DEBATT

Jobber du i barnehage, er du alltid klar til å hjelpe et barn som har det vondt. Likevel er det noen barn du ikke alltid ser og ikke alltid vet hvordan du skal hjelpe, skriver Ole-Morten G. Mouridsen i dette innlegget.
Jobber du i barnehage, er du alltid klar til å hjelpe et barn som har det vondt. Likevel er det noen barn du ikke alltid ser og ikke alltid vet hvordan du skal hjelpe, skriver Ole-Morten G. Mouridsen i dette innlegget.

Tenk om jeg tar feil? Hva om foreldrene blir sinte?

I disse dager begynner nesten 300 000 barn i barnehage – mange av dem for aller første gang. Noen av disse barna blir utsatt for vold og overgrep. De trenger barnehageansatte som er i stand til å se og til å hjelpe.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi lærer hvordan vi skal få en legokloss ut av svelget, stabilisere et armbrudd og kjøle ned et brannsår. Jobber du i barnehage, er du alltid klar til å hjelpe et barn som har det vondt. Likevel er det noen barn du ikke alltid ser og ikke alltid vet hvordan du skal hjelpe.

Hvert år utsettes tusenvis av barn for vold og overgrep. Barnehageansatte er i en unik posisjon til å hjelpe, men da må de bli bedre rustet til å se og handle så tidlig som mulig.

Det hjelper lite å vite, når både verdisynet, frykten, mistilliten og organisasjonskulturen står i veien for evnen til å handle når du er bekymret.

Både forskning og våre egne undersøkelser viser at de barrierene som står i veien for at en voksen skal se og hjelpe et utsatt barn, både er personlige og organisatoriske. Det hjelper lite å vite, når både verdisynet, frykten, mistilliten og organisasjonskulturen står i veien for evnen til å handle når du er bekymret. Tenk om jeg tar feil? Hva om foreldrene blir sinte? Det er vel ikke mitt ansvar å gjøre noe? Disse og andre barrierer har vi det siste året jobbet med i de 280 barnehagene som har vært en del av piloten til det nye opplæringsprogrammet – Stine Sofie Barnehagepakke. Nå foreligger resultatene, og konklusjonen er overbevisende: De barnehageansatte er blitt flinkere til å se og hjelpe når barn utsettes for vold og overgrep. Når vi nå skal rulle ut barnehagepakka til resten av landet, er vi ikke i tvil om at det vil bidra til å hjelpe flere barn fra en vond barndom og et ødelagt liv.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Ole-Morten G. Mouridsen er pedagog og fagrådgiver i Stine Sofies Stiftelse. </span>
Ole-Morten G. Mouridsen er pedagog og fagrådgiver i Stine Sofies Stiftelse.

Tredoblet antall bekymringsmeldinger

Tallenes tale er klar: 88 % av deltakerne i de 280 barnehagene opplever i stor eller svært stor grad at programmet har bidratt til å øke deres kompetanse til å handle når de er bekymret for et barn. Nesten like mange opplever at de nå er styrket i håndteringen av bekymringer i sin barnehage. Ansvaret ligger hos alle ansatte, og det er gledelig å se at assistenter er 31 % mer bevisst egen kunnskap innen tematikken vold og overgrep mot barn, mens styrere har en 27 % økning i egen trygghet om å samtale med barn de er bekymret for.

Også i hjelpeapparatet utenfor barnehagene ser vi tegn på positive konsekvenser av Stine Sofie Barnehagepakke. I Bodø, der alle de private og kommunale barnehagene har deltatt i piloten, forteller barnevernet at de har mottatt en tredobling i antall meldinger fra barnehagene. ¾ av disse gjelder vold og overgrep mot barn. Barnevernet forteller at meldingene er godt begrunnet og dokumentert, noe som tyder på at de barnehageansatte ikke melder for mye, men rett og slett er blitt dyktigere til å oppdage barn som trenger hjelp.

Barneverntjenesten forteller også at de opplever en endret og forbedret praksis for bekymringsmeldinger fra barnehagenes side. Selv om vi ser en økning i antallet meldinger, er vi aller mest opptatt av at det er de riktige sakene som meldes, slik at de barna som trenger hjelp, får riktig og rask hjelp. Vi skal være forsiktig med å gi all ære til barnehagepakka, men vi tror det har en sammenheng.

Kommunene må ta et ansvar

«Jeg har ingen aning om hva jeg skal se etter om jeg mistenker vold eller overgrep.» Sitatet er ett av svarene vi fikk da vi i 2019 spurte landets barnehagelærerstudenter hva utdanningsløpet lærer dem om de mest sårbare barna. Konklusjonen i undersøkelsen var skremmende: Nyutdannede barnehagelærere er ikke satt i stand til å se og hjelpe barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep. Spoler vi to år frem i tid, er det lite som tyder på at mye har endret seg på norske høgskoler og universiteter – selv om rammeplanen er klokkeklar. Det betyr at jobben foreløpig må skje ute i barnehagene.

Tusenvis av barn mishandles eller utsettes for seksuelle overgrep hvert år – og hvert år dør flere barn som følge av mishandlingen. Mange er under skolealder. Nesten 300 000 barn går i norske barnehager. Mange av dem er i barnehagen mer enn åtte timer – fem dager i uken. Det er ingen tvil om at barnehageansatte er viktige omsorgspersoner for barna. Derfor må vi også forvente at voksne som tilbringer så mye tid med de yngste, har lært hva de skal se etter og hva de skal gjøre når de er bekymret for om et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Det siste året har vist at det er mulig å gi de barnehageansatte de verktøyene og den kompetansen de trenger for å redde flere. Nå er det opp til kommunene og andre barnehageeiere å sørge for at alle får den samme muligheten – og samtidig gi de nesten 300 000 barna i norske barnehager tryggere voksne rundt seg. Vi er klare til å bidra!

Kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad.

Powered by Labrador CMS