Foreldresamarbeid i endring – til barns beste?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Skal vi styrke samarbeidet rundt barna, må vi løfte blikket fra individforklaringer og rette oppmerksomheten mot rammevilkårene som former begge parter.

Debatten om «kravstore foreldre» har de siste årene fått stor oppmerksomhet. Barnehageansatte beskriver foreldre som stadig etterspør mer informasjon, uttrykker bekymring og forventer individuell tilpasning for sitt barn. For mange ansatte oppleves dette som overveldende og en ekstra belastning i en allerede presset arbeidshverdag. Det som derimot får langt mindre oppmerksomhet, er hva som faktisk ligger bak disse forventningene. Hvorfor opptrer foreldre slik - og hva er det i dagens barnehage og samfunn som skaper denne dynamikken? Å diskutere foreldresamarbeid uten å ta inn over seg de strukturelle endringene som preger både barnehagen og samfunnet, gir et forenklet bildet.

Hvis vi virkelig ønsker å forstå fenomenet «kravstore foreldre», må vi rette blikket utover enkeltforeldre og se på de systemiske forholdene som former både foreldrerollen og barnehagens rammer.

Barnehagen som samfunnsinstitusjon – og endring i foreldrerollen

Barns oppvekst er i dag preget av institusjonalisering, også for de aller yngste barna. Over 94 prosent av norske barn mellom 1 og 5 år går i barnehage, og en økende andel av disse har fulltidsplasser. Forskning viser samtidig at når barnehagen blir en sentral arena i barns liv, øker også foreldrenes behov for innsikt og trygghet (Smeby mfl., 2021). Dette er ikke et uttrykk for «overinvolvering». Det er en naturlig konsekvens av at barnehagen har fått en større plass i flere barns og foreldres liv og hverdag.

Forskning (Smeby, Emilsen & Holst, 2025; Bekkhus et al., 2023) beskriver hvordan dagens foreldre må navigere i en hverdag preget av digitalisering og en konstant strøm av informasjon. Når råd, meninger, forskning og «beste praksis» er tilgjengelig døgnet rundt, blir foreldre kontinuerlig eksponert for nye forventninger og vurderinger om hva som er «riktig» for barn. Denne eksponeringen kan bidra til usikkerhet og et behov for å søke bekreftelse på valg man tar, og hvor er det da mer naturlig å stille kritiske spørsmål, søke råd og veiledning, enn til de ansatte i barnehagen?

Endringer i barnehagesektoren påvirker relasjonen til foreldre. Barnehagen står samtidig i en krevende omstillingsfase. Sektoren møter stadig tydeligere og mer formaliserte kvalitetskrav, både gjennom statlige føringer og økende forventninger om kompetanseheving, systematisk arbeid og dokumentasjon. Samtidig presses mange barnehager av større barnegrupper og vedvarende mangel på kvalifiserte ansatte, noe som utfordrer muligheten til å opprettholde ønsket kvalitet i praksis. Hverdagen blir ikke mindre kompleks av et stadig mer mangfoldig foreldregrunnlag, der ulike verdier, behov og forventninger preger dialogen om hvordan barnehagen skal tilrettelegge for hvert enkelt barn.

Når presset øker, kan foreldres spørsmål lett tolkes som kritikk. Men kanskje er det på tide å utfordre denne refleksen? For i mange tilfeller handler spørsmålene ikke om kritikk eller mistillit, men om et genuint ønske om å forstå hva som skjer i barnas hverdag – og om å være en reell samarbeidspartner. Våre erfaringer fra samarbeidsbarnehager som har jobbet målrettet med foreldresamarbeid, viser at konfliktene sjelden oppstår fordi foreldre «blander seg», men fordi rammene er trange og kommunikasjonen for knapp. Når barnehagen anerkjenner disse rammevilkårene og aktivt forsøker å forstå både foreldrenes og de ansattes perspektiver, endrer dynamikken seg. Da blir ikke spørsmål en trussel, men en inngang til dialog. Og når ansatte og foreldre tar et felles ansvar for kommunikasjonen, legges grunnlaget for den tilliten alle sier de ønsker – men som ingen får uten å jobbe for den.

Forskning på foreldresamarbeid viser at kvaliteten på relasjonene mellom hjem og barnehage er avgjørende for barns trivsel og utvikling (Glaser, 2023). Et godt samarbeid forutsetter gjensidig respekt og en reell anerkjennelse av hverandres perspektiver. Nettopp derfor blir det problematisk når debatten forenkles til et spørsmål om «kravstore foreldre». En slik fortelling gjør det altfor lett å plassere ansvaret hos enkeltpersoner, samtidig som den overser de strukturelle forholdene som faktisk former både foreldres og ansattes handlingsrom – som store barnegrupper, tidspress, manglende bemanning eller digitaliserte kommunikasjonskanaler som forventer rask respons. Når disse rammene ikke tas med i vurderingen, blir kritikken feiladressert. Det er ikke nødvendigvis foreldrene som har endret seg mest – det er systemet rundt dem.

En skjev offentlig debatt

I den offentlige debatten de siste årene er foreldre ofte fremstilt som «krevende» for barnehagen. Det er forståelig at ansatte ønsker å synliggjøre presset de står i – særlig når bemanningen er knapp og kravene øker. Samtidig risikerer vi en ubalansert debatt dersom foreldres engasjement primært tolkes som en belastning. Foreldre søker ikke råd og veiledning eller etterspør informasjon, fordi de vil kontrollere barnehagen. Men fordi barnet tilbringer store deler av barndommen der, og derfor er barnehagen et av de viktigste stedene i barnets liv – et sted foreldre naturlig ønsker innsikt i, trygghet rundt og et reelt samarbeid med.

Samarbeidet mellom foreldre og barnehagen er lovregulert, det innbefatter blant annet foreldremøter og foreldresamtaler, men det daglige samarbeidet er stort sett i forbindelse med bringing og henting. Korte møter som forutsetter gode relasjoner, et delt ansvar som krever kontinuerlig innsats fra begge parter (Høyrup, 2018). Hvordan ting kommuniseres og hvilke forventninger man har til hverandre i disse møtene er et felles ansvar, dette innbefatter blant annet hva barnehagen kan komme foreldre i møte på og ikke.

Et mer kunnskapsbasert syn på foreldresamarbeid

Skal vi styrke foreldresamarbeidet, må vi forstå det som et delt samarbeid, ikke som en arena der en part «krever» og den andre «leverer». Et reelt samarbeid forutsetter at begge parter anerkjennes som likeverdige aktører med felles mål – barnets trivsel og utvikling. Det innebærer å se foreldrene som en ressurs, ikke som et forstyrrende element, og møte de med toleranse, respekt og faglig trygghet.

Å forstå foreldre som «kravstore» gir et snevert utgangspunkt for samarbeid, fordi det risikerer å overse hvordan økt barnehagebruk naturlig påvirker foreldres behov for informasjon og medvirkning. Når barnehagen anerkjenner disse strukturelle endringene som premisser for dagens foreldrerolle, åpner det for et mer likeverdig og konstruktivt samarbeid.

Det er på tide å legge bort fortellingen om «kravstore foreldre» og heller spørre hvordan foreldre og barnehagen sammen kan skape trygge og tillitsfulle relasjoner rundt barna. Foreldres engasjement er ikke en trussel mot barnehagen – det er et sunnhetstegn.