DEBATT
Mats-Kristian Stokke Presterud
er er utviklingsleder i Norlandia barnehagene region vest.
Foto: Privat
Kommunene svikter de mest sårbare barna – hvor er regjeringen?
– Kommunen må akseptere at individuell tilrettelegging gir økte kostnader, og den kan ikke skyve ansvaret over på private barnehager uten full finansiering, skriver Mats-Kristian Stokke Presterud.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Barn med nedsatt
funksjonsevne har en lovfestet rett til et individuelt tilrettelagt barnehagetilbud. Likevel ser vi at flere kommuner skyver
ansvaret over på private barnehager – uten å dekke kostnadene.
Resultatet?
Barnas rettigheter blir svekket, og private barnehager tvinges til å betale
regningen for en kommunal plikt.
Ifølge
Utdanningsdirektoratet gikk det 5 394 barn med nedsatt funksjonsevne i norske barnehager i 2022. Disse barna har
rett til individuell tilrettelegging etter barnehageloven §37 for å sikre
likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter. Retten innebærer at barna ikke
bare skal ha en barnehageplass, men også et tilbud de faktisk kan få utbytte
av.
Hvem tar
regningen?
Kommuner
håndterer tilrettelegging på ulike måter. Noen stiller selv med
støttepedagoger, mens andre pålegger barnehagene å ansette personale og gir økonomisk
støtte for dette. Likevel ser vi at private barnehager i økende grad må
finansiere en rekke kostnader knyttet til individuell tilrettelegging etter §37
– uten at kommunen kompenserer for dette. Dette inkluderer utgifter til
vikarer, administrasjon, pensjon og rekruttering.
Ifølge
Utdanningsdirektoratet skal det kommunale tilskuddet som private barnehager
mottar etter forskrift om tilskudd til barnehager, ikke brukes til å dekke utgifter til spesialpedagogisk hjelp. Likevel må
private barnehager ofte finansiere en betydelig del av kostnadene til
individuell tilrettelegging innenfor det ordinære kommunale tilskuddet. Dette
skjer til tross for at tilrettelegging er kommunens ansvar – i praksis skyves
utgiftene over på barnehagene.
For enkelte
barnehager utgjør ansatte i individuell tilrettelegging en betydelig del av
bemanningen – opptil 3 til 5 årsverk. Når lønnsmidlene fra kommunen ikke dekker
faktiske kostnader, kan det føre til store underskudd, og i verste fall må
barnehagen dekke inn manglende midler ved å kutte i andre viktige poster på
budsjettet.
Når kommunen ikke
betaler
I en kommune
tildelte kommunen vedtaksbrev med en årslønn lavere enn det en ufaglært ansatt
med null til tre års ansiennitet tjente etter tariffavtalen vår. Kommunen
hevdet først at utregningen var basert på gjennomsnittslønnen til kommunens
assistenter, men dette viste seg å være feil. Etter kritikk fra barnehagen ble
kommunens praksis endret, og kommunen benytter nå PBLs lønnsstige for ansatte
uten særskilte utdanningskrav med 10 års ansiennitet.
Selv om kommunen
innså at tilretteleggingstilskuddet var for lavt, valgte den kun å endre
praksis for fremtidige vedtak. Ved å anerkjenne at satsene var for lave, men
ikke rette opp økonomisk, sparer kommunen penger på private barnehagers
bekostning.
I en annen
kommune ble et barns vedtak nedjustert med kun 13 dagers varsel, uten hensyn
til ansettelsesforholdet eller behovet for omstilling. Slike praksiser skaper
store økonomiske utfordringer og kunne vært unngått med bedre dialog og
planlegging. Igjen er det den private barnehagen som sitter igjen med det
finansielle tapet – uten noen form for kompensasjon fra kommunen.
Utdanningsdirektoratet
har vært tydelige på at kommuner ikke kan pålegge private barnehager å gjennomføre tilrettelegging
uten en avtale. Likevel tvinges barnehager i praksis til å akseptere
underfinansierte ordninger, fordi alternativet er at barnet mister tilbudet
sitt. Når kommunen ikke sørger for en reell alternativ løsning, blir barnehagen
sittende med ansvaret – enten ved å dekke deler av kostnadene selv eller la
barnet stå uten nødvendig tilrettelegging. Dette er ikke et fritt valg, men et
press som setter både barnehagen og barnets familie i en umulig situasjon.
Et etisk dilemma
Flere kommuner
ser ut til å kutte kostnader ved å sette urealistisk lave tak på tjenesten
eller kun betale for laveste lønnstrinn – selv når det er behov for at erfarne
ansatte med høyere kompetanse utfører arbeidet. Når kommunen ikke dekker de
faktiske kostnadene, må barnehagene ta regningen selv.
Dette setter
barnehageledere i et etisk dilemma: Skal de akseptere en underfinansiert avtale
for å sikre at barnet får bli i sin nåværende barnehage, eller risikere at
barnet må bytte barnehage fordi kommunen ikke tar ansvar for en reell
alternativ løsning? Uansett hva de velger, svekkes det allmennpedagogiske
tilbudet – enten ved at barnehagen må kutte i andre utgifter som vikarbruk og
driftskostnader, eller ved at barnet opplever et unødvendig bytte av
barnehagemiljø.
Kommunen må
akseptere at individuell tilrettelegging gir økte kostnader, og den kan ikke
skyve ansvaret over på private barnehager uten full finansiering.
Hvor er
regjeringen?
Denne utviklingen
er ikke bare i strid med barnehageloven, men også med FNs Barnekonvensjon
artikkel 3, som slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i
alle beslutninger som berører barn.
Kunnskapsministeren
kan ikke lukke øynene for at flere kommuner underfinansierer individuell
tilrettelegging og overfører kostnaden til private barnehager. Dette
undergraver likebehandlingsprinsippet i barnehageloven §11 og setter barn med
nedsatt funksjonsevne i en sårbar situasjon.
Vil
kunnskapsministeren gripe inn for å sikre at loven etterleves – eller vil hun
tillate at barns rettigheter undergraves for at kommunene skal balansere
budsjettene sine?