«Hver justering får konsekvenser for noen andre»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det. Jeg kunne aldri ha jobbet i barnehage!»

Det har jeg hørt mange ganger når jeg forteller hva jeg jobber med. Kanskje særlig fra foreldre, men også fra høyskolelærere, styrere og andre som arbeider med barnehagesektoren. Jeg vet aldri helt hvordan det er ment. Er det ros? Eller handler det om at de vet hvor mye som kan kreves – selv med bare ett barn?

Da jeg var yngre tok jeg det som et kompliment. Jeg la mye av meg selv i jobben, og fikk ansvar og handlingsrom. Jeg kunne gå på turer med en liten gruppe barn alene. Jeg fikk lov til å planlegge og gjennomføre aktiviteter. Jeg fulgte opp og dokumenterte fagområder i rammeplanen, bidro i foreldresamtaler og opplevde individuelle tiltaksplaner som en positiv utfordring. Jeg jobbet gratis på kvelder og i helger fordi jeg hadde opplegg og tanker jeg ikke ville slippe. Jeg tenkte at det viktigste jeg kunne gi barna, var min egen tilstedeværelse.

Alt dette lenge før jeg hadde en utdanning. Likevel omtalte jeg meg selv som «bare en assistent».

På den tiden ble dette også kalt for flat struktur. Alle kunne gjøre alt uavhengig av stilling eller utdanning. Og jeg elsket det! Det var helt fremmed for meg at andre ikke ville ha denne jobben. Jeg stilte ikke spørsmål om rammene. Det var en del av det å være engasjert. Det var god arbeidsmoral.

Etter hvert oppdaget jeg at yrket så annerledes ut fra en annen rolle enn den jeg hadde hatt. Det som en gang kjentes som flat struktur og muligheter, opplevdes etter hvert mer som delegering av ansvar. Videre. Eller nedover.

Jeg begynte å lure på hvordan et yrke kunne føles helt fantastisk å begynne i, men vanskelig å bli gammel i. For de fleste av oss finnes det få alternativer til å utøve profesjonen utenfor grunnbemanningen. Alle kan ikke bli styrere eller fagutviklere.

Da jeg ble pappa, fikk spørsmålet en ny dimensjon. Mange foreldre er slitne. De savner egentid. «Barnefri» er et ord jeg tidligere tok stor avstand fra. Nå har det nesten blitt et overfladisk begrep jeg bruker for å forklare at noe skal gjøres uten barn til stede. Jeg trenger ikke engang mene at jeg trenger fri fra barna mine.

Jeg hører også foresatte si at det endelig er mandag igjen, eller «ferie etter ferien». Som barnehageansatt kan det være lett å reagere. Foresatte har selv valgt å få barn. Hvorfor vil de ikke bruke mest mulig tid sammen som familie? Slik tenkte jeg lenge.

Men det er langt fra svart-hvitt. Kanskje ble foreldrerollen mer krevende enn de hadde forestilt seg. Da er det heller ikke så rart at begrunnelsene for å bruke barnehagen blir mange.

Foreldre forteller om barn som savner vennene sine i barnehagen. Om gode rutiner, fellesskap og opplevelser de ikke klarer å gi hjemme hver dag. Noen trenger å gjøre praktiske ting. Noen trenger å hente seg inn. Egentid. Andre står nesten alene med omsorgen, selv om de har en partner.

Barnehageansatte kan se at et barn har fri og kjenne en liten lettelse. Det kan gjelde mitt eget barn som verken har en diagnose eller krav på ekstra ressurser. Relasjoner kan kreve mye, og da kan 17 barn kjennes annerledes ut enn 18. Det ligger mye samvittighet og moral her, men kanskje er det noe som bringer perspektivene sammen?

Kapasitet.

Jeg mener ikke kapasitet som antall ansatte eller arbeidstimer. Jeg mener hvor mye relasjonelt arbeid et menneske faktisk kan bære over tid.

Ett barn kan bare trenge mer.

Mer hjelp inn i leken. Flere påminnelser. Tettere voksenkontakt. Flere konflikter som må repareres. Mer forberedelse før overganger. Etter hvert organiseres store deler av dagen rundt barnet. Personalet plasserer seg strategisk. Man vurderer hvilke aktiviteter som kan gjennomføres, og hvem som sitter hvor. Kanskje behovet for pause melder seg litt tidligere.

Så har barnet fri en dag. Og noe skjer.

Barnegruppen virker plutselig harmonisk. Leken flyter. Konfliktene blir færre. Personalet kan nesten føle seg overflødige. Antall barn og ansatte er omtrent det samme. Likevel er behovet for personalets relasjonelle arbeid fullstendig forandret.

Bemanningsnormen teller oss likt.

Relasjonell kapasitet gjør ikke det.

Det er en vanskelig erfaring å snakke om. Særlig fordi barnet som krever mye kapasitet i barnehagen, også kan være barnet foreldrene har størst behov for at barnehagen er åpen for.

Da står foresatte og ansatte på hver sin side av det samme kapasitetsproblemet.

Når disse barna etter hvert går videre til en annen avdeling eller begynner på skolen, kan følelsene være delte. Noen kjenner lettelse. Andre kjenner bekymring. Ikke fordi de har gitt opp barnet, men fordi de vet hvor mye barnet fortsatt trenger – og hvor vanskelig det har vært å gi det innenfor rammene de har hatt. Kanskje barnet kan starte med blanke ark et annet sted. Kanskje løser det seg.

Den samme mekanismen tror jeg også kommer til syne andre steder hvor mange familier samles. Barn kan leke mer selvstendig uten foresatte tett på, men det betyr ikke nødvendigvis at de mestrer sosiale normer og respekt for omgivelsene. Ro ett sted kan skape uro et annet.

Forskning viser at konfliktfylte relasjoner kan henge sammen med økt risiko for mobbing og psykiske vansker, også flere år etter skolestart. Samtidig vet vi at trygge relasjoner kan virke beskyttende. Det er utviklet mye teori og fagstoff om hvordan vi kan skape slike relasjoner, og jeg tror på dette. Likevel får vi det ikke alltid til.

For om verken foresatte, barnehagen eller skolen har kapasitet til de gode relasjonene, hvor skal endringen da komme fra? Fra miljøet litt utenfor synsfeltet? Naboavdelingen? Vikarene? Skolen?

Som forelder har jeg først og fremst ansvar for mine egne barn. Kanskje var jeg bedre forberedt på hva foreldrerollen kunne innebære etter mange år i barnehage. Kanskje ser jeg tilbake på alt jeg har gjort gjennom arbeidslivet og kjenner meg heldig dersom mine egne barn bare opplever en dråpe av dette. Samtidig er ikke kapasiteten min den samme som før. Jeg merker at også jeg justerer noen av idealene jeg en gang skapte, fordi jeg ønsker at både foreldrerollen og livet rundt den skal være bærekraftig.

Som barnehageansatt har jeg ansvar for mange barn samtidig. Når ett barn tar mye kapasitet, kjenner jeg ikke først og fremst på urettferdighet overfor meg selv, men overfor fellesskapet. Hver justering får konsekvenser for noen andre. Det som hjemme er et personlig valg, blir i barnehagen et profesjonelt og etisk dilemma.

For å bli værende i yrket er sannsynligheten stor – kanskje uunngåelig – for at man må gjøre justeringer i møte med rammene. Det er forståelig at vi forsøker å redusere tilfeldig kvalitet gjennom systemer, retningslinjer og arbeidsoppgaver. Men mennesker er ikke statiske, selv om bemanningsnormen i stor grad er det. Livsfaser, helse, erfaring og relasjoner forandrer oss. Kanskje ligger derfor en del av svaret ikke bare i flere systemer, men i større bærekraft over tid – tilpasset menneskene som faktisk skal skape kvaliteten.

Toppet bemanning har kommet mange til gode, kanskje særlig i levekårsutsatte områder. Samtidig opplever mange barnehager aldri disse ressursene, selv om behovet kan være like stort av andre grunner. Så jeg sitter igjen med ett siste spørsmål: Når blir relasjonell kapasitet en del av grunnlaget for hvordan vi fordeler ressursene våre?