det også kunne påvirke hvordan barn forstår språk i den fasen. Noe resultatene våre også viser, sier forskeren.

Lærer hvordan verden henger sammen

– Hvorfor er barn i denne alderen så opptatt av at det finnes «riktige» og «gale» måter å gjøre ting på, tror du?

– Jeg tenker at det har en viktig sosial funksjon. De er i ferd med å lære seg hvordan verden rundt dem henger sammen. Noen ting skjønner man kanskje intuitivt helt fra starten av, men det er veldig mye man må lære, for eksempel alt som har med normer i samfunnet å gjøre. Dette er en fase hvor det er viktig å lære seg disse normene, så man blir kanskje veldig fokusert på det, sier Falkum.

– Vi ser for oss at det kan være en forklaring, men her er det fortsatt mye forskning som må gjøres for å få tydeligere svar på hva som forårsaker dette.

De yngste mer fleksible i sine tolkninger

Forskerne fant at de yngste barna i studien tolket ulike utsagn mindre bokstavelig enn de eldre barna.

– Vi forventet å finne at barn i tidlig barnehagealder ville være litt mer fleksible fordi de kanskje ikke hadde lært seg den «riktige» måten å si eller gjøre ting på enda, og at når de begynte å lære seg flere regler og hvordan ting bør eller skal være, så ville de kanskje bli mer rigide. Og det fant vi også. Vi hadde også en hypotese om at når barna ble enda litt eldre, syv-åtte år, så hadde de lært seg at det finnes noen unntak, altså sammenhenger hvor man ikke må følge reglene, og vi tenkte at de da ville bli mer fleksible igjen.

– Det overraskende var at når vi presenterte ytringer for barna som avvek litt fra det bokstavelige, og uten å sette ytringene inn i noe særlig kontekst, så var barna fortsatt ganske rigide i sine tolkninger helt til de ble åtte-ni år. De fortsatte altså å bli mer rigide med alder, sier Falkum.

Hun tror ikke det skyldes at barn i denne alderen nødvendigvis mangler evnen til å forstå ikke-bokstavelig språkbruk som metaforer og ironi.

– Antakelig har det å gjøre med at vi ikke ga dem god nok grunn til å tolke fleksibelt i kontekstene. Vi tror at de kan det dersom de blir gitt en god grunn til å gjøre det.

– Vi finner at barn forstår veldig enkle og tilgjengelige metaforer fra de er ganske små, fra treårsalder, og det er ingen grunn til å tro at de mister denne kompetansen når de blir litt eldre og begynner å tolke ting mer bokstavelig. Men vår teori er at det er noe annet som blir viktig i den fasen, altså det å følge regler og gjøre ting riktig. Derfor kan det virke som at barna ikke forstår metaforer og annen ikke-bokstavelig språkbruk.

Den umiddelbare reaksjonen

Falkum forteller at de også har brukt «blikksporing» som metode i studien.

I flere av eksperimentene fikk barna høre ulike historier og skulle velge bildet de mente passet best til disse.

– Mens de hørte på historiene og så på bildene, målte vi blikkbevegelsene deres og hvilket bilde de så på først eller hvilket de så mest på.

Blikksporing fanger også opp hvor man ser før man har rukket å tenke seg om, påpeker forskeren.

– Vi fant at når de eldre barna hadde tenkt seg om, så valgte de hovedsakelig bokstavelige tolkninger av ikke-bokstavelige uttrykk, men at bildet de så mest på var det som samsvarte med den figurative tolkningen. Når det gjaldt den umiddelbare reaksjonen, altså før barna hadde rukket å tenke seg om, så vi at de var mer pragmatiske og tok konteksten mer i betraktning. Det er ganske interessant.

– Det underbygger også tanken om at kompetansen til å forstå ting i kontekst og være fleksibel, den er der, men at det er andre ting som gjør at de tilsynelatende tolker ting så bokstavelig, sier Falkum.

Naturlig del av utviklingen

– Hvilken lærdom kan vi ta med oss fra denne forskningen?

– En bevissthet om at når barn i en periode er veldig fikserte på å snakke korrekt og velge den «riktige» betydningen av et ord, så er det en naturlig del av deres utvikling. Dette gjør de fordi de holder på å lære seg hvordan ting henger sammen.

Studien sier også noe om hvordan voksne kan tilpasse språket sitt for å bli best mulig forstått, påpeker Falkum.

– Noen studier har vist at hvis man gir barn nok grunn til å tolke et utsagn fleksibelt, altså hvis konteksten gir den nødvendige informasjonen, så gjør de ofte det. Men det kan også være greit å tilpasse budskapet sitt når vi vet at barn har en naturlig tilbøyelighet til å tolke ting bokstavelig, selv om det ikke er i tråd med konteksten, sier forskeren.

Kilde:

Neff & Falkum, (2025) https://ldr.lps.library.cmu.edu/article/id/819/