DEBATT

«Vi barnehageansatte ønsker å ivareta barna i barnehagen, men rammene vi må forholde oss til jobber mot oss», skriver innleggsforfatteren.
«Vi barnehageansatte ønsker å ivareta barna i barnehagen, men rammene vi må forholde oss til jobber mot oss», skriver innleggsforfatteren.

En «god nok» hverdag med slitne og bekymra barnehageansatte?

«Det er vanskelig å dekke alle de krav, ønsker og behov som stilles til barnehageansatte, og samtidig ha det bra på jobb», skriver innleggsforfatteren.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg er redd for at vår vilje til å strekke oss langt for barna i barnehagen blir utnyttet av kommunen, mer eller mindre ubevisst. Som barnehageansatt er det lett å ofre seg for jobben. Jeg ønsker ikke at barna skal lide av barnehagens knappe ressurser, og jeg er villig til å gi mye av meg selv, om ikke alt for å gi et godt barnehagetilbud. Jeg er redd for at folk ikke bryr seg om hva som rører seg i barnehagen så lenge de opplever at barna får et tilsynelatende godt tilbud. Er viljen til å strekke seg langt i arbeidet med barn med på å skjule behovet for flere ansatte?

Jeg jobber som spesialpedagog i barnehage og bekymrer meg over driften av barnehager i Trondheim. På samme tid som jeg og flere av mine kollegaer går rundt og har et ubeskrivelig sterkt ønske om en bedre bemanningsnorm gjennom hele barnehagedagen, får alle barnehagene i Trondheim beskjed om at det skal strammes inn på ressurstildeling når det kommer til barn som krever ekstra tilrettelegging. Det var vel kanskje dette som fikk begeret mitt til å renne over.

Erfaringene og tankene jeg kommer med her i dag opplever jeg å dele med flere barnehageansatte.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Pernille Nguyen Johansen, spesialpedagog.</span>
Pernille Nguyen Johansen, spesialpedagog.

Ikke nok hender

Det finnes barn i barnehagen som vi ansatte mener at har behov for ekstra tilrettelegging, men som ikke har krav på det fordi de for eksempel ikke har en diagnose per dags dato. Selv om vi ikke får ekstra ressurser til å hjelpe disse barna, får de likevel ekstra oppfølging av oss da behovene og utfordringene deres er såpass store at de ikke kan overses.

Når vi opplever at vi ikke har nok ressurser til å ivareta barn med spesielle behov godt nok, kan de fort bli sett på som en byrde. Dette er urettferdig mot de barna det gjelder og kunne vært unngått om vi hadde hatt nok hender. Vi vet at det ikke er barnas feil at de trenger oss ekstra mye og vi gjør så godt vi kan for å hjelpe de sårbare barna. Dette går dessverre på bekostning av oss selv og resten av barnegruppa.

Det er de «normalfungerende» barna som står igjen som de største taperne i barnehagen. Det er for eksempel «lettere» å avvise rolige og stille Yousef som spør om å bli lest for enn å risikere at Kari biter noen. Det er også «lettere» å la Pål stå og gråte fordi han mistet eplet sitt i bakken enn å la Iman stå og gråte fordi hun har slått seg. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over at vi til tider må prioritere hvilke av de gråtende barna som skal bli trøstet først. Selvfølgelig burde begge fått trøst med en gang, med det er ingen flere voksne å ta av.

Disse eksemplene her handler ikke om kompetanse eller organisering, men om at vi ikke har nok hender. Ingen av oss ansatte kunne ha klart å forhindre at Pål mistet eple i bakken eller at Iman veltet på sykkel i svingen.

Og så er det kanskje noen som lurer på hvor de andre ansatte er. En ansatt hjelper noen på do, en annen ansatt har pause eller plantid og en tredje ansatt er opptatt med å følge opp et barn som trenger en-til-en. I tillegg skal vi ha et godt pedagogisk innhold, vi skal ivareta det kulturelle mangfoldet, det skal forberedes måltider, man skal delta i ulike møter og det skal settes av tid til foreldrene for å nevne noe

Gjør så godt man kan

Egentlig står alle igjen som tapere; barna som ikke gjør så mye ut av seg, barna som gjør mye ut av seg og ansatte som sliter seg ut fordi de ikke klarer å ivareta alles behov og krav, til tross for at de gjør så godt de kan. Sykefraværet hos ansatte er også med på å påvirke kvaliteten på barnehagetilbudet. Er det sånn dagens og fremtidens barnehage skal se ut?

Vi har dyktige ledere og kollegaer med høy kompetanse og lang erfaring i barnehagen, men fortsatt lykkes vi ikke med oppdraget vårt på en god måte. Vi kommer oss gjennom dagene, men det koster såpass mye av oss at jeg tenker at det umulig kan være sunt, riktig eller heldig å ha en så hektisk og stressende jobbhverdag. Jeg kan lett forstå hvorfor det er høyt sykefravær i barnehagesektoren. Tenk at vi og andre finner oss i det! Mange barnehageansatte har gitt opp å bli hørt. Egentlig jeg også, men samtidig kan jeg ikke la dette gå stille forbi.

Er det riktig å akseptere svaret fra kommunen om at man ikke har nok penger til å ansette flere og at den høye kompetansen hos de ansatte er løsningen på utfordringene vi står ovenfor? Jeg synes ikke det.

Rammene jobber mot oss

Konklusjonen om behovet for flere ansatte kommer fra ansatte med høy kompetanse og lang erfaring i barnehage. Vi barnehageansatte ønsker å ivareta barna i barnehagen, men rammene vi må forholde oss til i barnehagen jobber mot oss. Det er så frustrerende. Det er utmattende. Vi ser om igjen og om igjen på hvilke måter vi kan organisere oss annerledes for å dekke alle krav og behov, men hver gang konkluderes det med at barnehagen er avhengig av flere hender for å lykkes. Lykkes med å dekke de behov og krav som settes til barnehagen uten å slite oss helt ut. Men vi får stadig beskjed om at konklusjonen vår er for dyr.

I en såpass krevende hverdag er jeg så takknemlig for at jeg har gode og dyktige ledere og kollegaer rundt meg, men jeg trenger flere av dem. Hvis det ikke er mulig å få mer ressurser i form av flere ansatte, så er noen nødt til å fortelle - og vise oss hvordan vi ut fra de ressursene vi har, kan løse utfordringene vi står overfor i dagens barnehager. Og det kjapt.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisen.

Powered by Labrador CMS