Flere ansatte – eller mindre barnegrupper?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg erfarer at stadig flere snakker om «barnehagekrisen» og nylig kunne vi lese en sak i VG om at fagforeningene krever flere ansatte som førsteprioritet. Dette er en god start. Men det er ikke til å stikke under en stol at søkertallene på barnehagelærerutdanningen er synkende nasjonalt, og ved noen universiteter og høgskoler er studenttallene rekordlave siden den nåværende barnehagelærerutdanningen startet opp i 2013. Så det er ingen tvil om at vi trenger å løfte barnehagelæreryrket – som det viktige og flotte yrket det er. Som blant annet dette innlegget her. Men hva er veien til å øke søkertallene igjen?

Jeg har ingen fasit, men jeg vil her forsøke å løfte en diskusjon jeg mener er betimelig å ta.

Jeg har selv jobbet i barnehage som assistent og pedagogisk leder i til sammen ti år, og har forsket på barnehage i over 11 år. De siste to og halvt årene i forbindelse med mitt pågående doktorgradsarbeid som nærmer seg slutten. Tematikken for mitt prosjekt er likestilt pedagogisk samlederskap mellom to pedagogiske ledere på samme avdeling. Bakgrunnen for tematikken er den økte pedagognormen som ble innført fra 2018. I fjor gjennomførte jeg til sammen ti ukers deltakende observasjon på fem avdelinger i fire barnehager, i tre ulike fylker i landet. I etterkant ble det gjennomført fokusgruppeintervjuer med både de pedagogiske lederne, det øvrige personalet og barnehagens øverste ledere.

Avdelingene hadde ulik organisering av tider de pedagogiske lederne var til stede på avdeling, men de fleste avdelingene hadde pedagogiske ledere på hver sin yttervakt flere dager i uken.

Når flere av avdelingene har valgt å ha pedagogiske ledere på yttervakter, vil det den tiden en pedagogisk leder er mest til stede være færrest barn til stede på avdelingen, som på tidligvakt og senvakt. Dermed er ikke pedagogtettheten like tett da flest barn er til stede, og i tillegg har de pedagogiske lederne mindre tid på avdeling sammen, ettersom de har store deler av arbeidstiden fra hverandre i hver sin ende av dagen. Dette kan kanskje ses som et paradoks hvis målet er økt pedagogtetthet ved å ha flere pedagogiske ledere på samme avdeling. To pedagoger til stede i lenger tid i løpet av dagen kan også føre til mer samsnakking, selv om dette er noe jeg i mine observasjoner erfarte at de fleste likestilte pedagogiske ledere var gode på.

Under pandemien hadde de fleste barnehagene kortere åpningstid, og barn og ansatte ble delt inn i ulike kohorter – hvor alle forholdt seg til den samme vakten. En slik ordning fungerte godt, slik jeg forstår det. Det er kanskje utopi at alle i barnehagen skal ha samme vakt. Eller er det det?

Noe av det som også kommer frem blant informanter i min forskning, er at det er stor forskjell på hvor mange ansatte man er i grunnbemanningen i forhold til antall barn i barnegruppen. Det er forskjell på å ha ni barn (under tre år) eller 18 barn (over tre år) og tre ansatte (der to er pedagogiske ledere), og å ha for eksempel 15 barn (under tre år) eller 25 barn (over tre år) og fire-fem ansatte. Dette ble påpekt både av pedagogiske ledere, assistenter og fagarbeidere. Et vesentlig spørsmål å stille i denne sammenhengen, især når det snakkes om økt kvalitet, er om det trengs «flere hender» i form av flere ansatte eller om det trengs mindre barnegrupper?

Selv om målet med pedagognormen er økt kvalitet, oppleves det blant informantene i min forskning, særlig blant det øvrige personalet, at pedagogene er enda mer borte fra avdelingen og at det nærmest blir «flere pedagoger, færre assistenter». Hver pedagog har i tillegg fire timer hver i uken med planleggingstid borte fra avdeling. Men planleggingstiden er også den første som ryker ved sykdom, forteller mine pedagoginformanter. Det opplevde jeg selv da jeg var ute og observerte. Og hvis en pedagog er fraværende, blir det ikke satt inn en pedagogvikar slik en av mine informanter påpekte, rett og slett fordi det ikke er å oppdrive. Samtidig er det viktig at barnehagene har nok utdannede barnehagelærere, som kan drive avdelingene som ledere av kompetente team, i den daglige pedagogiske praksisen. Men med lave søkertall, dårlig økonomi og nedskjæringer blant ansatte i UH-sektoren gis det lite spillerom til å markedsføre den viktige jobben de barnehageansatte gjør hver dag.

Dette er samtidig et varsko til den daværende regjeringen som innførte den økte pedagognormen i 2018. Det er som en informant i min forskning påpekte, at politikerne ikke har den nødvendige oversikten over hvordan en helt vanlig dag i barnehagen er, hvordan fordelingen av de ansatte er og hvordan tettheten er i løpet av en dag. Det oppleves fortvilende fordi man føler at styresmakten ikke skjønner hva det går ut på.

Jeg sitter som sagt ikke på noe fasitsvar her, men en pedagognorm som dekker større deler av dagen er interessant å diskutere nærmere. Eller kanskje man heller skulle begynt å praktisere full bemanningstetthet først? Selv om dagens bemanningsnorm på én ansatt per seks barn over tre år eller tre barn under tre år, også ble lovfestet i 2018, har den i praksis vært uendret siden jeg begynte å jobbe i barnehagen på starten av 2000-tallet, og videre tilbake til 1970-tallet. Kanskje man rett og slett i fremtiden skal satse på mindre barnegrupper – altså færre barn per avdeling. Vi vet allerede nå at på tross av at bemanningsnormen er lovfestet, er den likevel ikke gjeldende i hele barnehagens åpningstid. Det er ikke mange timene i løpet av dagen det er full bemanningstetthet på en vanlig barnehagehverdag.

Jeg deltok tidligere i høst på 90-årsfeiringen av barnehagelærerutdanningen på OsloMet, hvor resultater fra blant annet det store forskningsprosjektet Blikk for barn ble presentert. Her ble det poengtert hvordan det at det stadig ble større barnegrupper og større barnehager, var noe som gjorde både barnehagelærere og forskere urolig. Og at kvaliteten ikke var så god som man skulle tro. Med den økte pedagognormen og flere likestilte pedagogiske ledere oppleves dette mer aktuelt enn noensinne. Det vitner om at det trengs mer forskning på dette feltet. Og kanskje bør vi tilføre diskusjonen noen flere dimensjoner enn kun å snakke om flere ansatte.