Pedagogisk dokumentasjon er mer enn bilder

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dette er et svar på kronikken «Når ble dokumentasjon en kvikk-fiks?» publisert 5. juni.

Først vil jeg takke Hildegunn Johansen for å løfte en viktig diskusjon. Hvordan vi bruker tiden vår i barnehagen er et spørsmål vi aldri kan slutte å stille.

Gjennom mitt foretak Pedagogisk Ledelse har jeg siden 2022 jobbet med barnehager over hele landet som ønsker å ta i bruk pedagogisk dokumentasjon som arbeidsmåte.

Jeg har også selv erfart denne overgangen som ansatt i barnehage. Dette førte til store endringer i praksis for oss. Leken fikk mer plass, konfliktnivået gikk ned. Personlig fikk jeg  ny giv og motivasjon for yrket, og jeg gledet meg til å gå på jobb.

Jeg leser derfor Johansens kronikk med ekstra stor interesse, og kjente med en gang et behov for å nyansere. For diskusjonen blir uklar dersom vi ikke skiller mellom dokumentasjon og pedagogisk dokumentasjon.

Misforståelser

Det finnes mange misforståelser rundt begrepet pedagogisk dokumentasjon. En gjenganger er at det forstås som å legge ut bilder på foreldreapper.

Jeg vil understreke at det å knipse et bilde, skrive litt og poste det i en foreldreapp, ikke må forveksles med pedagogisk dokumentasjon.

En dokumentasjon kan være et bilde, en praksisfortelling, en film, en tekst eller noe barna har laget. Men dokumentasjonen blir først pedagogisk når den brukes som grunnlag for refleksjon. Det er refleksjonen som gjør forskjellen.

Når personalet sammen undersøker hva som faktisk skjedde, hvilke perspektiver som finnes, og hva dette kan bety for veien videre, får dokumentasjonen en funksjon utover det å vise fram noe som har skjedd. Da blir den et viktig verktøy for læring og utvikling.

Derfor opplever jeg at kritikken i kronikken i stor grad retter seg mot noe annet enn pedagogisk dokumentasjon.

Hvis dokumentasjonen stopper ved bildet, veggen, på planer eller i foreldreappen, er det lett å være enig i at verdien kan bli begrenset.

Barnehagen som pedagogisk virksomhet innebærer profesjonalitet i samtaler

Når vi diskuterer saker ut ifra egen hukommelse over en situasjon, får vi gjerne tolkninger, meninger og antagelser av det som skjedde. Dette gir oss et langt svakere grunnlag for videre refleksjon og ikke minst for beslutningene i etterkant. Beslutninger står i fare for å bli tatt på feil grunnlag.

Dokumentasjonen alene gjør ingenting. For å utvikle praksis trenger vi noe håndfast å reflektere over sammen.

Rammeplanen skisserer kollektive refleksjoner basert på observasjon, dokumentasjon og refleksjon med god grunn. Det er denne syklusen som skaper utvikling.

Pedagogisk dokumentasjon er derfor et viktig verktøy for utvikling fordi den gir personalet et felles utgangspunkt for undersøkelse, refleksjon og videre handling.

Kollektive refleksjoner er dessuten en sentral drivende kraft innenfor lærende organisasjoner, som også rammeplanen sier vi skal være.

Når bør vi dokumentere?

Johansen peker også på noe viktig når hun problematiserer tidspunktet for dokumentasjon.

Hvis vi kjenner at vi ødelegger noe, så må vi la det være. Uansett kan gyldne øyeblikk bli til en god praksisfortelling og dermed en fin dokumentasjon for refleksjon i etterkant. Her har vi et etisk ansvar, og vi må bruke vårt pedagogiske skjønn.

Så til spørsmålet om «dokumentasjon har blitt en kvikk-fiks». Jeg synes innlegget bare understreker behovet for nyansering. Jeg vil derfor omformulere spørsmålet til:

Vet barnehagene nok om hvordan vi benytter dokumentasjon til vekst og utvikling?