Det lille som er stort – en kronikk om omsorg og hverdagspedagogikk

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er stille rundt matbordet. Barna spiser, de voksne rydder. Bleieskiftet går raskt, som på samlebånd. Ingen blikk, få ord. Jeg har sett det. Jeg har kjent det. Og jeg har kjent hva som skjer når vi bremser.

I barnehagen skjer det meste i det hverdagslige. Det er her omsorgen bor; i måltider, påkledning, trøst og bleieskift, men det er også her pedagogikken bor. Når tempoet tar over, mister vi tilstedeværelsen. Og med den mister vi både omsorgen og pedagogikken.

Omsorg er ikke bare en forutsetning for pedagogikk, den er pedagogikk.

Omsorg er ikke det vi gjør før vi begynner å «undervise». Den er selve undervisningen. Når vi møter barnet med varme, respekt og blikkontakt, formidler vi verdighet. Når vi gir tid, rom og rytme, formidler vi trygghet. Når vi lytter, også til det som ikke sies med ord, formidler vi at barnet er viktig.

Som barnehagelærer vet jeg at det er i de små øyeblikkene det store skjer. Et bleieskift med sang og blikk kan være like betydningsfullt som et planlagt språkstimuleringsopplegg. Et måltid med samtale og felles latter kan være barnets tryggeste punkt i dagen.

En rik arena

Forskning viser at det hverdagslige er en rik arena for læring, danning og relasjonell praksis. I Forskningsperspektiver på hverdagen i barnehagen (Reikerås et al., 2022) understrekes det hvordan rutinesituasjoner rommer komplekse pedagogiske muligheter.

Omsorg som pedagogisk praksis (Johansson, 2011) minner oss om at omsorg ikke bare er en forutsetning for pedagogikk – den er pedagogikk. Når vi møter barnet med varme og respekt i det hverdagslige, utøver vi verdibasert praksis.

Tilknytningsteori (Bowlby, 1988; Ainsworth, 1978) gir oss innsikt i hvordan trygghet og relasjonell tilstedeværelse er avgjørende for utvikling, særlig i rutinesituasjoner. Og som Juul & Jensen (2009) har skrevet: relasjonskompetanse formes i det hverdagslige. Det er her barnet lærer hvem det er og hvem vi er.

Vi må våge å se det usynlige

Det er lett å glemme at pedagogikken ikke bare bor i prosjektene, planene og dokumentasjonen. Den bor i blikket, i stemmen, i rytmen. Den bor i hvordan vi møter barnet når vi har dårlig tid. Ser vi det som et subjekt, eller som en oppgave som skal løses?

Omsorg er ikke bare en følelse – det er en faglig handling. Den krever tilstedeværelse, etisk refleksjon og relasjonell kompetanse. Den krever at vi ser barnet, ikke bare situasjonen.

En oppfordring til feltet

Hverdagspedagogikken og omsorgen trenger å bli sett, løftet og verdsatt. Ikke bare i teori, men i praksis. Vi må snakke om den, dokumentere den, og stå opp for den. For det er her barn lærer at de er verdifulle, kompetente og trygge – i møte med voksne som ser dem, også når de tørker neser og smører brødskiver.