Hvordan oppfatter barnehageansatte sin rolle som
litteraturformidlere i barnehagen? Og kan deres egne leseerfaringer påvirke hvor
mye de leser for barna?
Det har Malgorzata Wild og Christina Berg Tveitan
undersøkt i en studie som nylig ble publisert i tidsskriftet Nordisk
barnehageforskning.
– I rammeplanen står det at barn skal få oppleve spenning
og glede ved høytlesing, samtidig viser tidligere studier at praksisene rundt
høytlesning varierer mellom barnehager og at det ofte er opp til den enkelte
ansatte hvordan litteratur formidles, sier Wild som er høgskolelektor ved
Høgskolen i Østfold (HiØ).
De to forskerkollegene ønsket derfor å se nærmere på
hvordan ansatte tar ansvar som litteraturformidlere, hvilke strategier de
bruker under høytlesning, og hvordan deres personlige erfaringer med lesing kan
påvirke hvordan de utøver rollen sin som litteraturformidler i barnehagen.
– Vi vet fra tidligere forskning at personlige egenskaper
hos barnehageansatte er noe som verdsettes i den nordiske barnehagemodellen.
Barnehageansatte bruker hele seg som en del av sin profesjon og deres
personlige identitet blir en del av verktøykassen. Barna møter derfor
barnehageansatte primært som «hele personer», som «Petter», som er glad i å gå
på tur» og «Fatima», som er glad i å lese. Derfor tenker vi at det er viktig å
undersøke hvordan barnehageansatte, slik som Petter og Fatima, oppfatter seg selv
som litteraturformidlere og hvordan og om de trekker sine personlige erfaringer
med litteratur inn i sitt arbeid i barnehagen, utdyper Christina Berg Tveitan som
også er høgskolelektor ved HiØ.
Syv ansatte
Våren 2023 intervjuet forskerne syv barnehageansatte
fra tre barnehager på Østlandet og i Nord-Norge.
– Informantene hadde forskjellig utdanningsbakgrunn:
Barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere og assistenter. Vi ønsket med dette
å få en bredere og mer representativ forståelse av variasjonene i hvordan
lesing praktiseres og forstås, sier Tveitan.
Ut ifra intervjuene kom de frem til tre kjernekategorier som
beskriver faktorer som påvirker hvordan ansatte forholder seg til lesing i
barnehagen:
Leserbiografi, individuell og kollektiv lesekultur og
legitimering av litteraturformidling.
Erfaringer fra oppveksten
Med leserbiografi menes alle litteraturbaserte
opplevelser en person har hatt og har et bevisst forhold til, inkludert tidlige
erfaringer med høytlesning i barndommen og bøker vedkommende senere har lest.
– Våre informanter delte egne erfaringer med litteratur
fra oppveksten, for eksempel fra skoletiden. Mange trakk også frem lesestunder
de hadde i barnehagen som en del av sin leserbiografi, forteller Malgorzata Wild.
Flere informanter fortalte at deres foreldre leste for
dem og at dette inspirerte dem til å lese for barna i barnehagen.
– Dette er et eksempel på hvordan tidlige erfaringer kan
prege pedagogiske valg senere i livet, sier Christina Berg Tveitan.
Profesjonelle krav og forventninger
Noen av informantene identifiserte seg som lidenskapelige
lesere privat. De fortalte at de «slukte bøker» og omtalte bøkene som «gode
venner». Andre hadde et mindre positivt forhold til litteratur og leste lite på
fritiden.
Samtidig fant forskerne at det ikke nødvendigvis var noen
sammenheng mellom informantenes egen lesing på fritiden og hvor ofte de leste
for barna i barnehagen.
– Det kan blant annet skyldes at lesepraksiser i
barnehagen er påvirket av mer enn bare individuelle preferanser. Profesjonelle
krav og forventninger til barnehagen kan for eksempel ha større innvirkning enn
personlig leseinteresse, sier Malgorzata Wild.
To informanter, som fortalte at de under oppveksten hadde
utfordringer med lesing og heller ikke leste noe særlig på fritiden som voksne,
identifiserte seg likevel som ivrige høytlesere i barnehagen.
«Begge to nevner riktignok lesende mødre som kunne ha
hatt en betydning for deres nåværende holdning til lesing, men det virker som
det er formidlingsaspektet og dens kontaktskapende funksjon mellom dem og barn
i barnehagen som er utslagsgivende, ikke deres tidligere erfaringer per se»
påpeker forskerne i artikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.
Til tross for at den ene informanten handlet som
en leser – kjøpte og lånte bøker på biblioteket, hadde lest mange bøker for
sine barn og drev med aktiv litteraturformidling i barnehagen – identifiserte hun
seg ikke som en leser.
«Dette kan tyde på at hun skiller mellom den
profesjonelle identiteten sin som litteraturformidler og den private som en som
ikke leser i konvensjonell forstand (stille og for seg selv)» skriver
forskerne.
– Dette mener vi indikerer at man ikke er nødt til å
identifisere seg som en leser personlig for å være en som formidler litteratur
for barn i barnehagen, sier Wild.
Gjøre litteraturen tilgengelig
De ansatte som deltok i studien, var opptatt av å lese på
barnas premisser.
– Flere understreket viktigheten av at barn fikk velge
bøker og initiere til lesestunder, forteller Tveitan.
– Dette er i tråd med prinsippet om barns medvirkning som
vektlegges i norsk barnehagepedagogikk, og understreker hvordan litteratur kan
bli en del av barnas egne utforskingsprosesser.
Samtlige informanter snakket om å gjøre litteraturen
tilgjengelig for barna gjennom å bruke konkreter, dramatisere, bruke ulike stemmer
og tilpasse innholdet i bøkene. I tillegg var flere opptatt av å engasjere
barna i samtaler i forbindelse med lesing.
Ulike lesekulturer
Forskerne så også spor av ulike lesekulturer i datamaterialet
sitt:
Mens informantene i to av barnehagene fortalte om en
kollektiv tilnærming til litteraturformidling, hvor alle ansatte tok del i
høytlesning og så på lesing som et fellesprosjekt i barnehagen, hadde den
tredje barnehagen i større grad en praksis hvor enkelte ansatte uformelt fikk tildelt
«spesialist»-rollen. Disse tok følgelig større ansvar for lesing i barnehagen
enn de andre ansatte.
– En kollektiv tilnærming kan bidra til å skape en mer
helhetlig lesekultur, der barn møter høytlesning som en naturlig og integrert
del av hverdagen. En slik praksis fremmer også et rikt og variert språkmiljø,
som igjen er essensielt for barns språkutvikling, sier Tveitan.
Barnehagene som praktiserte en kollektiv lesekultur så ut
til å ha en mer strukturert og bevisst tilnærming til høytlesning, opplyser
forskerne.
– Her ble valg av bøker og lesestrategier diskutert i
personalgruppa, og høytlesning var en integrert del av barnehagens pedagogiske
arbeid, sier Wild.
Til tross for at litteraturformidling trolig kan foregå
like hyppig og med tilsvarende kvalitet i begge lesekulturer, anser forskerne
modellen med lesespesialister for å være mer sårbar.
– I barnehagen med «lesespesialister» ble ansvaret for
lesing ofte delegert til enkelte ansatte, mens andre ansatte var mindre
involvert. Det kan gjøre at lesekulturen blir sårbar dersom disse «ekspertene»
slutter eller for eksempel ikke har tid til å lese, sier Tveitan.
Hvorfor leser de?
Under intervjuene spurte forskerne også de ansatte om deres
motivasjon for valg av leseaktiviteter i barnehagen, både organiserte
lesestunder og spontane høytlesninger.
Seks av syv trakk frem språkutvikling som hovedargument
for å lese sammen med barna.
Flere av informantene nevnte også estetisk lesing og
avledningsfunksjon som faktorer som påvirker deres valg av leseaktiviteter – de
bruker bøker i barnehagen som en måte for «å få barna til å tenke på andre
ting», en måte å forklare verden på, og fremhever at «en helt ny verden åpner
seg».
«Samlet sett virker det som at alle informantene har
reflektert rundt litteraturens rolle i barnehagen, og flertallet forbinder
høytlesning med klare fordeler for barnas utvikling. På samme tid er det
interessant hvor forsiktig noen av dem svarer på spørsmålet om de synes at
boklesing bør være en obligatorisk del av hverdagen i barnehagen» skriver
forskerne.
Mens fire av informantene svarte ja på dette spørsmålet, var
tre usikre.
– Vi tror dette kan være et uttrykk for at våre informanter
er lojale mot verdier som fremkommer i den nordiske barnehagemodellen, for
eksempel barns medvirkning, frihet og nærhet til naturen. Det akademiske og
«skolske» skal barna først møte i skolen. Derfor tror vi at ordet «obligatorisk
lesing» kan virke for sterkt, sier Wild.
– Vi har i datamaterialet vårt også en informant
som reagerte på spørsmålet om prioritering av lesing: «Prioriterer og
prioriterer. Jeg kan ikke si at jeg prioriterer lesing. Jeg synes at både – det
å gå på tur er veldig bra» sa hun. Interessant nok var denne informanten en av de mest
ivrige til å formidle litteratur i barnehagen sin.
Litterære rollemodeller
– Hva forteller denne studien oss?
– Det vi ser, er at det ikke nødvendigvis er slik at man
må identifisere seg som leser i tradisjonell forstand for å formidle litteratur
i barnehagen. Alle informantene i vår studie som er lidenskapelige lesere på
fritiden, leser også i barnehagen, men vi har også noen som ikke leser «privat»
og likevel er engasjerte i litteraturformidlingen. Vi ser imidlertid at
terskelen for å lese for barn er lavere hvis barnehagen er en kollektiv lesende
barnehage, sier Tveitan.
– Våre funn peker på viktigheten av å utvikle en bevisst
lesekultur i barnehagen, der alle ansatte ser verdien av høytlesning og deltar
aktivt i litteraturformidlingen.
Forskerne foreslår en systematisk heving av
litteraturdidaktisk kompetanse hos alle ansatte:
«Med utgangspunkt i funnene fra denne studien har vi
grunn til å tro at et slikt tiltak vil gagne alle: Når personalet føler seg
trygge som litterære rollemodeller, øker det sannsynligheten for at barnehagen
utvikler en felles leseridentitet og dermed at litteratur blir en selvsagt del
av barnas hverdag.»
