– Det eneste «spenningsmomentet» vil være om det blir en rask eller langsom død!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Høsten 2022 var jeg i tvil om hvor mye lengre jeg ville orke å fortsette i jobben min som leder i en privat barnehage. Jeg er her enda, for jeg er jo glad i jobben, selv om tvilen definitivt ikke er mindre i dag enn for halvannet år siden.

Det er ikke jobben i seg selv som sliter meg ut, det er det de økonomiske rammene og all usikkerheten for fremtiden som gjør!

Jeg hadde et håp om at regjeringen ville forstå at det å satse på kvalitet i barnehagen, er å satse på likebehandling, forutsigbarhet og bærekraftige rammebetingelser. Dette innser jeg nå bare var en idealistisk drøm.

Regjeringens forslag til nye regler for styring og finansiering av barnehagesektoren gjør det motsatte av det jeg håpet ville skje. Disse forslagene åpner for å svekke valgfriheten til foreldrene og fjerne prinsippet om likebehandling av barn og barnehager. Når det i tillegg foreslås å gi kommunen mulighet til å legge ned plasser som vi har fått godkjenning for og som vi har søkere til, da kjenner jeg på både motløshet og håpløshet.

LES OGSÅ: 

Foreldrene fikk sjokkbeskjed: ­– Særdeles vondt og bittert

Som leder i en liten enkeltstående barnehage er jeg ganske sikker på at dette uten tvil vil bety nedleggelse av vår barnehage. Mange av kostnadene våre kan vi ikke redusere selv om antall plasser, og dermed inntektene, reduseres. Det eneste «spenningsmomentet» vil være om det blir en rask eller langsom død!

Hvordan skal vi med disse rammene være i stand til å beholde de dyktige ansatte vi har i dag? Hvem vil ønske å jobbe med denne usikkerheten? Det er store problemer med rekruttering til vårt yrke allerede, for å snu denne trenden må vi satse på tiltak som gir de ansatte bedre rammer og vilkår. Det vil lønne seg på sikt. En god barndom varer livet ut, og for å kunne gi alle barn en best mulig start på utdanningsløpet trenger vi gode barnehager med dyktige og godt kvalifiserte ansatte.

Jeg ønsker å bruke arbeidshverdagen min til å jobbe med kvalitet og utvikling, til det beste for barna. Slik hverdagen er nå må jeg bruke tiden til å kjempe for at vi skal kunne overleve, på et minimum av ressurser. Det tar på, og til slutt er idealisme og pågangsmot brukt opp. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg kan si at det er verdt å kjempe.

LES OGSÅ: 

Tror nye regler kan føre til økt byråkrati og ressursbruk

Vi har nasjonale regler blant annet med bemanningsnorm og pedagognorm, det er også fastsatt makspris for foreldrebetaling i barnehage. Hvorfor skal vi da ikke ha en nasjonal norm for finansiering?

Å pålegge hver enkelt kommune å lage egne regler for tilskudd vil påføre kommunene unødvendig mye ekstraarbeid og økte utgifter til administrasjon. Er dette å bruke pengene til det beste for barna?

Vi har i dag, ikke minst takket være barnehageforliket i 2003, et av verdens beste barnehagesystemer. Vi må kjempe for å beholde de gode barnehagene vi har i Norge. Vi vet, fra blant annet Thomas Nordahl sin forskning, hvor viktig gode barnehager er. Vi kan ikke rasere dette nå. Gi oss heller forutsigbarhet og nok midler til fortsatt bærekraftig drift, slik at vi fortsatt kan si at norske barnehager er best i verden, at vi ivaretar mangfold, belønner dyktige og godt kvalifiserte ansatte, samtidig som vi sikrer likebehandling av alle barn og barnehager.

Det er egentlig ganske enkelt, hvis viljen er der!

Innlegget ble først publisert i GD.