– Vi kan ikke gå rundt og vente på at barn utvikler tegn

Hun er spesialist i barne- og ungdomspsykologi og har lang erfaring i arbeid med barn, ungdom og familier fra psykisk helsetjeneste i kommune, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), familievern og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). I dag er hun ansatt ved kompetansesenter for rus i Skien (KORUS-SØR).

Nylig var Imenes på BVO-dagene for å snakke om barnehager som en viktig arena for å avdekke risiko og identifisere behov for tidlig innsats og individuelle tiltak.

– Målet må være at barn kommer ut i pluss. Selv om det er mye strev i barndommen, så skal man likevel komme ut i pluss fordi vi forebygger og styrker beskyttelsen, sier hun.

Risikofaktorer

Skal vi klare å forebygge skjevutvikling må vi ha kunnskap om risikofaktorene, påpeker Imenes.

– Hva øker sjansen for at et barn faller ut av videregående, havner i utenforskap, kriminalitet eller utvikler psykiske lidelser når de blir eldre? Det må vi vite noe om.

Hun viser tilhørerne en liste over åtte risikofaktorer utarbeidet av professor Øyvind Kvello ved NTNU:

• Skadelige omsorgsformer: Neglekt og omsorgssvikt.
• Alvorlige krenkelser: Gjelder alle former for vold; psykisk, fysisk, seksuell og emosjonell vold.
• Emosjonell utilgjengelighet og fjernhet hos foresatte: – Barnet har kanskje materielt sett alt det trenger, men du blir likevel urolig over samspillet fordi du opplever at foreldrene har en følelsesmessig kulde overfor eget barn eller ikke er tilgjengelige for barnet fordi de er for opptatt med eget liv, jobb eller telefonen. Det blir en skadelig emosjonell distanse, og det er alvorlig, sier Imenes.
• Rusmiddelbruk: – En del barn har det ikke så hyggelig på julaften, bursdager og i ferier fordi foreldrene drikker for mye. Da får man barn som må ta voksenansvar og passe på foreldrene sine, og de får kanskje ikke oppfylt sine egne behov.
• Alvorlige former for psykiske lidelser: – Noen barn vokser opp med foreldre som har alvorlige former for depresjon, personlighetsforstyrrelser eller vrangforestillinger. Dette er mennesker som kan være i jobb og likevel ha store utfordringer ved at de feiltolker virkeligheten, og så begynner barna også å feiltolke virkeligheten. Foreldrenes behov står i sentrum og barna blir oftere flinkere til å passe på foreldrenes følelser enn sine egne. Det er en alvorlig risiko. Derfor må vi samarbeide med helsestasjon og psykisk helsetjeneste for å hjelpe disse barna, sier psykologen.
• Utviklingsvansker som ikke blir forstått og hjulpet: – Dette kan noen ganger se ut som omsorgssvikt. Det sendes kanskje bekymringsmeldinger til barnevernet, men så viser det seg at barnet har en psykisk utviklingshemming, autisme, Tourettes eller en alvorlig språkvanske. Ved å oppdage og hjelpe disse barna tidlig kan vi forhindre feilaktige omsorgsovertakelser og at barnet utvikler tilleggsproblematikk fordi det blir misforstått, sier Imenes.
• Skadelig psykososialt miljø i barnehage og skole: – Barn som har vanskelige oppvekstforhold tåler veldig dårlig å komme inn i et miljø som ikke ser dem godt nok. De kommer kanskje til en barnehage med gjennomtrekk av personell og konflikter blant de ansatte, og så finner ikke barnet den ene voksne den trenger å knytte seg til for å oppleve trygghet, få stimulert språket og øve på sosial kompetanse. Da blir miljøet helseskadelig. Det er å be om atferdsvansker.
• Levekårsutfordringer: – Det er en sterk sammenheng mellom dårlig økonomi, å leve med vedvarende belastninger og risiko for at barn utvikler en vanske. Det handler ikke nødvendigvis om at det er lite penger, men om at mange levekårsutsatte familier lever under et voldsomt stress, sier Imenes.

Fanger opp halvparten

Kunnskap om de nevnte risikofaktorene gir større sannsynlighet for å forhindre skjevutvikling enn om man kun fokuserer på tegn og symptomer, påpeker psykologen.

– Forskning viser at kommuner som baserer sin tidlige innsats på symptomvurderinger og tydelige tegn som barn viser, går glipp av omtrent halvparten av de mest risikoutsatte barna. Særlig de fire til seks første leveårene. Det betyr at det går en annen halvpart rundt i barnehagen som vi ikke ser fordi de ikke viser tegn på at noe er galt. De fremstår som helt vanlige barnehagebarn, sier hun.

– Skal vi fange opp den andre halvparten, sier forskningen at vi må lære mer om risiko- og beskyttelsesfaktorer. Vi må også følge veldig nøye med på utviklingsmilepælene. Og vi må ha kjennskap til foreldrenes fungering; altså bli bedre kjent med foreldrene og samspillet mellom foreldre og barn.

Viktige tegn

Imenes understreker samtidig at man ikke skal slutte å se etter tegn.

Hun fortsetter med å ramse opp fem tegn som kan vises det første leveåret, og som kan øke risikoen for senere utvikling av psykiske lidelser:

• Søvnvansker det første leveåret: – Da er det snakk om store søvnvansker. Barn som sover hele tiden eller som nesten ikke sover i det hele tatt, sier Imenes.
• Problemer med å ta til seg ernæring: – Vi skal også være bekymret for små barn som viser store spiseproblemer første leveår.
• Vansker med å regulere følelsene: – Her snakker vi om barn som ikke lar seg trøste eller regulere på vanlig måte. Da må vi gjøre noe.
• Oppmerksomhetsvansker: – Dette kan handle om barn som ikke fester blikket sitt ordentlig ved noe, men bare virrer rundt. Barn som ikke er interessert uansett hva du kommer med, og du får ikke ordentlig blikkontakt, sier Imenes.
• Lav kommunikasjonsiver: – Barn vil normalt kommunisere med voksne. De vil lage lyder og prøve å herme etter det du sier. Lav kommunikasjonsiver er derfor alvorlig.

– Alle disse tegnene må vi agere på. Men husk at rundt halvparten av barna som trenger hjelp ikke viser slike tegn, sier psykologen.

Beskyttelsesfaktorer

Når man kjenner til risikofaktorene og skal styrke beskyttelsesfaktorene, hva gjør man da?

Det viktigste er å hjelpe barn til aldersadekvat fungering, påpeker Imenes.

– Det betyr at innsatsen dere legger ned hver dag for å hjelpe barn til å klare noe litt bedre som de ikke klarte så godt i går, er ekstremt beskyttende og forebyggende.

Vennskap og tilhørighet i et sosialt fellesskap er også en beskyttende faktor:

– Alle barn må hjelpes til å ha minst én venn i barnehagen. For hvis de ikke har den sosiale-emosjonelle vennskapskompetansen når de er tre-fire år, så blir det ikke noe lettere når de begynner i førsteklasse, sier psykologen.

Videre må barn hjelpes til å være interessert i noe, hvis de ikke klarer å finne ut av det selv:

– Det handler ikke om at de skal inn i en organisert aktivitet, men om å hjelpe barn til å finne noe de interesserer seg for. Er det klatring i trær, å pusle eller å bygge Lego? Alle trenger å oppdage hva som er gøy for seg. For selv om det er mye kaos rundt barnet, så får det hvilt i leken og interessen sin. Det er en beskyttelsesfaktor.

Hjelp til sosial tilpasning og tilpasning til rutiner er også viktig, understreker Imenes:

– Ikke fordi barn skal passe inn i en pepperkakeform. Dette handler om å hjelpe barnet til å ikke være på kollisjonskurs med samfunnet. Om å vise barnet at vi er en flokk som hører sammen, og at her har vi regler fordi det hjelper oss.

Sist, men ikke minst, er god foreldreomsorg beskyttende.

– Å hjelpe foreldrene til å fungere, sørge for at de føler seg ivaretatt og sett, det er å hjelpe barna, sier Imenes.

Hverdagsdialogene

Psykologen oppfordrer barnehageansatte til å reflektere over følgende:

Har vi et system for hvordan vi møter mennesker som lever i lavinntekt? Hvordan hjelper vi foreldre som er nye i Norge? Hvordan møter vi psykiske lidelser eller rus?

– Dette er grupper vi vet om som bør hjelpes mer systematisk. Hvem er samarbeidspartnerne deres da? Og finnes det tilbud i kommunen dere bør vite om?

Imenes minner samtidig om at det ikke går an å se på folk hva de strever med:

– Derfor skal vi undre oss med omsorg. Vi skal ikke etterforske, det er ikke vår jobb. Det vi skal gjøre er å snakke mer, spørre mer og undre mer.

Da bør man begynne med barna, mener psykologen.

– Vi må snakke mer med de barna vi er bekymret for. Og da må vi snakke slik at barn får lyst til å snakke med oss. De må synes det er koselig å snakke med oss. For det er ikke alle barn som har erfart at det hjelper å snakke med voksne, at det er viktig å snakke med voksne eller at det de føler og opplever er interessant. Det må de lære.

Da er hverdagsdialogene det beste stedet å trene på dette, ifølge Imenes.

– Øv på å snakke sammen om stort og smått. Bad barn i språk så de finner ut at det er gøy å snakke med voksne.

«Noen burde fortalt meg allerede i barnehagen»

For å klare å fange opp mer, må vi også gi barn kunnskap om hvordan de kan beskytte grensene sine, hva voksne har lov og ikke lov til å gjøre og hvem de kan si ifra til hvis noen er slemme med dem, påpeker Imenes.

«Noen burde fortalt meg allerede i barnehagen at det ikke er greit og normalt å bli slått hjemme, da er jeg sikker på at jeg hadde sagt noe» har hun fått høre av unge hun har møtt gjennom arbeidet sitt.

– Når vi skal snakke med barn om mobbing, vold, overgrep og rus kan vi bruke ressurser som jegvet.no og snakkemedbarn.no. Vi kan også bruke fortellinger som døråpnere i samlingsstunden, for eksempel bøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus, foreslår psykologen.

Lørdager, søndager, bursdager og høytider

Imenes har selv vært med på å utvikle 11 inngangsspørsmål til samtaler med barn om erfaringer med rus.

– Disse er ment å få i gang en prat om ting som er vanskelig hjemme, uten at vi går rett på det som er fælt og blir etterforskere. For det skal vi ikke, understreker hun nok en gang.

– Men vi kan for eksempel spørre barn: Hvordan er lørdagene hjemme hos deg? Hvordan er søndagene? Hvordan feirer dere bursdag?

Når barn kan liste opp rutiner, tradisjoner og ting de gleder seg til, blir Imenes rolig.

– Sier de derimot: «Jeg liker ikke å feire bursdag. Det blir så mye styr», da må vi stille oppfølgingsspørsmål. «Hva gjør de voksne når de skal feire?» «Når er du redd hjemme?» «Hvem kan trøste deg?» «Hvordan er det når mamma og pappa drikker alkohol?» «Hva skulle du ønske at mamma og pappa gjorde mer og mindre av?»

Samtaler med foreldre

Etter å ha snakket med barna må man snakke med foreldrene, påpeker Imenes.

– Det er vår plikt å involvere foreldrene så tidlig som mulig, så lenge det ikke øker risikoen for at noe kan skje og det setter barns sikkerhet i fare. Ikke samle opp bekymringene dine til november, det skaper ikke tillit. Foreldre ønsker å vite fort. Ta en telefon hjem, og undre deg i jeg-form. Vær konkret: «Du, jeg synes Dina har vært så annerledes de siste dagene, hun vil sitte på fanget hele tiden, kan du hjelpe meg å forstå hva det kan handle om?» råder psykologen.

– Noen ganger må vi ta opp vanskelige tema, som når barn forteller om bråk hjemme. Husk da at konflikt ikke er farlig. Vi må bare klare å beholde roen, tåle kritikk og følelsesutbrudd. Det beste vi gjør er å anerkjenne det foreldrene sier, forstå at noe er vanskelig og sette ord på hvordan det kan være for dem. Men samtidig holde oppe barnets situasjon og behov for hjelp. Og våge å være i prosess, sier Imenes.

Om foreldrene over noen måneder ikke greier å få til endringer for barnet eller ikke vil samarbeide, vil det være naturlig å snakke med foreldrene om å få mer hjelp fra andre utenfor barnehagen, mener hun.

– Må øve

Imenes avslutter foredraget med å minne om at de fleste barn i sårbare livssituasjoner viser diffuse og veldig forskjellige tegn og symptomer – og at noen ikke viser tegn i det hele tatt fordi det kan ta lang tid å utvikle tydelige tegn.

– Husk at det er summen av tegn, symptomer og risikofaktorene du ser – og som foreldrene forteller om – som til sammen kan gi bedre oppdagelse. Så lett og så vanskelig er det. Derfor må vi øve.

LES OGSÅ:

Lukket barnehagen og fløy alle til Oslo