«Kan det være en utfordring at ansatte i barnehager rundt omkring ikke føler seg komfortable med å være kunstformidlere?» spør artikkelforfatteren.Foto: Getty Images
Barnehage + kunstfag = sant
Å styrke kunstfagene i barnehagen handler om å se mulighetene, mener Idun Skogstad. «Vi trenger ikke kunne alt fra start, men en vilje til å prøve er nødvendig.»
IdunSkogstadBarnehagelærerstudent ved DMMH
PublisertSist oppdatert
Annonse
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
I denne teksten skal
jeg se på noen muligheter for å styrke kunstfagenes plass i barnehagen. Jeg
kommer til å argumentere for hvordan kunstfagene er viktige komponenter i å
skape glede, fellesskap og erkjennelse. Og at de er nyttige.
Personalets holdninger til kunst
og kreativitet vil være en stor påvirkning for om, og hvordan kunstfagene trer
fram i barnehagepraksisen. Kan det være en utfordring at personalet i barnehager rundt
omkring ikke føler seg komfortable med å være kunstformidlere?
Forskning rundt mediebruk i
barnehagen viser at de ansatte unngår aktiviteter de ikke mestrer, men
introduserer gjerne barna for de oppgavene de føler seg trygge på selv (Larsen
og Slåtten, 2019, s. 211). Jeg antar i denne teksten at dette gjelder også for
kunstfagene. Jeg ønsker derfor å vise en holdning til kunstfagene som
forhåpentligvis kan gjøre det lettere å ta dem i bruk i barnehagehverdagen.
Idun Skogstad er ferdig med andre året på barnehagelærerutdanningen med vekt på musikk, drama, kunst og håndverk ved DMMH.Foto: Privat
Lek, læring og lovverk
Kunst, kultur og kreativitet er
et eget fagområde i rammeplan for barnehager, og der står det at: «I barnehagen skal
barna få estetiske erfaringer med kunst og kultur i ulike former og organisert
på måter som gir barna anledning til utforsking, fordypning og progresjon» (Kunnskapsdepartementet,
2017, s. 50). Det er verdt å
merke seg at det står skal. Altså skal det være tilrettelagt for at barn i norske barnehager får
erfaring med de ulike kunstfagene, og oppleve en utvikling innen disse under barnehageårene.
Ut ifra det jeg har observert under
praksis i barnehage, er barna ofte konsumenter av kultur. Det er bruk av musikk
fra telefon, bruk av skjerm og video i samlingsstund, verktøy som mulig kan
føre til en formidlingspedagogikk, der barna blir mottakere av allerede
ferdigprodusert kunnskap. Det er enkelt å legge fram litt leire, eller sette på
«bli med-dansen» på storskjerm, og la barna finne ut av det selv. Men hvis vi
forventer at barna er til stede i en pedagogisk praksis, fordrer det at også
pedagogen er til stede som aktivt subjekt i et samspill som tilrettelegger for
læring (Letnes, 2018, s. 75). Medvirkning er et sentralt begrep i vår tids
pedagogikk, og kunstneriske medier som blir ansett som kvalitet, er de som
lykkes i å invitere barn inn i en kontekst der barnet selv kan få en direkte
estetisk erfaring (Guss, 2015, s. 113).
Barn lærer gjennom å ta del i et
handlingsfellesskap (Letnes, 2018, s. 75). For å skape dette er det nødvendig
at både barn og pedagog er aktivt til stede. I boka Barn lager tekster, skriver Hopperstad
om en male-og-snakke-praksis som en metode for små barn å produsere en tekst
på. Gjennom å tegne og forklare samtidig, skaper barnet en multimodal tekst med
en mening og et budskap (Hopperstad, 2013, s. 30). Men for at en slik
male-og-snakke-praksis i det hele tatt skal kunne skje, må vi faktisk male
sammen med barna.
I rammeplanen under fagområdet kunst, kultur og kreativitet, står det videre at
faget «omhandler uttrykksformer som billedkunst og
kunsthåndverk, musikk, dans, drama, språk, litteratur, film, arkitektur og
design» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50). Her er det mye å ta av. Her gjelder det for
pedagogisk leder å kartlegge hvilke ressurser som finnes i personalgruppa, og
utnytte det. Kanskje er det noen blant personalet som er god på å bruke Lego® på en
kreativ og fri måte?
Under årets
praksis hadde jeg et prosjekt i barnehagen der vi blant annet bygde
dinosaurfigurer i duplo, en kreativ utforskning av figur der resultatet ble en
liten duploskulptur. Jeg ble også oppfordret til å male et bilde på et stort
vindu på avdelingen. Jeg hadde aldri malt på et vindu før, og var ganske
usikker da jeg gikk i gang. Et par barn var med meg og malte. Da vi var
ferdige, var særlig en av dem veldig fornøyd, han pekte på vinduet og sa til de
andre: «Se hva jeg har malt!». I barnehagen er det greit å huske at ingen
behøver å være profesjonelle kunstutøvere, og at de voksnes deltakelse og
engasjement gjør inntrykk på barna.
Det handler om å se mulighetene. En dag i
min barndom da jeg satt hjemme og lekte med plastilina, kom ei venninne av
familien på besøk. Hun satte seg ned sammen med meg og formet et toalett av
leiren. Jeg ble imponert! Etter dette strevde jeg med å lage noe liknende, det
var spennende å oppdage hva som faktisk kunne skapes av leiren. Av og til
kreves det ikke så mye, det handler om å nærme seg mulighetene som de ulike
kunstretningene gir med en nysgjerrig og en lekende holdning.
Å bruke sansene
Annonse
Når vi arbeider
med kunstfagene, kan vi fort havne i ønsket om å prestere; vi ønsker å synge
pent eller male vakkert. I dagligtale blir ofte estetikk tolket som noe som er
vakkert og flott. Men en bevisstgjøring av begrepets egentlige innhold, åpner
dørene til de kreative fagene for alle. Estetikk er en måte å oppnå erkjennelse
på gjennom bruk av sansene våre (Letnes,
2018, s. 69). Særlig små barn i startfasen av sin kognitive utvikling, lærer
med kroppen og sansene sine (Letnes, 2018, s. 70).
Det handler
altså om å bruke sansene våre i møte med verden, om å få estetiske erfaringer
som gir inntrykk, og som leder til eget skapende i uttrykksopplevelser (Guss, 2015, s. 116). Slik kan
vi bevege oss bort ifra en idé om et ideelt resultat, og legge vekt på
erfaringen isteden. Forhåpentligvis kan dette styrke vår evne til å se
mulighetene innen kunstfagene, fag som engasjerer hele vårt sanseapparat.
Samspill
og kommunikasjon
Barnehagen er en arena for
sosialt fellesskap, og i rammeplan for barnehager står det at: «I
barnehagen skal alle barn kunne erfare å være betydningsfulle for fellesskapet
og å være i positivt samspill med barn og voksne» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 22). I
sammenheng med kunstfagene i barnehagen kan vi snakke om en relasjonell
estetikk. Kunstens objekt er selve samværet (Valberg, 2017, s. 157). I
sammen – hands on på samtidskunstens tilgang til relasjon, deltakelse og
fellesskap, leser vi om et prosjekt hvis mål var å skape kunstneriske
praksiser i fellesskap mellom mennesker av ulike aldre i et lokalsamfunn
(Valberg, 2017, s. 158). Søkelyset rettes mot mening i samhandling, og
samskaping av kulturelle og kunstneriske uttrykk.
«Barnehagen skal være et trygt
og utfordrende sted der barna kan prøve ut ulike sider ved samspill, fellesskap
og vennskap» (Kunnskapsdepartementet,
2017, s. 11). Kunst kan anvendes for å produsere situasjoner som skaper
relasjoner, tillit og nærvær. «Spørsmål som «Kan vi leke sammen?», «Kan vi
arbeide og skape sammen?» blir aktuelle» (Valberg, 2017, s. 156). En slik
innfallsvinkel til det kunstneriske er verdifull i barnehagen, der vi med
fordel kan la det relasjonelle være i fokus for eget og felles skapende. Vi har et grunnleggende behov
for å dele våre estetiske erkjennelser. Og kommunisere dem med andre.
Fagområdet kommunikasjon, språk og tekst i rammeplan
for barnehager sammenfaller med kunstfagene på flere punkter. Her skal det brukes lyder, rim og
sang, og barna skal få møte ulike formidlingsmåter i fortelling og eventyr som
en kilde til estetiske erfaringer (Kunnskapsdepartementet,
2017, s. 47). Når vi skal legitimere bruken av kunstfagene, er det helst ut fra deres egenverdi. Å holde på med musikk, dans, drama eller kunst og
håndverk, oppleves meningsfullt i seg selv. Videre kan kunstfagene legitimeres
gjennom deres verdi for vår kulturarv, og for
vårt fellesskap som samfunn (Hanken og Johansen, 2021, s. 171-172). Gjennom en
legitimering med utgangspunkt i individet, kan vi se på musikkfagets betydning
for eleven for å utvikle sider av seg selv som er nyttige i andre faglige
kontekster (Hanken og Johansen, 2021, s. 175). Dette gjelder for kunstfagene
generelt, slik som vi kan se her i sammenheng med fagområdet kommunikasjon,
språk og tekst.
Kunstfagene er nyttige. Det verbale, visuelle og
musiske kan anvendes sammen i en multimodal kommunikasjon der barnet tar i bruk
flere modaliteter for å formidle sitt budskap (Letnes, 2018, s. 75). Ifølge den
russiske språkforskeren Bakhtin er vi i kontinuerlig dialog med andre, og barns
tegninger ansees som en ytring (Letnes, 2018, s. 76). Barna plasserer
ofte det kreative uttrykket i en sosial kontekst som har verdi for dem, ved at
de produserer en tegning til mamma eller pappa, til en pedagog de liker ekstra
godt, eller en bestevenn. Gjennom å tegne, male, utøve musikk og bruke kroppen,
kan barna uttrykke det de ikke kan kommunisere med ord (Kjær, 2016, s. 24). Slik kan kunstfagene legitimeres gjennom at de gir
barn mulighet til å uttrykke seg, og dele sitt uttrykk med meningsfulle andre
de har i sitt liv.
Avslutningsvis
Vi voksne bør våge
å utforske kunstfagene sammen med barna. Det er viktig å åpne opp for at pedagog og barn kan møtes i
et undringsfellesskap (Amundsen, 2013, s. 99). Vi behøver ikke alltid lære til barna, det
er lov å lære sammen med. Vi trenger ikke kunne alt fra start, men en vilje til å prøve er
nødvendig. Å styrke kunstfagene i barnehagen handler om å se mulighetene.
Musikk, dans, drama, kunst og håndverk lar barn kommunisere med hverandre, dele
tanker og ideer, det lar dem utforske det å være en kropp i verden, og lar dem bli
kjent med hele seg.
I barnehagen kan vi vektlegge det relasjonelle i
kunstmøtene, så prosessene skapes som kunstverk i seg selv. Sett i et slikt
perspektiv finnes det mange kunstnere rundt om i våre barnehager, eksperter i å
skape gode opplevelser og fellesskap for barn.
Målet mitt med
denne teksten var å styre oppmerksomheten bort fra resultat og prestasjon, og isteden
inspirere voksne i barnehagen til å våge å kaste seg ut i kreative prosesser sammen
med barn. For å oppsummere dette, vil jeg sitere en TEDTalk av Ralph Ammer:
«Tegningene våre trenger ikke være kunstverk. Hvis de hjelper oss til å tenke,
og til å kommunisere med andre, så er de bra nok» (Ammer, 2019, min
oversettelse).
Hanken I.M. og Johansen G. (2021). Musikkundervisningens
didaktikk (3.utg.). Cappelen Damm akademisk.
Hopperstad, M.H. (2013). En toåring maler tekst. I M.
Semundseth og M.H. Hopperstad (red.), Barns lager tekster – om barns tidlige
tekstproduksjon og de voksnes betydning. Cappelen Damm akademisk.
Larsen, A.K., og Slåtten, M.V (2019). En bok om
oppvekst (5. utg.). Vigmostad og Bjørke.
Kjær, A. (2016). Prosjektarbeid
i barnehagen – fra fascinasjon til fordypelse. Cappelen Damm.
Letnes, M.A.
(2018). Barns estetiske erfaring, lek og læring. I Frisch, Letnes og Moe
(red.). Boka om kunst og håndverk i barnehagen. Universitetsforlaget.Valberg, T.
(2017). I sammen – hands on på samtidskunstens tilgang til relasjon, deltakelse
og fellesskap. I L. Hovik og L. Nagel (red.), Deltakelse og
interaktivitet i scenekunst for barn. Fagbokforlaget.