Når ettåringen begynner i barnehagen, møtes to typer ekspertise

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I august begynner mange ettåringer i barnehagen. For at oppstarten skal bli trygg, må foreldrene og de ansatte samarbeide. Foreldrene kjenner barnet best, mens personalet har faglig kunnskap om små barn og erfaring med barnehagehverdagen. Barnet trenger at begge perspektivene tas på alvor.

Nå åpnes barnehageporter over hele landet for barn som skal inn i en helt ny hverdag. Noen går nysgjerrig inn. Andre holder hardt rundt foreldrene, selv om de allerede har besøkt barnehagen for å bli kjent. Foreldrene skal etter hvert gå fra barnet sitt, kanskje både med tillit, uro og dårlig samvittighet i bagasjen. På innsiden står ansatte som skal bli kjent med mange nye barn og familier på kort tid.

Disse første møtene handler derfor ikke bare om barnets tilvenning. De er også starten på en relasjon mellom hjem og barnehage som preger samarbeidet i flere år. Når foreldre og ansatte anser hverandre som ressurser, får barnet en tryggere overgang mellom de to viktigste arenaene i hverdagen. Hvis foreldre og ansatte møtes med skepsis eller fastlåste forestillinger om hverandre, kan selv små spørsmål vokse til unødvendige konflikter.

Et velferdstilbud for nesten alle barn

Barnehagen er blitt en grunnleggende del av det norske velferdssamfunnet. Den er et pedagogisk velferdsgode og første del av utdanningsløpet, og gode barnehager har betydning både for barns barndom og deres muligheter senere i livet (Kunnskapsdepartementet, 2023). Barnehagen skal gi barn omsorg, lek, læring, danning og tilgang til fellesskap. Samtidig gjør den det mulig for foreldre å kombinere omsorgsansvaret med arbeid og utdanning. Slik har barnehagen stor betydning for barn, familier og samfunnet.

I 2025 gikk 94,5 prosent av alle barn mellom ett og fem år i barnehage. Blant ettåringene var andelen 84 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2026). Barnehagestart for ettåringer er derfor en overgang som berører de fleste norske familier. Nettopp derfor må vi være opptatt av kvaliteten i barnets møte med barnehagen og i samarbeidet mellom foreldrene og personalet.

Debatten om ettåringer er ofte polarisert

Våren 2026 fikk spørsmålet om ettåringen bør gå i barnehage stor plass i mediene. Debatten ble formulert som et valg mellom hjem og barnehage: Er tidlig barnehagestart skadelig, eller er barnehagen entydig bra? Forskere har advart mot å trekke bastante konklusjoner. Det finnes ikke dokumentasjon for at barnehagestart rundt ettårsalderen i seg selv er skadelig for barn. Samtidig betyr kvaliteten på omsorgen, stabile relasjoner, bemanning og måten overgangen gjennomføres på, svært mye (Rashidi, 2026; Ødegaard, 2026).

Når vi underviser barnehagelærerstudenter, erfarer vi at debatten treffer dem direkte. De leser sakene, de følger argumentene, og noen kjenner på en uro: Hva om ettåringer faktisk ikke burde være i barnehage? Hva betyr det for yrket de utdanner seg til? Innebærer ikke det både et etisk og faglig dilemma? Studentene står midt mellom forskningen som nyanserer bildet og medieoppslag som forenkler det. De vet at barnehagen kan være et godt sted for små barn, men de vet også at kvaliteten varierer, og at ettåringer er avhengige av barnehagens rammevilkår og at ansatte har tid, kompetanse og tilstedeværelse.

Foreldrenes perspektiv er like sammensatt. For dem er barnehagestart ikke et teoretisk spørsmål, men et følelsesmessig og praktisk valg. De skal overlate barnet sitt til mennesker de ennå ikke kjenner, og de skal stole på at barnet støttes i utvikling, blir sett, trøstet og forstått. Mange beskriver overgangen som en blanding av lettelse, uro og ansvar.

Barnehageansattes perspektiver er på sin side preget av profesjonelt ansvar. De skal ta imot små barn som ikke kjenner dem, samtidig som de skal bygge tillit til foreldrene. De vet at ettåringer trenger tid, nærhet og forutsigbarhet, og at relasjonen til foreldrene er avgjørende for å få til en god start. De står i avskjeder som kan være både korte og lange, rolige og urolige, og de må balansere faglige vurderinger med foreldrenes behov for trygghet.

Spørsmålet er dermed ikke bare om ettåringen skal gå i barnehage, men hvilken barnehagehverdag ettåringen møter. En trygg overgang krever at foreldrene får være aktive deltagere, at personalet har tid og kompetanse til å bygge relasjoner, og at uroen ved avskjeden blir tatt på alvor. Forskning på overgangen mellom hjem og barnehage understreker betydningen av kontinuitet og tilhørighet i denne fasen (Belland & Rosell, 2026; Drugli et al., 2020).

Barnets relasjonelle verden skal utvides

Tilknytningsteori gir viktig kunnskap om små barns behov for stabile, tilgjengelige og sensitive omsorgspersoner. Ved barnehagestart skal ikke tilknytningen til foreldrene erstattes; barnets relasjonelle verden skal utvides. Disse nye, betydningsfulle relasjonene bygges gjennom tid, nærhet, gjenkjennelige rutiner og ansatte som oppfatter og svarer på barnets signaler.

Foreldrene er barnets nærmeste omsorgspersoner, kjenner barnet best og tar beslutninger på barnets vegne. De har også rett til medvirkning i møte med barnehagen. Personalet har på sin side faglig kunnskap om barns utvikling, lek, gruppeliv og relasjonsbygging, og barnehagen har ansvar både for det enkelte barnet og for fellesskapet. God oppstart skapes når disse perspektivene møtes med barnets beste som mål (Utdanningsdirektoratet, 2017).

Barnet utvikler seg mellom hjem og barnehage

Bronfenbrenners utviklingsøkologiske teori kan hjelpe oss til å forstå hvorfor forholdet mellom foreldrene og barnehagen er så viktig. Barn utvikler seg ikke isolert, men gjennom gjensidig påvirkning mellom barnet og miljøene det deltar i (Bronfenbrenner, 1979). Hjemmet og barnehagen er to sentrale mikrosystemer i ettåringens liv. Forbindelsen mellom dem, det Bronfenbrenner kaller mesosystemet, er viktig for barnets opplevelse av sammenheng, trygghet og tilhørighet.

Når foreldrene og personalet deler informasjon, forstår hverandres perspektiver og signaliserer tillit til hverandre, kan barnet lettere erfare at hjemmet og barnehagen henger sammen. Dersom relasjonen preges av mistillit eller manglende kommunikasjon, kan overgangen bli vanskeligere. Godt samarbeid gjør overgangen lettere for barnet, og er en viktig del av et helhetlig og trygt barnehagetilbud.

Høy tilfredshet betyr ikke fravær av usikkerhet

Norske foreldre uttrykker gjennomgående stor tilfredshet med barnehagen. Foreldreundersøkelsen viser at de aller fleste er fornøyde med tilbudet og opplever at barna trives. Tilfredsheten med bemanningen skiller seg imidlertid ut: I Foreldreundersøkelsen 2025 var 24 prosent misfornøyde med antall barn per ansatt (Utdanningsdirektoratet, 2026). Foreldrenes tillit må derfor ikke tolkes som at de er uten spørsmål eller bekymringer.

Foreldre kan være svært fornøyde med barnehagen og samtidig kjenne seg usikre i foreldrerollen. Når rådene fra eksperter, podkaster og sosiale medier peker i hver sin retning, er det ikke rart at foreldre kjenner usikkerhet. For hvem skal man egentlig lytte til når man vil gjøre alt riktig og til det beste for barnet? Spørsmål fra foreldre til barnehagen er derfor ikke nødvendigvis uttrykk for mistillit eller et ønske om kontroll. De kan være uttrykk for ansvar, sårbarhet og behov for å forstå barnets nye hverdag (Kunnskapsdepartementet, 2018).

En undersøkelse gjennomført av Opinion for Foreldreutvalget for barnehager i 2024 viser samtidig at foreldre og ansatte ikke alltid har samme bilde av samarbeidet. Foreldre rapporterer få konflikter, mens ansatte i større grad beskriver urealistiske forventninger og manglende innsikt i barnehagens rammer. Nettopp slike forskjeller gjør det nødvendig å være nysgjerrig på hva som ligger bak den andres spørsmål og reaksjoner (Emilsen & Holst, 2026a; Foreldreutvalget for barnehager, 2024).

Søvn i barnehagen viser kompleksiteten i foreldresamarbeidet

Søvn i barnehagen er et relevant eksempel. Gry Mette Dalseng Haugen, Paal Eckhoff Salvesen og Siri-Ann Oterhals Storhaug ved DMMH undersøker hvordan barns hvile og søvn blir vurdert og forhandlet mellom foreldre og barnehage. Søvn er et individuelt, fysiologisk behov, men inngår samtidig i familiens døgnrytme og barnehagens kollektive hverdag (Storvik, 2026).

De foreløpige funnene viser at ansatte håndterer foreldrenes ønsker på ulike måter. Noen følger ønskene, noen lytter, men gjør noe annet, mens andre går i dialog om hva barnet trenger. Dilemmaet oppstår når foreldrene ønsker at barnet skal sove mindre om dagen, mens personalet vurderer at barnet trenger søvn (Storvik, 2026). En god løsning krever at foreldrenes erfaringer hjemme, personalets observasjoner i barnehagen og barnets egne uttrykk blir tatt på alvor og møtt med gjensidig respekt.

Relasjonskompetansen krever mer enn god kjemi

Godt foreldresamarbeid betyr ikke at alle ønsker skal innfris. Barnehagen skal ivareta både det enkelte barnet og fellesskapet, og personalet må noen ganger sette grenser. Men grensene må begrunnes og kommuniseres på en måte som bevarer relasjonen. Relasjonskompetanse er mer enn å være hyggelig. Den omfatter evnen til å lytte, tåle uro og uenighet, forstå egne reaksjoner, forklare profesjonelle vurderinger og reparere kontakten når samarbeidet blir vanskelig. Dialogen, åpenheten og profesjonelt begrunnede forhandlinger blir vesentlige.

Barnehagen er den profesjonelle parten og har et særlig ansvar for hvordan relasjonen utvikler seg. Dette ansvaret kan ikke bæres av enkeltpersoner alene. Det må ligge i hele profesjonsfellesskapet. Foreldresamarbeidet kan ikke være avhengig av hvilken ansatt som tilfeldigvis møter familien i garderoben, eller av om kjemien mellom enkeltpersoner er god fra første dag.

Foreldresamarbeid må læres og erfares

Som undervisere ved barnehagelærerutdanningen vet vi at studentene kommer inn i barnehagepraksis med begynnende kunnskap om hvordan tillitsfulle relasjoner etableres, både til barn og foreldre. Denne kunnskapen bygger på sentrale teorier om tilknytning, barns utvikling og endringer i foreldrerollen. Men teori alene gir ikke trygghet i møte med en utfordrende avskjed eller en forelder som står i døra og trenger svar. Foreldresamarbeid er et praktisk, relasjonelt og ofte sårbart arbeid, og nettopp derfor blir det altfor lett et implisitt læringsområde i praksis.

Vi erfarer at studentene synes det er vanskelig å få øve på foreldresamarbeid når de faste ansatte er til stede. Foreldrene henvender seg gjerne til de ansatte de kjenner, og studentene blir ofte stående som observatører uten å vite hva som er viktig å følge med på eller hvordan situasjonen kan bearbeides i veiledning etterpå.

Ved DMMH har barnehageovertakelse blitt en del av studentenes praksisnære profesjonslæring. I denne ordningen adopterer studentgrupper en avdeling i deler av praksisperioden. Slik får de ansvar for hverdagsmøtene med foreldre og kan erfare hva foreldresamarbeid faktisk krever.

Forskning på barnehageovertakelse viser at studentene opplever denne arbeidsformen som realistisk og lærerik. De framhever særlig friheten, ansvaret og samarbeidet, men peker også på behovet for god forberedelse og tid til veiledet refleksjon i etterkant (Lysklett & Berger, 2025). Erfaring alene er med andre ord ikke nok; den må kobles til faglige perspektiver og systematisk veiledning.

Som forberedelse til praksis i andre studieår deltar studentene først i teoretisk undervisning om foreldresamarbeid. Deretter kommer erfarne barnehagelærere inn i undervisningen og reflekterer sammen med studentene over den samme tematikken. Når praksislærere viser hvordan de lytter, vurderer, setter grenser og bygger tillit, blir hverdagsmøtene til konkrete situasjoner der profesjonen kan læres. Samtidig bidrar studentenes spørsmål til at barnehagens etablerte praksiser blir undersøkt og videreutviklet.

I prosjektet Styrking av praksisopplæring i foreldresamarbeid (SPIF) er det utforsket hvordan slike strukturer kan styrke studentenes profesjonslæring ved DMMH (Emilsen & Holst, 2026b). Når studentene får ansvar, støtte og systematisk veiledning, blir hverdagsmøtene situasjoner der relasjoner, ansvar og makt kan undersøkes og forstås.

Det er i disse møtene profesjonskompetansen utvikles: i den utfordrende avskjeden, i møtet med forelderen som ønsker hyppige oppdateringer, i uenigheten om søvn og i samtalen om et barn som bruker lang tid på å finne trygghet. Her finnes både den formelle makten som følger av barnehagens mandat, og den relasjonelle makten som oppstår når profesjonelle vurderinger møter foreldrenes ønsker. Å stå i slike situasjoner krever rollemodeller, tydelig progresjon og før- og etterveiledning der studentene kan undersøke hva som skjedde fra barnets, foreldrenes og personalets perspektiv.

Slik bygges profesjonen: ikke bare gjennom pensum, men gjennom et felles arbeid med situasjonene der relasjoner, ansvar og makt faktisk utspiller seg.

Et felles ansvar fra første dag

I august møtes barn, foreldre og ansatte med ulike erfaringer og forventninger. Når foreldrene går inn gjennom barnehageporten, skal de ikke legge fra seg erfaringene med og forståelsen av barnet sitt. Samtidig må personalet ha rom til å utøve faglig skjønn og ivareta sitt profesjonelle ansvar. De skal etablere et samarbeid rundt et barn som trenger både nære relasjoner og tilgang til et større fellesskap. En trygg barnehagestart skapes når foreldrenes erfaring og innsikt om barnet blir verdsatt, når personalets faglige vurderinger blir tydelige, og når barnets egne uttrykk får veie tungt. Skal vi lykkes med det, må foreldresamarbeid forstås som en kjerne i barnehagens profesjonelle arbeid, og som noe framtidige barnehagelærere må få lære, prøve og reflektere over. Tillit oppstår ikke av seg selv når porten åpnes. Den bygges, møte for møte, fra den aller første dagen.