Har forsket på samlingsstunden: – Det første barna trakk frem var alle reglene

Til tross for at samlingsstund er en aktivitet med lange tradisjoner i barnehagen, er det få studier som utforsker barns perspektiv rundt denne tematikken, påpeker Johnny Hyunh.

Han er universitetslektor ved barnehagelærerutdanningen på OsloMet, og har selv over 10 års yrkeserfaring fra barnehage som assistent og pedagogisk leder.

Sammen med forskerkollega Martin Nevland Fjeld har Hyunh intervjuet totalt 14 barnehagebarn, i alderen fire til seks år, fra fire barnehager.

– Vi ønsket svar på hvordan barna opplevde å være med i samlingsstund, samlingens innhold og personalets ledelse av den, sier han.

Kjente omgivelser

Målet med studien, som er publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, var å bidra med kunnskap som kan ha betydning for pedagogisk praksis og hvordan samlingsstunden utøves i barnehagene, opplyser Hyunh.

Forskerne benyttet seg av en metode kalt walking-intervju, som innebærer at man beveger seg rundt i et miljø som er kjent for informantene.

– Det var viktig for oss at barna opplevde samtalen som trygg og naturlig, sier universitetslektoren.

Forskerne og barna gikk derfor rundt i barnehageavdelingen, altså miljøet der barna vanligvis har samlingsstund, mens de samtalte om nevnte aktivitet.

– Barn husker gjerne ting ut fra det de ser og opplever. Når vi beveger oss rundt i deres trygge omgivelser, kan de vise oss ting de faktisk bruker i samlingsstunden. Vi får et mye bredere bilde av aktiviteten enn om vi hadde satt oss ned ved et bord og stilte dem masse spørsmål.

– Vi får for eksempel vite hvor stor samlingsstunds-ringen er eller hvor den ansatte som leder samlingen sitter. Barna kan peke, vise og sette seg der de selv pleier å sitte. Det gir oss et innblikk i hvordan de opplever samlingsstunden på kroppen. Samlingsstundene skjer ikke nødvendigvis på ett og samme sted hele tiden heller, som vi også så når vi gikk rundt med barna.

Brøt ut i sang

Barna kunne jevnt over fortelle mye om innholdet i samlingsstundene. Både sanger, leker, trekking av kalender, samtaler, litteraturformidling og dramatiseringer ble nevnt.

«De fortalte lett om hva de pleide å gjøre, spesielt i de barnehagene som hadde forholdsvis fast rutine, og det virket for oss som de hadde ganske godt overblikk over både innhold og selve rutinen» skriver Hyunh og Fjeld i sin forskningsartikkel.

Sang og musikk framsto som det aller vanligste elementet i samlingsstunden, og var til stede i alle barnehagene som hadde «tradisjonell» samlingsstund, opplyser Hyunh.

– Når vi spurte barna om hva de gjorde i samlingsstunden, så sa de ikke nødvendigvis rett ut at de sang. De begynte heller å synge sangene for oss. Barna sang mye under intervjuene.

I tre av fire barnehager begynte barna å synge God morgen alle sammen. Denne sangen ble gjerne trukket frem umiddelbart når sang og musikk ble tema i samtalen med forskerne.

Snakket mye om regler

Hva var så barna mest opptatt av å snakke om når det kom til samlingsstunden?

Disiplin trådte fram som en tydelig tematikk gjennom alle intervjuene, opplyser Hyunh.

Barna fortalte om ansattes beskjeder, rutiner og forventninger. Dette tok de ofte opp tidlig i intervjuene, gjerne som svar på andre og mer generelle spørsmål om samlingsstund.

– Vi forsøkte å stille mest mulig åpne spørsmål, og når vi spurte dem om hva de gjorde i samlingsstundene, så var regler ofte det første barna nevnte. De fortalte oss om hvilke regler som gjaldt og alt det de ikke fikk lov til å gjøre i samlingsstunden, som at de måtte sitte i ro og ikke kunne snakke med hverandre, at de måtte følge med på den ansatte som ledet samlingsstunden og at de ikke fikk lov til å tulle eller leke.

– Denne opptattheten av regler er et av våre hovedfunn, sier Hyunh.

Det var tydelig at barna kjente til hva som var forventet av dem i samlingsstunden, påpeker han.

– Dette viser oss samtidig at denne formen for disiplinering som foregikk i samlingsstunden, bidro til at barnas opplevelse av deltakelse ble mindre meningsfull. Når vi ser på barna som mottakere av samlingsstunden i et didaktisk perspektiv, ser vi at de i liten grad opplever reell medvirkning i situasjonen, slik vi tolket dem. Barna legger i hovedsak vekt på samlingsstundens ytre rammer og strukturer, fremfor innholdet i aktiviteten.

Sang og glede

Selv om barna fortalte om stor grad av organisering, regler og disiplinerende handlinger, opplevde forskerne at barna formidlet at de også hadde det gøy i samlingsstunden.

«Dette er spesielt basert på våre observasjoner og tolkninger av barnas kroppsspråk og engasjement da de fortalte oss om ulikt innhold og demonstrerte sang og leker for oss. De uttrykte ikke nødvendigvis i ord at de synes samlingsstund er gøy, men vi kunne helt klart se det på gleden og engasjementet de viste» forklarer de.

Noe av det som engasjerte barna aller mest, og som utløste mest glede slik forskerne tolket det, var sang og musikk.

– Sang og musikk var det barna selv nevnte eksplisitt som noe de likte og syntes var gøy, og det var noe de trakk frem på eget initiativ på spørsmål om samlingsstunden, sier Hyunh.

At innholdet i samlingsstundene gjentok seg, virket også å være noe barna satte pris på.

Rutiner og fast innhold bygger på mange måter opp under barnas deltakelse og medvirkning, påpeker forskerne:

«En God morgen-sang kan være disiplinerende og et rutinisert fast innslag, samtidig som det for barna skaper visshet om det kjente, det som gir trygghet og mulighet for deltakelse. Med et felles fokus for barnegruppen gir det også rom for at fellesskapet kan utvikle seg. Det krever likevel at den ansatte vektlegger innholdet i samlingsstunden slik at barna opplever at de har mulighet for å kunne delta aktivt, selv om det er strenge rammer og forventninger ellers. Det vil da eventuelt kunne oppleves mer meningsfylt.»

– Ikke nødvendigvis en motsetning

Noen av barnehagene hadde en sangkort-bok og åpnet for at barna kunne velge sanger selv. Flere barn fortalte også entusiastisk om regelleker de lekte i samlingsstunden.

– For eksempel var kongen befaler en lek som ble trukket frem av barna i den ene barnehagen, som de syntes var veldig gøy, forteller Hyunh.

Kongen befaler ble her brukt som en overgangslek, ved at barna som gjorde feil i leken måtte gå for å vaske hendene og gå til måltidet.

«Slik brukte personalet denne leken til et organiserende grep i hverdagen, og som barna lett kunne fortelle om. Grepet gjør også at organiseringen knyttes til noe barna syntes var gøy, og det virket stas å være den som vant leken og gikk for å vaske hendene sist» skriver forskerne.

De tolker dette som at det ikke nødvendigvis må være en motsetning mellom glede og engasjement på den ene siden og organisering, orden og disiplin på den andre siden.

– Barnas fortellinger slår samtidig et slag for å synge mer, danse mer og ha flere regelleker i samlingsstundene. For det var når de snakket om disse tingene at barna selv sa at de lekte. Når de fortalte om sang og musikk, kongen befaler og lignende, så opplevde vi også større tilstedeværelse, hengivenhet, glede og engasjement hos barna, ting man forbinder med leken, påpeker Hyunh.

– Noe selvfølgelig

I intervjuene fortalte barna også om hvilke reaksjoner de opplevde hvis de ikke fulgte reglene under samlingsstunden, som å få tilsnakk eller bli sendt ut av rommet.

De snakket om disse sanksjonene som noe ganske selvfølgelig og rutinisert, forteller Hyunh.

– Det syntes vi var interessant. Hvorfor reagerte de ikke sterkere på sanksjonene? Det handler nok litt om disiplineringens kraft, at det oppleves som noe «naturlig». Det skapes en diskurs om hvordan man skal være og agere med hverandre i en samlingsstund, bygget opp av noen normer for hva som er greit og ikke. Og for barna vil dette oppleves som normaltilstanden. Det er liksom bare sånn det er, sier han.

Forskerne så også tegn på at barna hadde forventninger til hverandre når det gjaldt å overholde reglene.

– Barna vi intervjuet uttrykte samtidig, slik vi tolker dem, at de hadde lite medvirkning og at de syntes det var kjedelig å måtte forholde seg til strenge regler og rutiner i samlingsstunden. Men de innfant seg med det, det ble en naturlig del av hverdagen.

– Spørsmålet blir da: Burde det egentlig være sånn? Barn har ikke makt til å kunne utfordre status quo. Derfor er det viktig at de ansatte er bevisst hvilke regler og rutiner man har, og hvordan man gjennomfører samlingsstunden, sier Hyunh.

«Selv om tydelige rammer og struktur kan skape gode rammer for aktiv deltakelse og felles fokus i en barnegruppe, vil den ansatte balansere på en knivsegg i hvordan sanksjoneringen utøves. Som det har kommet fram i intervjuene, har barn både blitt ekskludert og fått tilsnakk når de ikke har overholdt samlingsstundens regler. Riktignok beskrev barna dette som noe selvfølgelig og rutinisert, nesten som noe likegyldig. Men disse sanksjonene kan likevel ses på som unødvendig strenge, og de ansatte kunne heller jobbet med innholdet for å fenge barnas interesse» peker forskerne på i sin artikkel.

Barnegruppen som helhet

Forskerne finner altså at på den ene siden, så opplever barna samlingsstunden som disiplinerende, med mangel på mulighet for aktiv deltakelse, og at samlingsstunden er en rutinisert aktivitet. Til tross for dette viser barna, på den andre siden, også uttrykk for glede og engasjement knyttet til samlingsstundens innhold.

– Hva kan man først og fremst ta med seg fra denne studien?

– Samlingsstunden har eksistert lenge og er blitt utøvd mye og på forskjellige måter i norske barnehager. Siden det er en så tilstedeværende aktivitet i barnehagehverdagen håper vi at denne studien kan gi grobunn for at barnas stemme kommer enda sterkere inn i hverdagen, med tanke på deres medvirkning i samlingsstunden og hvordan ansatte mer helhetlig tenker rundt de didaktiske måtene å legge opp denne på, sier Hyunh.

Å jevnlig reflektere over gjennomføring, rammer og innhold i samlingsstunden, er viktig, mener han.

– En god samlingsstund kan ofte ha tydelige regler og rutiner, for det skaper også trygghet og forutsigbarhet, men det handler om å se barnegruppen som helhet og hvordan det treffer det enkelte barnet.

Organisert kaos

Basert på barnas utsagn i intervjuene trekker forskerne frem noen elementer som kan bidra til å skape samlingsstunder som er meningsfulle for barna.

For eksempel at de ansatte formidler sang og innhold med god stemmebruk og engasjement. Gjentakelser, hyppighet og forutsigbarhet, er også viktig, ifølge forskerne.

I tillegg bør man ha en viss toleranse for kaos.

Når personalet legger til rette for at barna kan samhandle jevnbyrdig, kan man også åpne et rom for å tulle og tøyse, for eksempel med de forskjellige sangene som synges, påpeker forskerne:

«Ved å ha en viss toleranse for kaos, kan man skape engasjement for innholdet og bidra til å fange barnas oppmerksomhet og legge til rette for deres deltakelse. Selv om sangen, og annet innhold, kom gjennom rutiniserte rammer, kan man åpne et rom for å tulle og tøyse i det organiserte «kaoset» i en enkelt tøysesang. Slik kan barna delta, og de ansatte slipper å være disiplinerende. På denne måten kan samlingsstunden som helhet være strengt organisert og disiplinerende, mens de ansatte i en enkelt sang- eller musikkaktivitet kan slippe opp denne kontrollen, tolerere mer kaos og la barna delta mer aktivt.»

Samlingsstunden bør være en arena hvor barna opplever at de har rom for påvirkning, mener Hyunh.

– Dersom man ikke tar alle barns uttrykksmåter på alvor og ikke baserer seg på barnas interesser her og nå, vil det være vanskelig å gjøre samlingsstunden til en meningsfull arena for lek, fellesskap og medvirkning, sier han.