- Dette debattinnlegget ble først publisert i november 2020, og hentes fram til glede for nye lesere.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
«Let’s raise kids who don’t have to recover from their childhood.»
For meg som barnehagelærer treffer denne setningen ganske hardt.
I dagens samfunn er det et stort søkelys på psykisk helse. Planer og lovverk iverksettes for å bedre barns psykiske helse. Et viktig tiltak for vår generasjon, men dessverre føles det ut som nok et krav som skal bli presset inn sammen med uendelig mange andre.
Når jeg leser det skal komme et nytt lovverk og det skal lages en «plan for å sikre et godt og trygt barnehagemiljø», håper jeg det ikke er flere krav som blir tredd nedover hodene på oss, men at de som bestemmer endelig skal høre på oss som jobber med dette hver dag, og vet hva vi snakker om!
Viktige helsefremmende arenaer
I Proposisjon 121 S til Stortinget, er det en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024) der det legges vekt på å bygge et helsefremmende samfunn; «Psykisk og fysisk helse, livskvalitet, trivsel og mestring bygges gjennom hele livet. Regjeringen har bestemt at psykisk helse skal være en likeverdig del av det nasjonale og lokale folkehelsearbeidet.»
Videre står det; «barnehager, skoler, fritidsarenaer og lokalmiljøer de viktigste helsefremmende arenaene for barn og unges psykiske helse.» (Regjeringen.no 2019.)
Samtidig ser vi stadig at barnehager må kjempe seg til nok økonomiske midler, barnehager som må legges ned og kommuner som kutter i barnehagesektoren. Hvem går dette utover? Jo, barna våre. Det fylles opp med flere barn og flere krav om hva disse barna skal klare, mestre og prestere.
Er det allerede her vi starter med å bygge opp «Generasjon prestasjon»?
Statistikk fra statistisk sentralbyrå viser at 92,2 prosent av alle barn i alderen 1-5 år har plass i barnehage. Det er her barna våre tilbringer mesteparten av tiden de første leveårene sine. «Vi vet at de første årene i et barns liv påvirker resten av livet både emosjonelt, kognitivt, psykisk og fysisk og en barnehage med høy kvalitet kan bidra til å gi barnet en solid grunnmur.» (Line Melvold(red.) 2019 s. 44.)
Nærmest et serviceyrke
Kvaliteten i en barnehage er helt avhengig av de ansatte som jobber der. Jeg leser og hører stadig om ansatte i barnehagen som gråter på jobb og blir helt utmattet fordi de ikke strekker til, de får ikke gitt det barna har krav på. Det pedagogiske tilbudet, trygge og imøtekommende ansatte, samtidig som de skal oppfylle alle krav og mål som er satt. Det er ikke nok pedagoger eller ansatte, og når det i tillegg er sykdom eller fravær, blir det ikke satt inn vikarer. Er det økonomiske kutt, så er det først og fremst bemanningen det går utover. Et utslitt personale, går utover kvaliteten til barna.
Det er ikke lett å si ifra om hvordan det står til i barnehagen der man jobber, da å jobbe i barnehage nærmest har blitt et serviceyrke. Det virker som om eierne er mest opptatt av profitt og omdømme, og vi som jobber der må kjempe og reklamere for å få barna inn i barnehagen, ellers mister vi jobben fordi barnehagen går konkurs. Istedenfor at barnehagen er en velferdsordning som skolen, der det ikke er lov til å spekulere i å tjene penger.
Vi må ha flere barnehagelærere og bedre bemanningstetthet i barnehagen, sånn at vi kan strekke til for hvert enkelt barn. Et fang barna kan sitte trygt på når verden raser, en samtale med en forståelsesfull voksenperson som støtter og veileder, en ansatt som følger opp de som trenger det lille ekstra, eller til de som faktisk er avhengig av tett oppfølging gjennom en hel dag, for å få den beste starten på livet som mulig. En ansatt som oppdager en bæsjebleie og har mulighet til å skifte, selv om det ikke er tid for bleieskift helt enda. Ansatte med overskudd til å være påkoblet hele dagen, være med i lek og skape lek, bygge fellesskap, veilede og støtte barna. En tilknytningsperson som kjenner barnet og vet hvordan det skal møtes i ulike situasjoner. Vi vet at et lite sinneutbrudd kan føles ut som en livskrise for et lite barn, og hvor avgjørende det er for at akkurat dette barnet blir møtt på riktig måte.
Som psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery sier; «Når barn hører at følelsene dem har ikke er riktige, så vil det etter hvert begynne å tro at det er noe feil med dem. De vil slite og stole på seg selv. Det vil gjøre det vanskeligere for dem og kontrollere egne følelser og løse problemer som oppstår. Hvis de oppfatter at det straffer seg å fortelle hvordan dem har det, å kommunisere ut det dem kjenner inni seg, vil du gi dem et dårligere utgangspunkt enn barn som opplever det motsatte. Da vil du stjele av selvtilliten og tryggheten de trenger videre i livet de skal leve.» (Foreldremagi - syv enkle steg for å lykkes med oppdragelsen 2018).
Tid til å være en trygg havn
Barna trenger ansatte som er tilgjengelige og pålogget hele dagen, som en trygg havn å komme til, ikke bare to timer av dagen, men hele dagen. For å være en trygg havn må disse ansatte også ha pauser, noe de ikke alltid de får. Bare noen ganger hvis de er heldig og har tid, eller det ikke er turdag.
Samtidig skal barnehagelærerne ha møter eller planlegge aktiviteter, fastsette mål, utarbeide pedagogiske rapporter, ha oppfølgingssamtaler, foreldresamtaler, medarbeidersamtaler, kartlegge og gjennomføre aktiviteter for enkeltbarn og grupper. Ja, lista er lang. Når vi ser på det store bildet, er det fort gjort at 24 barn kun har to ansatte å lene seg på store deler av dagen.
Jeg kan absolutt ikke si at den nye bemanningsnormen har vært god nok. Når skal politikerne forstå hvor viktig det er å sette inn gode og sikre tiltak for å skape barnehager med kvalitet for barna våre? Da snakker jeg ikke om flere krav, planer, delmål og mål vi skal igjennom. Jeg snakker om oss, vi som brenner for yrket vårt, barnehagelærerne, pedagogene, barne- og ungdomsarbeiderne og de gode assistentene våre. Vi som tar valg ved å tenke på barnas beste og kjemper for barnas rettigheter. Dere må gi oss muligheten til å gjøre den jobben vi kan best, dere må gi barna våre en voksentetthet som faktisk gir mening, som gir barna våre det de trenger og fortjener! Politikerne må stoppe pengestrømmen fra profitt og overskudd, som går til eiere og sikre at pengene faktisk blir i barnehagen og øker kvaliteten til barna våre. Kvaliteten ligger hos de ansatte!
Flere unge sliter
Som Hedvig Montgomery så fint påpeker på barnehagekonferansen «Livsmestring og helse» i regi av Barnehageforum: «Gjennom samtaler, aktivitet og relasjoner i hverdagssituasjoner kan barnehageansatte hjelpe barna for resten av livet.».
Videre sier hun også at «Barn som blir møtt på en trygg måte i barnehagealder vil lettere selv ta kontakt med voksne når de har det vondt som tenåringer. Det er gull verdt og er en langsom affære som dere barnehageansatte er med på.» (Barnehage.no 2017).
I dagens samfunn er det flere og flere unge som sliter med psykisk helse. Går man inn på Nav.no og leser Statistikknotatet «Utviklingen i uføretrygden per 30. september 2020», kan man lese at stadig flere unge mellom 18 og 29 år blir uføre. «Andelen unge uføretrygde er nå på et historisk høyt nivå». Videre trekker de også frem at «Den viktigste faktoren bak denne veksten er en stadig økende uføretrygding av 18- åringer, noe som ser ut til å skyldes flere barn og unge med psykiske lidelser» (Nav.no 2020)
Vi som jobber i barnehagene vet hvordan vi skal bygge gode og trygge mennesker, hvordan hvert enkelt barn skal få et godt tilrettelagt tilbud, sånn at de får en god start på livet, hvordan barna lærer best og hvor viktig det er å møte barna med forståelse og annerkjennelse. For å kunne utføre dette må vi ha nok ansatte!
Barnehagen er for mange et fristed, her er alle barn like, uavhengig av sosioøkonomiske forskjeller hjemmefra. Et fristed for de barna som lever med ulike typer omsorgssvikt og et sted å puste når familien står i en krisesituasjon, stor eller liten. Barnehagen er ekstremt viktig for å skape en god barndom og som bidragsyter for god psykisk helse. Hvis ikke foreldrene føler de strekker til i en hektisk hverdag, og heller ikke de ansatte i barnehagen gjør det, hvem skal hjelpe barna da?
