Barnehageforliket 20 år: – Dagens politikere har noe å lære

Barnehageforlikets mor og far er ute av politikken nå, men medvirket begge under markeringen av forlikets 20-årsjubileum, på landsmøtet til Private Barnehagers Landsforbund (PBL).

– Jeg er egentlig veldig, veldig stolt av det vi gjorde for 20 år siden, sier den tidligere Frp-lederen i samtalen med Trude Teige som ble vist for mer enn 300 landsmøtedeltakere mandag.

– Barnehageforliket er den viktigste likestillings- og velferdsreformen på veldig mange år, sier tidligere SV-statsråd Øystein Djupedal til Barnehage.no.

Nesten som lotto

Han minner om hva som var utgangspunktet; en situasjon der prisen var veldig høy, og det å få barnehageplass var nesten som lotto.

– Da mine to eldste barn var små, fikk vi først ikke barnehageplass. Og da vi endelig fikk de kostet det 3.500 kroner per plass, pluss matpenger. Og dette var i 1990. Søskenrabatt var det heller ikke, minnes Djupedal, som nå er direktør i Husbanken.

Kort sagt: Tilbudet var for smått, barnehage dyrt, og mange foreldre måtte finne andre alternativer.

– Så etter at jeg ble valgt inn på Stortinget i 1993, var det ubegripelig for meg at ingen tok tak i dette. I valgkampen 2001 lovet både Bondevik og Arbeiderpartiet med flere store ting på barnehage. Men da budsjettet kom, var det like kjedelig som alltid, fortsetter Djupedal.

Stolte på hverandre

Selve ideen om barnehageforliket ble unnfanget da han selv «satt og kjedet seg» i Strasbourg, som representant i Europarådet. Så han ringte til SV-leder Kristin Halvorsen, og ba om lov til å ta kontakt med Siv Jensen hos Frp, som på mange områder sto helt på motsatt side i politikken.

– Siv og jeg satt begge i finanskomiteen. Vi hadde kjent hverandre lenge, og alltid hatt en hyggelig tone. Vi stolte på hverandre, forteller Djupedal om hvorfor han likevel var trygg på initiativet.

Noe også Jensen bekrefter, i videointervjuet som ble spilt av i landsmøtesalen på Gardermoen:

– Jeg husker veldig godt den første henvendelsen. Han var litt kryptisk, men sa at «jeg har en veldig god idé. Kan vi ikke sette oss ned og snakke litt fortrolig?»

Møttes i det skjulte

Vinteren 2002/2003 begynte de å møtes. I det skjulte. På ettermiddag og kveld, så ingen andre på Stortinget skulle se at de gikk inn på samme kontor.

Foruten et par rådgivere og partilederne Kristin Halvorsen og Carl I. Hagen, som hadde gitt ryggdekning, var det få som visste.

– Jeg tror alle så at det var behov for å gjøre noe for barnehagesektoren. Men det var jo spesielt at SV på den ene yttersiden og Fremskrittspartiet på den andre, satte seg ned i all hemmelighet og meislet ut grunnlaget for det som ble barnehageforliket, sier Jensen.

– Må gi for å få

Det viktigste for SV, var å få prisen ned og utbyggingen opp. For Fremskrittspartiet sto blant annet prinsippet om likebehandling sentralt.

– Det er jo sånn at i alle kompromisser, så må man gi for å få. Så SV kom jo inn i det med ting de var opptatt av. Mens jeg var veldig opptatt av mangfold, valgfrihet og likebehandling av private og offentlige barnehager. For det var det jo på ingen som helst måte, sier Jensen.

– Felles for oss begge, var ønsket om å gjøre noe med kvaliteten, sier Djupedal.

– Og så var det jo ikke noe vanskelig, vet du. Vi ble veldig fort enige. Altså, det var jo mye detaljer som måtte jobbes igjennom og mye vi måtte tenke på. Men med den fortroligheten mellom ham og meg i bunn – null problem, sier Jensen.

Makspris-gladmelding

De to opposisjonspartiene på hver sin side av den politiske høyre/venstre-aksen hadde likevel ikke flertall i tosomhet.

– Men så inntraff det som hele tiden var min idé: At Ap ikke kunne overlate dette til Frp og SV. Etter et møte i finanskomiteen trakk Hill-Marta Solberg, som jeg også hadde et godt forhold til, meg til side og fortalte at Arbeiderpartiet gikk for makspris. Da skjønte jeg at vi ville lykkes, sier Djupedal.

Sammen hadde de tallmessig overtak på mindretallsregjeringen til Kjell Magne Bondevik, bestående av Høyre, KrF og Venstre.

Et rom på ambassaden

Helt knirkefritt gikk det likevel ikke. Da saken skulle behandles i Barne- og familiekomiteen på Stortinget, hvor Trond Giske var saksordfører, holdt det på å skjære seg flere ganger, forteller Djupedal, som selv var utenlands da.

– Finanskomiteen var på besøk hos den norske ambassaden i Polen, da vi fikk beskjed om hva som holdt på å skje i Oslo. Da satte vi oss ned på et rom sammen, Siv Jensen, Hill-Marta Solberg og jeg. Ambassadøren sendte med oss ei flaske vin, husker jeg. Og da vi kom ned, etter den runden med forhandling, hadde vi bestemt hvordan det skulle bli. I Warszawa. Og da husker jeg at Ranveig Frøiland, tidligere stortingsrepresentant for Ap, kalte avtalen vår for Warszawapakten.

Villig til å bruke penger

Etter det gikk det greit. De tre partiene sto solid i forliket, Senterpartiet sluttet seg til, og etter hvert ble også den borgerlige regjeringen nødt til å støtte opp, forteller Djupedal.

Jensen sier hun i utgangspunktet var overrasket over at SV ville gå inn for privatisering av deler av sektoren, men at hun skjønte motivasjonen som Øystein personlig hadde.

– Han var frustrert over et stort, svart dagmamma-marked, og at barnefamilier slet med å få hverdagen til å gå opp, sier Jensen.

– Siv var en smart strateg, og hadde ingen skrupler mot å bruke penger. Med forliket åpnet Frp en dør mot småbarnsforeldre som ikke hadde vært deres kjernevelgere, forklarer Djupedal.

Åtte milliarder første år

Åtte milliarder 2003-kroner kostet barnehageforliket første år. Penger godt brukt, vil mange nå si.

– Utviklingen har vært formidabel. Forliket har bidratt til at alle får barnehageplass, og forventningen er at det nærmest skal være i tøffelavstand hjemmefra. En ny generasjon glemmer hva den forrige var opptatt av. For oss handlet det kun om å få plass, sier Djupedal – og peker en viktig tilleggseffekt:

– For 20 år siden fantes det noe som het dagmamma. De fikk som regel svart betalt – det var stilltiende akseptert i mangel av andre løsninger – og det fantes titusener rundt om i norske hjem. Det var ingen krav til kvalitet, bare oppbevaring. Vi fikk ryddet opp i dette. Mange av de som var dagmammaer begynte å jobbe i barnehage med, og får nå sin lønn og pensjon.

– Brede flertall viktig

Det ble en storstilt utbygging. Etter at de rødgrønne tok over regjeringsmakten i 2005, ble barnehagefeltet overført fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Et viktig signal, mener Djupedal som forteller at han selv i rollen som kunnskapsminister husker at han ba Fylkesmennene å se lempelig på reguleringsprosesser da kommunene hev seg rundt for å finne tomter, så kapasitetshevingen ikke skulle stoppe opp.

– Det ble en fantastisk suksess. Og hele veien har utgangspunktet vært politisk konsensus. Men så har det kanskje blitt splittet opp i det siste. Jeg er ikke politiker lenger, men tror både at det var og vil være viktig med brede flertall på barnehagefeltet, sier Djupedal nå – og legger til at det handler om forutsigbarhet over valgperioder.

Lite støy den gang

Barnehageforlikets far poengterer at reformen ble drevet gjennom på rekordtid med svært lite støy. Noe han mener viser at den var på sin plass. Og at det hele var en storstilt dugnad. Private barnehagers rolle i suksessen, er han også tydelig på.

– At vi fikk det til var takket være private barnehager, sier Djupedal, som husker et utgangspunkt med nokså få private, og få kommersielle barnehager.

Han poengterer at sektoren ser annerledes ut nå, med større kjeder, og til dels utenlandsk eierskap.

– Jeg vil ikke henge ut de private, men synes store overskudd og salg av eiendom er umusikalsk, sier Djupedal, som gir uttrykk for at han skjønner at dagens regjering vil gjøre endringer.

Forsvarer likebehandling

Prinsippet om økonomisk likebehandling har han imidlertid forsvart i flere sammenhenger. På spørsmål om hvilke utslag han tror det vil få hvis kommunene får styringsrett over dimensjonering og kapasitet, mulighet til å tidsbegrense tilskudd og variere tilskudd fra barnehage til barnehage, svarer Djupedal:

– Jeg er ikke politiker nå, men mener at prinsippet om likebehandling er viktig, og at det har vært nødvendig. Vi skal være varsomme med å endre det.

Djupedal er ikke like tett på sektoren lenger og sitter ikke med detaljkunnskapen, men sier han ser at ikke alle private barnehager går godt, og at mange legges ned.

Urealistisk med kun ideelle

– Ditt tidligere parti SV har gitt uttrykk for å ønske en sektor bestående av kommunale og ideelle barnehager. Altså uten kommersiell drift. Hva tenker du om det?

– Det tror jeg er veldig vanskelig å få til, slik verden ser ut. Men jeg at de må oppføre seg slik at de ikke er gjenstand for kritikk. Det er vel nær 270.000 barn som går i barnehage, og halvparten som går i private barnehager. Da er det ikke realistisk å si at de private skal ut. Men det er realistisk at de private skal oppføre seg slik at man fortsatt får lyst til å finansiere dem, svarer Djupedal – som også mener privat barnehagesektor kan være med å bidra til nye brede forlik ved å tenke på sin rolle og på viktigheten av at penger ikke forsvinner ut av sektoren.

– Det er en myte

Siv Jensen avviser at det er behov for å hindre store utbytter ut av barnehagesektoren.

– Det er jo gjort for lenge siden. Pluss at det er en myte at det tas så kraftige utbytter ut av disse barnehagene. Det er en myte, det er ikke sant, og sannheten er jo at veldig mange av de private barnehagene egentlig har vært drevet på ren idealisme.

Hun sier også at hun tror mange rister på hodet over å bli stemplet som velferdsprofitører.

– Frykter du at den enigheten som dere fikk til i 2003 er i ferd med å smuldre opp?

– Den er jo for lengst smuldret opp, sier Jensen – som synes flere partier bør gå i seg selv og minnes historien og konsekvensene av barnehageforliket, nemlig en veldig mye bedre barnehagesektor med høyere kvalitet og flere sysselsatte, kvinnelige gründere og positive effekter for likestilling.

– Pinlig og ubehagelig

Til Trude Teiges situasjonsbeskrivelse, om at en rekordstor del av private barnehager - 4 av 10 - går med underskudd, og at 99 av 106 barnehager som forsvant fra statistikken i 2022 var private. Samt at regjeringa alt i Hurdalsplattformen varslet et strengt regelverk for private barnehager, og at det skal settes stopper for utviklinga av private barnehager, kommenterer Jensen:

– Jeg synes det er pinlig, og ubehagelig. Fordi barnehageforliket gjorde at også venstresiden i norsk politikk kunne skinne og skryte av full barnehagedekning og av lavere barnehagepriser. Foreldrene var jo fornøyd, og det var de private barnehagene som i det alt vesentlige bidro til at det ble full barnehagedekning.

– Hadde samme krav

– Det er heller ikke sånn at de ble underlagt andre vilkår, de hadde akkurat de samme kravene og kriteriene på seg som offentlige barnehager hadde. Men de gjorde ganske mye unikt, som gjorde at hele sektoren i dag ser annerledes ut. Det er bedre tilbud, det er bedre mat – alt har blitt løftet standardmessig som følge av dette forliket, fortsetter Jensen.

– Jeg synes rett og slett det er litt uredelig når man først har vært med på å legge rammebetingelsene i bordet, og når private barnehager har sørget for oppblomstringen, at man plutselig endrer spillereglene. Jeg tror ikke barnefamiliene skjønner helt hvorfor man i 2023 skal ha slike ideologiske skylapper på seg, når det egentlig bare bidrar til å svekke barnehagesektoren og barnefamilienes valgmuligheter, sier barnehageforlikets mor i dag.

Stiller som konsulent

Også den tidligere Frp-lederen er ute av den aktive politikken, og jobber nå for Redningsselskapet.

Djupedal er nå regiondirektør i Husbanken, men på spørsmål om han stiller som konsulent om noen skulle spørre, lyder svaret:

- Hvis noen er interessert i å snakke med meg, så når som helst. Det var jeg som tok initiativet til reformen, og det var et veldig godt stykke politisk arbeid. Når jeg og Siv på motsatt side av politikken den gang klarte det, burde det fortsatt være mulig, sier Djupedal – selv om han opplever at avstanden i politikken generelt er blitt større, ikke minst i takt med sosiale mediers framvekst.

Har noe å lære

Jensen er klar på at også hun mener dagens politikere har noe å lære av den pragmatiske tenkingen hun og Djupedal gjorde.

– Vi er inne i en tid som er ganske krevende, med stor usikkerhet i verdensøkonomien og «dyrtid» som er det nye begrepet her hjemme. Jeg tenker at dette ikke er tiden for eksperimenter eller for kraftig ideologisk innstramming. Nå er tiden inne for brede samarbeid, brede forlik og for å skape trygghet for folk og for tusenvis av arbeidsplasser der ute.