Tidevannet må snu

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Leder i Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll, advarer i fagbladet Utdanning (2025a), mot at det pedagogiske arbeidet i norske barnehager står i fare på grunn av lav bemanning. Videre sier han i Utdanningsnytt at barnehagelærernes lønnsnivå er for lavt og at de ikke får uttelling for utdanningsnivå og kompetanse.

Vi støtter Røsvoll i dette, og mener selvsagt at barnehagene trenger flere hender som kommer det pedagogiske tilbudet og barna til gode, og at de burde få mer lønn og bedre uttelling for utdanningsnivå og kompetanse. På samme tid tror vi ikke at bevilgning til mer bemanning og lønn er det eneste som kan løse de utfordringene barnehagene står ovenfor i dag. Forskning viser nemlig at barnehagepersonalet trives godt i jobben sin, men sliter med utfordringer knyttet til emosjonelt press og samfunnets lave verdsetting av yrket (NIFU, 2020).

Setter barn, barndom og barnehage under press

Etter at barnehagene ble en del av Kunnskapsdepartementet og utdanningsløpet i 2006, har styringsideologien, New Public Management, blitt en del av barnehagehverdagen. En slik ideologi setter barn, barndom og barnehage under press, og står i motsetning til den nordiske barnehagetradisjonen som skal romme barnestyrt lek, og et relasjonsarbeid hvor omsorg, lek, læring og danning ses i sammenheng (Kunnskapsdepartementet, 2017). Vi tror at barnehageansatte kan komme i et krysspress når vokseninitierte og didaktiske læringsaktiviteter med fastsatte mål forventes å prioriteres fremfor en lekpreget pedagogikk, og videre i et tidspress når det forventes effektivitet, rapportering og oppfølging av rutiner og regelverk. Slik vi ser det kan denne ideologien føre med seg et økt byråkrati hvor kontroll, nedprioritering av kjerneoppgaver, redusert faglig frihet, mangel på tid og standardisering.

Konsekvensen av dette kan være at barndommens egenverdi «her og nå» kommer i skyggen av en dominerende fremtidsrettet tilnærming hvor barnehagen reduseres til et oppdrag og tilsyn, og hvor faglig skjønn reduseres til synsing. De ansatte i barnehagen kan derfor stå i fare for å oppleve en svekket tillitskultur og bli «arbeidsmaskiner» som skal prestere og stadig innfri nye krav i et stadig høyere tempo. «De skal gjøre mer for mindre!». Med dette glipper den viktigste delen av jobben – nemlig det pedagogiske arbeidet: Å være sammen med barna!

Når plikter og arbeidsoppgaver øker kan også en konsekvens bli slitne ansatte, noe som igjen kan føre til et høyt sykefravær. Ifølge NAV sin statistikk var det legemeldte sykefraværet i barnehagen i andre kvartal i 2024 på 9,8 prosent (SSB, 2024). Når fraværet øker blir det ekstra tungt, utfordringene forsterker hverandre og en kan komme inn i en ond sirkel.

Langsom pedagogikk

Tidevannet må snu! Sosiologen, Hartmut Rosa (2024), hevder at senmodernismens kapitalistiske prosjekt omgjør pedagogikk og danning av mennesket til tall, grafer, prosenter og effektivitet med mål om en økonomisk gevinst. Denne økonomiseringen fører til en avstand og en fremmedgjøring når arbeid med mennesker effektiviseres. Han hevder videre at effektiviteten, eller akselerasjonen, tar fra mennesket muligheter til resonans, noe som igjen fører til et tap av kontakt og menneskers opplevelse av mening. Ut fra Rosa sitt perspektiv er det resonansen som fører til økt opplevelse av mening. I barnehagen blir det derfor viktig å legge til rette for resonans hvor det er tid og ressurser til relasjonsarbeid mellom mennesker.

Vi mener at barnehagen har behov for en snuoperasjon som kan gi tiden tilbake til barna, samt en mer langsom pedagogikk som er i tråd med den nordiske barnehagetradisjonen. Ifølge professor Alison Clark (2023) vil en langsom pedagogikk gi muligheter til å verdsette øyeblikkene, spore av og la barna gå i dybden sammen med de ansatte. Dette kan skape et rom hvor barna får utvikle seg og lære uten å bli skyndet på. Den skaper også et rom for ansatte til å følge barnas rytmer.